Irakiske kristne, mellom barken og veden

Irakiske kristne opplever en verre hverdag for hver dag som går, en god artikkel her fra den assyriske kirken om det. Det jeg syntes var nest interessant var imidlertid forklaringen på hva som skjer, og hvorfor, for den var noe anderledes enn det jeg selv visste må jeg innrømme.


There are four violent groups in Iraq: Sunnite insurgents who used to belong to Saddam's Baath Party; Sunnites, who are fighting for Al Qaeda; Shiites; and a group comprised of criminals and gangs who don't belong to any of the other insurgency groups, according to De Groot.


The Open Doors co-worker said that the violent groups attack Christians for the main purpose of money to finance their fights.

Ikke at det gjør det enklere for de som rammes, men det er da andre forklaringer enn de en får servert i de enkle tabloide bildene av det som skjer.


LO saken

Jeg har fulgt krangelen mellom LO leder Gerd Liv Valla og Ingunn Yssen i mediene ganske nøye, og forsåvidt bløoggdebatten rundt det hele også. Jeg har tenkt mye rundt saken, og ikke minst dekningen som må sies å være det nærmeste man kan komme en offentlig korsfestelse i våre dager. Har da tenkte mine tanker, men bare aldri fått tid til å skrive noe om saken. Heldigvis viser det seg at noen andre tok seg tid, nemlig forfatteren Vetle Lid Larssen. Innlegget hans står i dagens Dagbladet, og er er herved anbefalt.


Èr det shia mot sunni, eller noe annet?

Iskwew hadde et meget spennende innlegg om skillelinjen mellom Shia- og sunni-muslimeri Irak, og spurte om det var en tåkelegging?

 

 

Det er et poeng det man sier om undertrykkelse av shiaer under saddam. Jeg er jommen ikke sikker på om det faktisk skjedde. Altså med den bevisstheten om at de var shiaer mener jeg. Saddam brukte hovedsaklig folk fra sin egen stamme i administrasjonen. Ikke sunnier. Nå var folk i Saddams stamme hovedsaklig sunnier, så jeg betviler ikke at shiaer hadde vanskelig for å komme seg opp i systemet i Irak, jeg bare er bare ikke så sikker på om det at de var shaier som har noe med saken å gjøre. På samme måte kan man se det motsatte i Syria, hvor en (ganske spesiell) shia sekt på 6% sitter med all makt i landet. Jeg tror ikke det er en shia undertrykkelse av sunnier, tror heller det er en gitt sekt som har all makt. Alle som sees på som en trussel av maktapparatet blir forfulgt, shia, sunni eller noe annet.

 

 

Overforenklingen ser man imidlertid andre steder også. Iskwew har nemlig rett mener jeg, det er en overforenkling som ikke er god for å forstå konflikten, selv om den gir en enkel forklaringsmodell som man kan prøve å forstå virkeligheten gjennom. Konflikten i Nigeria blir for eksempel ofte forklart som en religiøs konflikt mellom kristne og muslimer. Vel, det kan stemme, men det kan like gjerne sees på som en konflikt mellom en urban middelklasse og en fattig rural befolkning. Skaper ikke like flotte overskrifter selvsagt, men er mer konstruktivt vil jeg påstå.

 

 

Rent formellt er skillet mellom shia og sunni at mens de førstnevnte mener at lederen for muslimene må være fra profetens slekt mener ikke sunni det. Det var der forskjellen startet. Så har disse to gruppene utviklet seg litt anderledes, med en mer hierarkisk struktur blant shiaene som har religiøse ledere som et mellomledd mellom dem og Gud, og det man kan se på som en presteklasse. Det har ikke sunniene. På mange måter, sånn sett, kan man sammenligne sunni som protestanter og shiaer som katolikker. Shiaenes øverste leder, Ayatollah Ali Sistani kalles da også ofte shiaenes pave.

 

 

Man kan imidlertid si hva man vil om skillelinjene og hvor lite de betydde, men jeg tror faktisk at amerikanerne med sin "elefant i glassbutikk" oppførsel har greid å skape dette. Jeg snakket med irakiske religiøse ledere i begynnelsen av desember og de mener at det ikke finnes noe ondt blod mellom de store delene av befolkningen, men at bakmenn sakte men sikkert skaper dette ... Veldig mange familier i Irak er delt mellom shia og sunni, og sakte men sikkert brytes dette ned. Dette er noe som finnes ved siden av mostanden mot USAs okkupasjon, jeg tror nemlig ikke at det er samme folk som gjør begge deler, men jeg tror at USAs tilstedeværelse gjør det nær sagt umulig å bekjempe denne sekteriske volden fordi den greier å blende inn i kampen mot amerikanerne.





Busted

Beate avslørte meg, ved å gå rett til kjernen. Som jeg sa, man trengte å skjønne hva som egentlig stod i listen min. Men jeg tenkte jeg burde gå gjennom og forklare de andre tingene også. Prøvde å legge ut endel lureinformasjon og de fleste gikk i noen av de fellene som var satt opp.

Enten det var å kaste inn ting som virket for gærne, noe spilte på antatte fordommer og andre ting igjen var bare kastet inn for å bryte mønstret ...alt bortset fra en liten sak stemte, men sannheten kan også vris litt. :)

Må bare beklage manipulasjonene, og ikke minst at jeg nøt dem også  :-)


   1.      Jeg har aldri blitt stoppet i tollen.

Sant, om det skyldes mitt uskyldige fjes, eller at tollerne tenker, en smugler kan da ikke se så skyldig ut vet jeg ikke, men det stemmer da.


   2.      Jeg har aldri blitt sjekket av politiet i Norge, bortsett fra en gang jeg ankom fra Sverige med buss. Politimannen som sjekket min ID var en pakistansk nordmann.

Sant, merkelig tilfeldighet det med at politimannen som sjekket meg var pakistaner. Ellers aldri blitt stoppet av politiet. Selv den gangen kan jeg ikke si at jeg ble stoppet, da fyren sjekket alle sm gikk av bussen. :)

   3.      I en lang periode i tenårene gikk jeg med kniv på meg nesten hele tiden.

Sant, men man må nesten vite litt bakgrunn før man skjønner denne. Tenker man seg noe ala west side story tar man da helt feil. Jeg er ingen bygutt, har vokst opp på landet. Nesten daglige turer i skogen, en rekke fisketurer og en fasinasjon med treforming forklarer saken. :)

   4.      Har ganske god kjennskap til pyroteknikk og sprengstoff.

Sant det og. Altid syntes eksplosjoner var spennende, og hadde en naturfaglærer med noen lignende interesser.

   5.      Har sprengt mange maurtuer.

Her var løgnen. Gitt påstanden over her kunne man kanskje tro at det stemte, men det gjorde det da ikke. Faktisk aldri bukt eksplosiver. Å kunne bygge er noe annet enn å bygge. :)

   6.      Deltatt i en rekke fester hvor store mengder med alkohol og narkotiske stoffer ble brukt. Dog uten å ha rørt noe av dette selv.

Sant , jeg studerte i USA, og var da på mange fester med venner. Har imidlertid alltid kjørt en totalavholdslinje, og den har da holdt så langt. :)

   7.      En liten bagatell hindret at jeg fikk deltatt i the million man march.

En gruppe fra universitetet vårt bestemte seg for å dra, jeg hadde pålanlagt å bli med, men jeg ble syk og fikk aldri dratt.

   8.      Jeg tok jegerprøven i 8. klasse, har skutt med rifle, hagle, automatpistol, automatgevær, pistol og relvover, men aldri hatt et skytevåpen hjemme.

Forteller kanskje noe om hvor jeg vokste opp det. Rifle og hagle var standard nok der det :) Alt det andre fikk jeg først prøvd i USA. Pappa var da hovedgrunnen til at en ivrig 16 årig jeger aldri fikk kjøpt skytevåpen. Totalforbud mot skytevåpen der. Senere har jeg bare aldri gjort det.

   9.      Krysset grensen til USA uten de rette papirer, og ble tatt i immigrasjonen.

Kanksje litt misvisende, men jeg var jo der på studentvisum, og det er endel dokumenter fra universitetet man skal ha med seg hver gang man beveger seg utenlands. Jeg hadde de men hadde sjekket det inn i bagasjen. Fikk et tøft avhør, men det endte med at offiseren ringte universitetet og etter bekreftelse på at jeg var student fikk jeg en siste utskjelling før hun ble koselig og ønsket meg lykke til med videre studier. :)

  10.      Vært i feil ende av en nervøs politimanns pistol.

Sant. Ble stoppet for å kjøre for fort. men mens politimannen kom bortover så åpnet jeg døra og var på vei ut for å forklare meg, de ene skrek om at jeg skulle fryse, den andre dro ut pistolen. Førstemann virket erfaren, men mannen med pistolen skremte meg, for han var passe nervøs. Det endte imidlertid godt, og jeg slapp faktisk uten bot :)

  11.      Har hatt amerikanske kamphelikoptere i kikkertsiktet.

Sant. Ble venner med en amerikaner ved universitetet, og da han hørte at jeg likte skyting så inviterte han meg med seg en tur. Han og hans svoger hadde kjøpt noen nye geværer de skulle skyte inn. Byen jeg bodde i skikkelig cowboyland som dere skjønner. Vel vi dro til en liten dal ut i ørkenen (ikke sand ørken da som dere skjønner .. ) hvor de satte opp blinker som vi skjøt på. Ganske kult. Var forsåvidt her jeg skjøt med pistol, revolver, automatpistol og automatgevær. Fyren var erkekristen, men med et våpenarsenal som virket nok for en liten hær.

Mens vi hold på, så hørte vi helikoptre et stykke unna. Det lå en veldig stor militærbase  ikke langt unna der jeg bodde, og det var to apache helikoptre som var på vei mot basen. Wanna look closer? joda, jeg kunne godt tenke meg det. Fikk jeg en rifle med et gigantisk sikte så jeg kunne kikke nærmere på de. Svogeren til kameraten min kommenterte bare litt tørt at jeg ikke måtte skyte ... -They've got bigger guns.

  12.      Har blitt skjelt ut etter notene av en professor, som kastet papirene mine i fjeset på meg, og jeg har stått og skreket tilbake til henne. Forøvrig min yndlingsprofessor.

Stemmer begge deler. En litt eldre afroamerikansk dame, som alle studentene var vettskremte av. Jeg greide meg greit i klassen hennes, men ble sur da hun gav meg en C på en prøve fikk 90% på. Grunnen? Hun visste jeg ikke hadde lest, og at jeg greide meg greit på et kjapt hode og god hukommelse. "Not in my class you wont. You'll have to work harder to get a good grade." Det løftet holdt hun da, og jeg fikk en A i klassen til slutt. En professor jeg har kontakt med den dag idag, 7 år etter at jeg kom tilbake!

  13.      Blitt prøvd forført av en ung, pen amerikansk sykepleier.

Sant. Fant ut etterhvert at det var noe slags krangel mellom henne og ektemannen ... anyhow, glad jeg holdt meg unna :)

  14.      Ikke akkurat en danser, men har trent mye aerobics, og er ganske rytmisk når jeg vil.

Sant, skremmende nok, ja.

  15.      Vanket i Blitzmiljøet en periode.

En kjempegod grunn til dette. maten til Stein Lillevolden! :) Ellers deltok jeg forsåvidt på mange demonstrasjoner, var bare aldri en av steinkasterne eller en av de som slåss mot politiet. :)

  16.      Endret studieretning flere ganger, og et par karriere switch også, med en sikksakk cv som resultat.

Sant nok

  17.      Elsker å mimre med gamle tv serier og filmer.

Sant

  18.      Elsker å lese, har gjort det nesten så lenge jeg kan huske.

Sant

  19.      Har stillt mange spørsmål ved religionen gjennom tenårene så vel som senere, og det styrker idag mitt religiøse standpunkt.

Og sist men ikke minst, det stemmer.

litt sliten, men morsom :)


A Hindu, a Muslim, and a politician are traveling across the country together. In the middle of Kansas, their car breaks down, so they push it to the nearest farm to fix it, but it gets dark by then. They ask the farmer if they can spend the night, and he says, 'Yup. We gots us a guest bed that will hold two of yer, but one of y'all gonna have to sleep in the barn.'

The travelers agreed and the Hindu voulenteers to sleep in the barn. The politician and the Muslim go up to the guest room, but five minutes later, they hear a knock on the door. Its the Hindu, who says, 'Guys, I was lying down to go to sleep, but then I see this cow near me, and my religion won't allow me to sleep under the same roof as a cow.'

The Muslim understands, so he voulenteers, but five minutes later, when the Hindu and politician are getting ready for bed, there's another knock on the door. It's the Muslim, and he says, 'Hey, I'm truly sorry, but I was going to sleep when this pig started oinking near me, and my religion won't let me sleep near a pig.'

The politician finally agrees to sleep in the barn. Five minutes later, there's another knock on the door. It's the cow and pig.

Den rette måten å takle intoleranse og mistenksomhet på



Er å gå rett på!

Dere husker alt bråket med den muslimske kongressmannen Keith Ellison, en demokrat fra Minnesota og bråket rundt hans innsvergelse? Vel den mannen som stod for mesteparten av bråket var en Republikansk kar ved navn Virgil Goode fra Virginia.

Vel, ved det første møtet mellom de to gjør Ellison det som er den beste måten å takle slikt på, han går bort og hilser på Goode. De fleste fordommer takles best på en slik måte. Me like!

Se videoen her!

Feil fokus?


Synes det kanskje er feil fokus å klage på, og etterforske,  at noen tok opp hengingen av Saddam. Ser ut som den irakiske regjeringen mener at det som skjedde under henhingen ikke var feil, men at problemet er at det kom ut. Det samme fra den britiske regjeringen.

Mener vel kanskje også at det største problemet med dødsdommen var at man aldri vil få vite hva som egentlig skjedde i en rekke av forbrytelsene Saddam var anklaget for. Det er enkelte sikkert glade for, men det er en annen sak igjen.

et nytt sitat

Har mine issues med Mahatma Gandhi, men han hadde en skrap tunge og mange gode poenger. Dette er er av de beste sitatene fra ham jeg har kommet over:

Reporter: “What do you think of Western Civilization, Mr. Gandhi?”

Gandhi: “I think it would be a good idea.”

Forklaring på afrikas problemer, av Biskop Desmond Tutu

When the missionaries came to Africa they had the Bible and we had the land. They said, “Let us pray.” We closed our eyes. When we opened them we had the Bible and they had the land.

Bishop Desmond Tutu


MinSide, et genialt påfunn

Jeg klikket meg inn på "min side" igår, og hadde planer om et godt og langt innelgg som skulle beskrive hvor fantastisk genial jeg synes denne ideen var, men så finner jeg ut at Tiqui har gjort det allerede. Istedenfor å prøve å skrive om det samme, og si ca de samme tingene tenker jeg at jeg bare anbefaler det fantastisk gode innlegget hennes.


Dødsdommen mot Saddam utført

Hva skal man synes om det? Det er mange ulike reaksjoner fra rundt omkring i verden. Hva mener så jeg om saken, vel slik jeg skrev i en kommentar hos tiqui, så er det største problemet at de forhold han ble dømt for, i all hovedsak, er forhold som forgikk på et tidspunkt hvor han var "vår mann i Bagdad" for USA og andre vestlige land.

Rettsaken fulgte heller ikke noe særlig standard, og ble nærmest en farse. Standarden var omtrent som saker som ble prøvd under hans egen regjeringstid. Han fortjente kanskje ikke bedre, men man viser her ikke noe bedre for fremtiden i Irak.  Jeg er også bekymret for martyreffekten, og jeg tror dette vil så bitterhetens frø for veldig mange. Ikke minst er jeg enig med tiqui i at mannen fortjener å dømmes til å leve i fangeskap med sine forbrytelser.

Det han ble dømt for var bare en brøkdel av sine forbrytelser, jeg undres om det var fordi resten innvolverte for mye vestlig hjelp og det ble for flaut?

Også, jeg tror han vil bli en "martyr" i manges øyne, og folk vil (la meg rette det opp, folk har allerede begynt) å se tilbake på tiden under ham som bedre. Når 90% av irakerne mener at de hadde det bedre før invasjonen, altså under saddam, kan man begynne å lure. Dette da i en undersøklse som inneholder alt mellom 34-84% er shiaer. (34% identifiserer seg som shiaerv + 50%som bare muslimer. De som identifiderer seg som sunni er 14%. Man opplyser ike hva/hvem de siste 2 %ene er, men jeg vil gjette på at de er fra ulike kristne kirker.)


Vil ellers anbefale "A dictator created then destroyed by America" av Robert Fisk.

Min holdning til Ahmadinejad

En god venn advarte meg om at jeg burde være forsiktig med forsvaret av den iranske presidenten Ahmedinejad, slik at jeg ikke blir oppfattet som en apologet for mannen. I hete diskusjoner strekker man ofte argumenter litt mer, og kan ofte komme i skade for å gi folk en feil oppfatning av hvor man står.

Jeg vedkjenner dette, og skal da her forsøke å gjøre mitt syn på Ahmadinejad klart. Jeg liker egentlig ikke mannen noe særlig, har ikke sansen for ham politisk eller religiøst. Mitt forsvar av ham, i den grad jeg forsvarer ham, grunner mer i den demoniseringen av mannen som jeg ser i endel medier og  ymse steder i bloggsfæren. Jeg har også et problem når folk erklærer en person for absolutt ondskap og fordømmer alt hva vedkommende gjør og står for, og ikke greier å se at folk kan være både gode og onde.

Ellers, jeg mislikte sterkt "Holocaust konferansen" som ble holdt i Iran tidligere iår, men samtidig ser jeg med litt undring på at ytringsfrihetsfundamentalistene som stod på barikadene under karikaturstridighetene plutselig hoppet over på motsatt side og fordømte dette. Jeg mener altså at dette burde fordømmes, og burde således være glad til (og det er jeg), men det som er merkverdig er da praksisen med doble standarder og ulik behandling.

Kristenblogg atter en gang

Joda, jeg bruker litt for mye tid på disse folkene på kristenblogg, men når de har slike flotte moralsk oppbyggelige emner som Pass opp for 2007: muslimene ruster seg til krig så synes jeg nesten de fortjener noen svar. Om ikke for dem, for endel av dem gir begrepet "å ha skylapper på" en helt ny betydning, så for den ulykkelig vilfarne som skulle havne på sidene deres.

Det er noe spesiellt med fantikere som kan fordømme deg på det groveste, samtidig som de mener at det er for ditt eget beste. Jeg har lest mye en gang i tiden om korstogene og hva man gjorde i det hellige land, og lurt på hvordan man kunne gjøre slike ting og fortsatt tro at man gjorde det i Guds tjeneste. Kristenblogg gir meg svaret. Skal jeg være slem kan jeg jo si at muslimene burde være litt skremte, for europeerne har en tradisjon på dette med forfølgelse av religiøst anderledestroende. Ops, der nevnte jeg det vist allikevel :

Folk som krever respekt for egen tro, men viser null respekt for andre er egentlig litt morsomme å observere. Kunne man gjøre en sosialantropologisk studie av disse tro? 

To spennende innlegg som også fokuserer på kristenblogg og postene der er hos victoria og indregard. Anbefalt lesning.   

Ahmedinejads julehilsen

Fra hans egen blogg .. synes bare den var interessant og ville dele den med dere

                                                 
                    
Merry Christmas to everyone! 2006/12/21

In the Name of Almighty God, the Most Merciful, the Most Compassionate

 
Merry Christmas to everyone!
My sincere congratulations to everyone for the Glorious and Auspicious Birthday of Divine Prophet - confirmed and authenticated by Gabriel, the angel of Divine revelation - the Obedient of Almighty God,
Jesus Christ, the Messiah (peace be upon Him)

 He was a messenger of peace, devotion and love based upon monotheism and justice. He was raised in His Mother’s hand – Virgin Mary (peace be upon her) – that Almighty God stood her as impeccable and exalted her above the women of the world. The Mother and the Son that in the Divine Sight are reputable and prestigious. And they are positioned by God – The All Wise- at a sublime level.

 There’s no doubt, after God – the Peerless Creator, the Beneficent, the Merciful – created the human beings, did not forsake them on their own. By sending and assigning the emissaries – prophets and messengers - along with the righteous individuals, and on top of that, by providing and utilizing the mankind with the gifts of intellect and human nature, they are guided in the right path – in order to achieve the complete perfection. The human generations – one after another – were not created to live in anguish, intimidation, skirmish, aggression, oppression, and misery. And without enjoying an amity and fraternity atmosphere - replete of love and justice – depart this life and leave it for the next generations.

The philosophy of human creation is: reaching the pinnacle of bliss, construction of immaculate life, efflorescence of all potentialities and talents, implementation of justice and devotion across the world amongst all human beings. This is one of the definite Divine promises that when the world is filled with oppression and enmity by the tyrants and oppressors, it will become full of justice by the reappearance of the promised Savior. All the Divine Prophets have clearly anounced this fact.

Unfortunately during the history, some egoistic and tyrant individuals have existed that stood against the convocations and the sermons of the Divine Prophets. And these tyrants and oppressors were the causation of all the adversities and the originator of all wars and animosities.

 Today’s status quo of the world is obvious of everyone. In occupied Palestine, Iraq, Afghanistan, Africa, and South America and even in Europe and North America, due to the interests of despotic dominant rulers’ parties and clans and also for filling up their pockets, the dignity, benevolence, peace and tranquility of the human beings have been taken to abattoir and slaughtered. And then, lie and deception are positioned for honesty and truth.

 Many peoples are exasperated from the present situation of the world. And they have come to the conclusion that the existed procedure, method and technique can not provide tranquilly and peace to the mankind.

 Frankly, if Jesus Christ – the Messiah (peace be upon Him) was present today, how would He react? And whom would He stand with and against?

 If Jesus Christ (peace be upon Him) was present today, he would order an encounter against those who would propagate corruption, obscenity and perversion, and try to nullify and exterminate the merits and the rights of women and diminish their position – a position that virgin Mary (peace be upon Her) – is their role model and sample.

 If Jesus Christ (peace be upon Him) was present today, He would order a contention against those who try to discharge the world from morality, spirituality, intellectuality, justice, and peace. And accordingly, the true followers of the Divine Prophets would follow their steps in regard to strengthening the morality, intellectuality, spirituality, peace and justice in the world.

 Although last year was accompanied with many injustices, aggressions, and many violation of rights, but the calls and outcries of begging and imploring from God and demanding justice were louder. Day by day, nations would realize the power of faith and godliness. They would go for peace and justice more than before and give a positive answer to the Divine prophets’ sermons and would tell to their Creator – Almighty God “Here am I!” Praise the Lord!

 The same way that Jesus Christ (peace be upon Him) invited the people to goodness and perfection, and also avoid them from evil, atrocity and aggression, His true followers do the same. With the belief in God and the Hereafter, they are frontiers in righteousness.

 Certainly, the implementation of the Divine Prophets’ commands and directions would reform and improve our lives in this world and would safeguard a satisfying afterlife conjunctionally.

  We believe that the beloved Jesus Christ – the Messiah (peace be upon Him and His Mother) would also reappear for the fulfillment of the promises of all the Divine prophets. And together – accompanying the invited of the nations – would bring all the beauties and goodness for humanity of the world. And we are getting close to that date.

 While commemorating the birthday of the Prophet of amity, love and devotion – Jesus Christ, the Messiah (peace be upon Him and His beloved Mother) and congratulating the new year, I beg God – the Merciful, the All-Wise – a year of bliss, and health and a year replete of blessing, abundance, success, and affection for everyone, specially the Christian of Iran and the world.




Doha debates

Kom over denne på nettet. Har sett et par debatter på tv, men her har man alle debattene liggende tilgjengelig på nettet.

Julefeiring i Pakistan

Litt spesiellt å sitte og se på kristen julefeiring i Pakistan. Det jeg personlig synes er litt dumt er at feiringen blir noe vel amerikanisert, og det fikk jeg høre fra kristne klassekamerater og venner av min kone i Pakistan også da jeg var der for noen måneder siden. Er vel ikke noe som er spesiellt for Pakistan, da en kan høre det fra kristne nordmenn også. :)

Det som også var litt spesiellt var å se muslimske ledere som deltok i julefeiringen, mest for å vise støtte og gi en følelse av sikkerhet til de kristne. Offentlige personer deltar jo alltids, men jeg kan ikke huske å ha sett så tung deltagelse av muslimske ledere. Etter et veldig turbulent år var det kanskje nødvendig, men itt rørende å se igrunn også. Nå skal det sies at jeg heller ikke har sett pakistansk tv rundt juletider før, så jeg vet jo ikke om dette er så uvanlig, men det var litt overaskende for meg. Var det mine norske fordommer som spillte inn?

tragisk julefeiring i Bagdad

Julefeiringen i Bagdad ser ut til å ha falt offer for konflikten. Jeg håper det ikke er noe som har skjedd for evig, og at juletreselgerne neste år vil føle seg trygge nok til å dra til Bagdad for å selge juletrær til de kristne.

Utenriksministeren, IRN lederen + andre karikert i Magazinet

Utenriksministeren, IRN lederen + andre karikert i Magazinet
Hentet fra Aftenposten, ganske morsom karikatur igrunn, og jeg syntes den fortjente visning her på bloggen min :)

Fordømmer holocaustkonferansen

Spennende og ikke minst uventet!

Krigen mot Taliban er nytteløs


Ifølge den tidligere lederen for de pakistanske styrkene i området mellom Pakistan og Afghanistan har britene ingen sjanse i kampen mot Taliban. Jeg vet nå ikke om han har rett, men jeg mener at man gjør klokt i å høre ham ut og lytte til lokale krefter. Jeg vet også gjennopm folk som har vært i området at tilstanden er ganske lik den vi finner i Irak, disse styrkene greier å beskytte seg selv, såvidt, men er helt hjelpeløse og har ingen kontroll utenfor noen få hovedveier og baseområder.

Gjennom en idiotisk fremferd, omtrent like delikat som den berømte elefanten i en porselensbutikk, har man omvendt en halveis vennlig befolkning til direkte fiendtlig.  Det går mer og mer mot et bredt folkelig opprør mot okkupasjonen, for etterhvert er det det den vestlige styrken blir oppfattet som, og Taliban får mer og mer legitimitet i lokalbefolkningens øyne.

Det jeg synes er skremmende er å observere den logiske bristen hos endel som er for å sende flere soldater til området. Det eneste flere styrker nå vil føre til er flere mål for motstandsbevegelsen. Mange av disse er ikke nødvendigvis så veldige tilhengere av taliaban, det er okkupasjonen som fører dem til den eneste gruppen som står imot, og idag er den bevegelsen Taliban. Hvis noe ikke virker er mer av det samme sjeldent løsningen, men her svikter logikken for endel, og i deres drømmescenarier er problemet kun at man mangler nok styrker. For fire år siden ville det kanskje nyttet, jeg er usikker selv da, men idag er det ihvertfall ikke løsningen.

Pakistans president Pervaiz Musharraf har lenge advart om at vestlig militært nærvær og spesiellt endel uheldige (om man skal tolke i aller beste mening, og det gjør ingen i regionen kan jeg love) bombetokter med en påfølgende arrogant bortforklaring har bare forsterket de antivestlige følelsene som slike bevegelser er avhengige av for å kunne vokse. (Døde sivile, nei de var utkledde talibanere, døde barn, ja de forferdelige talibanerne bruker dem som skjold osv. ) Men hans advarsler har blitt mistenkeliggjort, han har blitt angrepet og forsøkt deskreditert i endel vestlige medier.

Hadde man brukt halvparten av de resursene som man har brukt på krigen, til oppbyggingsarbeid hadde man oppnådd mye mer tror jeg, nå er jeg redd det er for sent.
 
I den norske Afghanistan debatten trenger vi å ha disse faktaene i bakhodet! Det føles utrolig ubehagelig å si noe slikt, men det må sies, sender man norske soldater til krigsområder skal man være klar for å ta imot kister også!

spennende tale fra utenriksministeren

Her er talen til utenriksministeren i moskeen i åkebergveien tidligere idag. Fikk dessverre ikke møtt opp i moskeen, var opptatt på andre fronter idag.

Men talen er spennende å lese, selv om jeg heller ville hørt på ham.

Slikt er selvsagt subjektivt, men dette er kanskje politikeren i Norge jeg respekterer mest (med Venstres Olaf Thommessen på en god annenplass) både som person (som gjennomført holder på profesjonaliteten helt ulikt andre poitikere) og som politiker (hvor han viser prinsippfasthet og ikke faller for å lage billige poenger) og som ikke minst som en sylskarp akademiker (elsket  anmeldelsen hans av Dag Solstad's bok, ligger dessverre ikke ute åpent på nettet, men kanskje tilgjengelig andre steder? Forøvrig genistrek fra Morgenbladet å spørre ham om å anmelde boken.)


FRP

Jeg skal ikke kommentere saken, tenker den taler for seg selv:

Frp-blotter tatt på fersken


Rent vann til folket

Amerikanske soldater bringer rent vann til irakiske barn ... men det som forundrer meg er at de så lurer på why do they hate us ,,,

Ellers, beklager for lite blogging fra min side i siste ukene, men jeg kommer sterkt tilbake neste uke tenker jeg. :)

Pavebesøket til Tyrkia

Jeg leste i den katolske webloggen om pavebesøket til Tyrkia, og det fikk meg til å huske et seminar jeg var på i Bergen for en stund tilbake. En av de mest interessante innleggene ble holdt av Faisal Devji. Noen av momentene fra innlegget hans kan lese her. Et interessant moment som ble tatt opp i konferansen var hvofor pavens uttalelser skapte såpass sterke reaksjoner, mens mye skarpere uttalelser fra f.eks. president Bush om "islamofacister" ikke gjorde det. Devjis analyse gav meg et svar på dette, hvor han sier at reaksjonene på pavetalen kom nettopp fordi man ikke forventer noe slikt fra paven. Bush bryr man seg ikke om religiøst, paven respekteres som en religiøs skikkelse, og derfor skapte talen hans reaksjoner.

Men selv fra pave Benedict ser vi en noe anderledes fremgangsmåte. Jeg la merke til dette under Tyrkiabesøket hans nå, for noe av det paven har snakket om er behovet for dialog og forsoning mellom kristne og muslimer. Protestene imot hans besøk som knyttes til talen hans i norske medier.  Jeg har forsåvidt omtalt pavetalen tidligere, men her mener jeg at man overser et annet minst like viktig element. Nemlig hans uttalelser fra før han var Pave Benedict. Som Kardinal Ratzinger gikk han sterkt inn mot et tyrkisk medlemskap i EU, og det påvirker nok tyrkerne minst like mye som noe annet. Men uansett er dette forhåpentligvis steget mot noe bedre forhold.  


trippelbombene i irak

Trippel bilbombene sist torsdag som gikk av i Sadr city i Bagdad tok livet av flere hundre mennesker. Irak glir sakte og sikkert mot kanten av stupet, dessverre uten at noen har mulighet til å gjør noe med det. Det er en uvirkelig følelse av avmakt og resignasjon. Jeg tror ikke noen av partene lenger kontrollerer konflikten, om det er noen fra utsiden (konspirasjonsteorier) eller konfliktens egen dynamikk som har tatt over er ikke godt å si. Men det er slettes ikke noe bra. Nå snakker i tillegg amerikanerne om at de skal utbre denne vidunderlige friheten de har gitt irakerne til Iran også. Jeg gremmes!

Imamer kastet av fly

En nyhetssak som ikke vekket så altfor mye interesse, men den sier noe om den stadig minkende toleransen i "de fries land" dessverre.

Hva snakker storhaug om?

Ser at Hege Storhaug i en kronikk i VG nylig angriper Professor Thomas Hylland Eriksen, men jeg fant ikke noe referanse til hvor han sa dette, noen som vet?

voldtekt og klesvalg

En post hos Inanna fikk meg til å begynne å tenke på noe, kjente meg igjen i hvordan hun føler for voldtektscener bl.a. På en eller annen merkelig måte fikk det meg til å begynne å tenke på dette med klesvalg og voldtekt som jo har vært oppe til debatt. Det er da vitterlig flere enn en og annen imam som har sagt at jenter som kler seg utfordrende innbyr til voldtekt. For en stund tilbake var det en lensmann som sa noe lignende også. Men er det da riktig?

Tenkte lenge over det, og en ting som man tenker er jo at om en lettkledd jente ikke innbyr til voldtekt, kan det senke terskelen og på en måte gjøre seg selv mer utsatt. Eller?

Jeg tror ikke at det er argumenmtet deres (imam, lensmann eller andre menn) som er feil, men premisset. Jeg tror at det er feil å tenke på voldtekt som en seksuell handling. Det kan beskrives som det, og fysisks sett kan man hevde det ene eller det andre, men jeg tror at det er en voldshandling først og fremst. Dermed har det nok ingenting å si for en voldtektsmann hvordan en kvinne kler seg. Tror jeg da.

Noe annet som jeg mener er viktig å få med seg her er det dypt problematiske med normaliseringen av voldtekt gjennom de signalene vi får inn  ... de grenseløse detaljene i "skjønnlitterære kunstriske verk", filmer etc som viser ganske detajerte scener med dette ... er de virkelig nødvendige, og er de sunne for oss som et samfunn?  

Noen løse tanker en sen tirsdagskveld ... om et emne jeg egentlig ikke ønsker å lese og lære mer om. Ignorance is bliss heter det jo ... nå vil jeg bare sove.

god natt!

diskusjon

Jeg er involvert i diskusjon med et par stykker på kristenblogg her og her. Jeg er til tider redd for å tråkke over noen streker, og kunne tenke meg kommentarer fra mine faste lesere ( alle to ;-) ) om hva de synes om diskusjonen der.

 

Min Verden

Verden slik jeg har besøkt den, ihvertfall det jeg har fått sett av den så langt! :)



create your own visited country map or check our Venice travel guide

Staten, kirken og muslimene del I

Staten, kirken og muslimene

Shoaib Mohammad Sultan


 

Gjønnesutvalget leverte sin utredning om forholdet mellom Den norske kirke og den norske staten til kultur- og kirkeminister Trond Giske 31. januar 2006. Muslimenes avgjørelse i denne saken synes å ha overasket mange. Utredningen har skapt en god del debatt, og enkelte ser ut til å ha blitt sjokkert over at muslimene ikke flokker seg om og støtter en total avvikling av forholdet mellom kirken og staten. En av dem er den tidligere leder i Human-Etisk Forbund, Lars Gule, som i et innlegg i Klassekampen (”Muslimer og statskirka”, 11.1.2006) gir inntrykk av å være rystet når han ser den ”forunderlige lite prinsipielle holdningen muslimene har i forhold til livssynsfriheten idet de har uttrykt støtte til statskirkesystemet”.

 

 

 

Disse ”beklagelige” holdningene stammer fra ”klassisk paternalisme”, mener Gule, og ikke nok med det, disse muslimske talsmennene som har uttrykt støtte for, eller egentlig kan det vel heller kalles mangel på forakt for, statskirkeordningen, beviser sågar det triste faktum ”at islam er et førmoderne og utidssvarende livssyn”,1 bedyrer Gule. Mon det?

 


 

 

Innstillingen

 

 

 

Men det var Gjønnesutvalgets innstilling dette skulle handle om. Her har man identifisert tre ulike hovedalternativer, hvorpå utvalgets 20 medlemmer har fordelt seg blant disse tre forslagene. De tre alternativene er kort fortalt:


Alternativ 1: Beholde ordningen som den er i dag.

Alternativ 2: Endre ordningen, men beholde en særstilling for Den norske kirke.

Alternativ 3: En total atskillelse mellom stat og kirke.


To av utvalgets tyve medlemmer gikk inn for alternativ 1, fire gikk inn for alternativ 3, og de resterende fjorten gikk inn for alternativ 2. Utvalgets eneste muslimske medlem valgte i likhet med majoriteten å gå inn for alternativ 2. Gitt alternativene er jeg enig i dette valget.


Statskirkeordningen


Grunnen til det er at statskirkeordningen, slik vi har den i dag, medfører en del problematiske forhold. Fra et rent prinsipielt grunnlag har tanken på at staten skal ha en religion, lite med et moderne demokrati å gjøre. I et demokrati bør staten være livssynsnøytral. Verdivalg i lovgivning må være et resultat av den demokratiske opinionskampen. Dette betyr ikke at religion ikke kan ha innflytelse på de politiske prosessene, men at staten skal være nøytral rent konfesjonelt.


Statskirkeordningen i Norge har imidlertid også vært sentral i å sikre likebehandling og like rettigheter for minoritetsreligioner, og dermed vært en positiv og konstruktiv ordning for å sikre livssynsmangfoldet i det norske samfunnet. Imidlertid kan det virke som om statskirken har utspilt den rollen, og at ordningen nå vil være mer en byrde i den videre samfunnsutviklingen. En avvikling av statskirkeordningen kan også ha betydning for Norges relasjon til andre land med mindre demokratiske tradisjoner, hvor nyansene i den norske statskirkeordningen ikke nødvendigvis forstås, kun at Norge har en ordning der staten styrer og særstiller en bestemt kirke.


Statskirkeordningen, slik den er i dag, skaper også et problem for kirken. Det virker intuitivt galt at politikere skal ha bestemmelsesrett over kirkens troslære og ritualer, og velge ledere for Den norske kirke. Når ethvert annet tros- og livssynssamfunn fritt kan velge egne ledere, synes jeg at også lederne i Den norske kirke skal velges i samsvar med egen ordning, ikke av politikerne.


Fullstendig atskillelse

 

Gitt problemene skissert ovenfor kan man tenke seg at en fullstendig atskillelse er løsningen. Jeg mener at heller ikke dette er en god løsning. Begrunnelsen for dette er sammensatt. For det første kan man ikke, og bør man ikke, ta for lett på den historiske relevansen til statskirken. Den norske kirke har en særstilling blant folk, og det må man nødvendigvis ha respekt for, også i lovgivningen.


Hvis den norske kirke skal fortsette å være en landsdekkende folkekirke, med tilstedeværelse også i distriktene, er man fullstendig avhengig av bevilgninger fra det offentlige. En fullstendig atskillelse vil i tillegg også skape en rekke problematiske forhold, for eksempel strid om bestemmelsesretten over kirkens eiendommer og kirkebygg.


Det er også et problem at det ofte settes et likhetstegn mellom livssynsnøytralitet og sekularisme. Her er det kanskje på tide å klargjøre noen begreper. I denne teksten bruker jeg ordet sekularisme for å beskrive den aggressive antireligiøsiteten, mens ordet sekulært står for en åpen, pluralistisk og fri religiøs utfoldelse i det offentlige rommet. Det første er da for meg problematisk, mens det andre er forbilledlig.


En fullstendig atskillelse mellom kirken og staten kan brukes som brekkstang for sekularismen med en ”avreligionisering” av samfunnet, noe jeg er sterkt imot. Å skape et sekularistisk offentlig rom hvor religiøse uttrykk forbys, er like lite nøytralt som ethvert religiøst diktatur hvor det offentlige rom kun forbeholdes en gitt religion. Det mange ikke synes å ta inn over seg, er at et sekularistisk livssyn er like mye et valg som et gitt religiøst livssyn, og forsøket på å presentere dette som nøytralt er verken sannferdig eller riktig.


Statskirken har sikret et relativt nøytralt offentlig rom, hvor livssynsmangfoldet i Norge har kunnet utvikle seg. En videre utvikling av dette livssynsmangfoldet sikres imidlertid ikke gjennom sekularismens inntreden i det offentlige rommet.


Den gylne middelvei


Alternativ to, som går ut på å avskaffe den grunnlovsforankrede statskirken, men erstatte den med en lovforankret folkekirke, virker som et alternativ som tar vare på det beste fra begge de to ovenstående forslagene. En avskaffelse av grunnlovsbestemmelsene vedrørende statskirkeordningen vil også fjerne en del urettferdige og urimelige tilleggsordninger som har fulgt med statskirkelovgivningen, deriblant ymse kristne formålsparagrafer. Ordningen sikrer et offentlig rom hvor livssynsmangfoldet kan vokse, samtidig som det sikrer kirken de ressursene den trenger for å kunne gi et tilbud til folk i det ganske land ? samtidig som andre trossamfunn også sikres tilsvarende økonomisk støtte.


Disse spørsmålene dreier seg ikke bare om paragrafer og bestemmelser, men også om de verdiene samfunnet bygger på. Velger man å avskaffe statskirken, betyr det at det andre leddet i Grunnloven § 2, som omhandler dem luthersk-evangeliske tro som statens offentlige religion, også må oppheves. Utvalget har diskutert å erstatte denne med en verdiparagraf. Med dette skal forstås en ”bestemmelse i Grunnloven som på overordnet nivå sammenfatter og uttrykker sentrale grunnverdier i samfunnet” (Gjønnesutvalgets innstilling, s. 102).


Selve prosjektet er bra, men allerede ved navnet man ønsker å gi en slik paragraf, ser vi et problem med Gjønnesutvalgets innstilling. I forslaget foreslås en verdiparagraf i Grunnloven som skal basere seg på ”kristne og humanistiske verdier”. Hele hensikten med å skape en bestemmelse som skal favne bredt, samtidig som den skal binde folket sammen, faller bort med en slik formulering. En slik ”verdiparagraf” må, hvis den skal ha noen hensikt, være inkluderende, ikke ekskluderende. Det man risikerer å signalisere, er at disse verdiene er noe som kun har kristent-humanistisk grunnlag.


Selv om jeg mener at dette er det beste av de tre alternativene som Gjønnesutvalget tar stilling til, mener jeg det er noen sentrale svakheter i det også. Under den nåværende ordningen er det slik at saker som angår kirken, behandles i kirkelig statsråd, der kun de medlemmer av regjeringen som er medlemmer av Den norske kirke, deltar. Kirkelig statsråd er hjemlet i Grunnloven § 27 annet ledd, og er bakgrunn for bestemmelsen i Grunnloven om at halvparten av regjeringens medlemmer må være medlemmer av Den norske kirke. I alternativ 2 foreslås det at Stortinget tar over denne rollen. Dette er på mange måter problematisk, for mens kirkelig statsråd kunne forstås som et kirkelig organ, kan man neppe gjøre det samme med Stortinget. Her kan da altså folk med en annen konfesjonell tilknytning, endog en annen religion eller mangel på sådan, bestemme over kirken. Jeg håper at den videre utvikling vil endre denne delen av alternativ 2.


Det ”religiøse” i det offentlige rom


Debatten om "religion i det offentlige rom" raser ikke bare i Norge, men i store deler av Europa. Det er en vanskelig og meget kompleks problemstilling, og den bærer i seg kimen til flere andre debatter. For meg personlig er dette også en av de viktigste, om ikke den viktigste, siden ved en debatt om statskirkens fremtid.


Religionenes inntreden, eller tilstedeværelse, i det offentlige rom er nemlig mest fremtredende, synlig og provoserende når det dreier seg om religionen til en minoritet i samfunnet. I Norge har denne debatten historisk sett primært stått mellom det kristne Norge (med Den norske kirke og frikirkene) på den ene siden, og humanetikere og ateister på den andre. Sammen med arbeidsinnvandringen på 1960- og 1970-tallet fikk imidlertid Norge et større mangfold av religioner inn i landet. Debatten om religionens plass i det offentlige rom er dermed for mange samtidig en debatt om minoriteters stilling og de rettigheter og krav disse har i forhold til storsamfunnet.


Dermed blir denne debatten, som i første omgang kan synes å ha liten betydning for den enkelte borger, plutselig en debatt om hvordan vi ønsker at det norske samfunnet skal se ut i fremtiden. Dette har også implikasjoner for hvordan verden ser på Norge, og påvirker den rollen Norge har internasjonalt. Jeg vil avslutningsvis i dette avsnittet trekke frem et sitat av den kjente britiske historikeren Lord Acton: "The most certain test by which we judge whether a country is really free is the amount of security enjoyed by minorities." (Sitatet er hentet fra en tale han holdt for medlemmer av ”the Bridgnorth Institute” 26. februar 1877.)


Som individer vil vi alle bringe med oss de verdier og tanker vi henter fra våre respektive livssyn og religiøse overbevisninger. Å prøve å skape et offentlig rom kjemisk renset for disse verdiene og tankene vil ikke bare være kunstig og unaturlig, det vil være direkte feil, fordi vi dermed tar fra mennesker retten til å være seg selv fullt og helt.


Nå er jeg klar over at det er de færreste som virkelig ønsker at det offentlige rom ikke skal ha plass til noen religiøse uttrykk, men samtidig har vi sett at marginale grupperinger gjennom manipulasjon og kløktig bruk av mediene ofte greier å sette dagsordenen. Jeg tar avstand fra alternativ 3 av samme grunn. Ikke basert på hva alternativet er i seg selv, men på hva det kan føre til.


Spesielt i en situasjon hvor mange av de religiøse verdiene har tapt terreng siden deler av befolkningen ikke har et aktivt forhold til Gud, er det viktig å konstatere at den religiøse og livssynsmessige siden av menneskelivet er en viktig del av det etisk-moralske fundament som mange av oss baserer oss på.


Å prøve å frarøve det offentlige rom religiøse stemmer kan umulig føre til noe godt. Etter mitt syn er det religiøse mennesket, «homo religiosus», en viktig og nødvendig del av menneskets tilværelse, og som «homo religiosus» vil mennesket alltid tørste etter en kontakt med det sakrale.  


Staten, kirken og muslimene del II



Guds død?


Mange trodde etter vitenskaplige fremskritt i det nittende århundre at nå hadde religioner utspilt sin rolle, og at mennesket nå hadde kommet til et stadium hvor det ikke behøvde religionen. Religionens, ja endog Guds, død ble erklært samtidig som religiøse dogmer ble gjort til latter og satt på lik linje med myter, sagn og eventyr. Bare man satte vitenskapens klare lys på disse forestillingene, så ville de bli lagt i ruiner og svinne hen


Alle spørsmål et menneske måtte ha, ville kunne besvares uten at et guddommelig åndevesen behøvde å bli trukket inn. Den tyske filosofen Friedrich Nietzsches ord om at ”Gud er død” blir ofte sitert, og selv om Nietzsche bevisst eller ubevisst blir noe mistolket av de fleste, fremmer dette en ide om at religionen og guddommen ikke lenger ville spille den sentrale rollen i folks liv.  


Dette stemmer kanskje for en del mennesker, men langt fra for alle. Åndelighet og religiøsitet har i de siste årene vist en tilbakekomst som kan minne om gjenoppstandelsen til en magisk fugl føniks, med en oppblomstring av religiøse bevegelser over den ganske verden. Samtidig har de ikke-religiøse livssyn utviklet sin egen åndelighet, og i større grad enn sitt utspring blitt en del av et religiøst livssynsmangfold.


Samtidig er det også slik at for mange er religionen i stor grad knyttet til identifikasjon. Det er ellers vanskelig å forklare hvordan ca. 85 % av befolkningen er medlemmer av statskirken, mens bare rundt halvparten tror på Gud.  


I debatt om religioners rolle i samfunnet blir ofte den destruktive kraft, som man tenker seg at religiøsitet bringer med seg, trukket frem. Det blir å ikke se skogen for bare trær. Mens religioner fra tid til annen har blitt misbrukt og brukt for å ødelegge, ser vi i minst like stor grad at religionen har spilt en positiv rolle og gitt mange mennesker et bedre liv med mening og innhold. Det er riktig nok et problem at enkelte mennesker bruker andres behov for åndelighet til å skape et maktapparat, men å trekke frem religionen som den skyldige part her blir å rette baker for smed.


Å søke å skape et samfunn hvor vi utelukker en slik kraft fra tilstedeværelse i og påvirkning på samfunnet, vil være destruktivt og lite konstruktivt. I lengden mener jeg at det heller ikke vil lykkes, med mindre en forbyr alle offentlige personer å ha en religiøs tilknytning. Å si at religionen skal være en privatsak, løser nemlig ikke problemet. Med mindre en skaper et vanntett skott mellom det private og det offentlige virket en enkeltperson har, kan jeg vanskelig se hvordan en religiøs person skal kunne ”legge bort” sin religiøsitet for en gitt periode for så å ta den opp igjen ved en mer passende anledning. En kan, og jeg mener en bør, søke at statlige institusjoner etterstreber livssynsnøytralitet. Å forlange dette av personer er verken riktig eller viktig. Det vitner heller om en mangel på respekt og forståelse for de samme individuelle friheter som vi setter så sentralt i vårt pluralistiske velferdssamfunn.


Et muslimsk Norge?


Mange stiller spørsmål ved om muslimer ville endre synspunkt på hele problemstillingen dersom muslimer skulle få et flertall i Norge. Skrekkscenarioer om teokrati, ekstremisme og fanatisme tegnes da ofte som en ”fremtidsvisjon” man tillegger muslimer. Dialog er helt sentralt i et flerkulturelt samfunn som tar sikte på fredelig sameksistens. Det er viktig at en slik dialog er fundert i gjensidig respekt samt en felles forståelse av de begreper som debatteres. Ikke sjelden fører ulik begrepsforståelse til misforståelser og unødvendige konflikter. Vi skal se litt nærmere på noen begreper som ofte er gjenstand for en slik misforståelse.  


Man snakker ofte om fundamentalisme, og ordet er kanskje det mest misbrukte og misforståtte i den norske samfunnsdebatten i dag. De aller fleste setter automatisk et likhetstegn mellom fundamentalisme og fanatisme, og mener at spranget fra fundamentalisme og fanatisme til å støtte terrorisme er kort. Problemet når enkelte norske politikere krever at muslimer skal ta avstand fra fundamentalisme, er at ordet forstås på en helt annen måte av de fleste muslimer.  


Ordet har sitt opphav i forbindelse med kristne som tror at Bibelen inneholder den fulle og hele sannhet. Dette er da også den måten de fleste muslimer forstår begrepet på, og det faktum at politikere og media automatisk legger andre meninger i begrepet, er på en måte deres eget problem. En grei definisjon er at en fundamenalist er en som ønsker å vende tilbake til religionens fundament. Dette kan selvsagt føre til ekstremisme, men kan like gjerne ikke føre til det. Det er likhetstegnet som stilles mellom ekstremisme og fundamentalisme, som er feil. 


For enhver muslim som har et aktivt forhold til sin religion, vil det være helt umulig å si at man bare er delvis enig med den hellige Koranen. At man ikke forstår, ikke ønsker å forholde seg til noe spesifikt, eller at man er uenig i enkelte tolkninger, er helt legitimt. Jeg mener for eksempel at alt som står i Koranen, er sannhet. At man har tolkningsmuligheter, er en helt annen sak, og faktisk støtter jeg ikke ekstremisme. I et rent islamsk perspektiv er etter mitt syn ekstremisme uansett forkastelig, uavhengig av den norske konteksten.


Når det gjelder hvorvidt man ønsker et teokrati eller prestevelde, krever dette først at man har prester. Hos sunnimuslimer eksisterer ikke presteskapet på samme institusjonelle måte som det eksisterer i kirken. Imamer og religiøse ledere er heller ikke sett på som et mellomledd mellom Gud og mennesker, men skal bare veilede og hjelpe en på veien. En imam er også rent formelt kun en person som leder bønnen. Enhver troende muslim har selv et direkte forhold til Gud. Jeg burde her presisere at dette gjelder sunnimuslimer, som utgjør majoriteten av verdens muslimer, også av muslimene i Norge. 


Også blant muslimske lærde er det en pågående debatt om hvordan ting skal forstås ut fra Koranen. Vi kan se på Marokko, hvor en revisjon av familielovgivningen har ført til det den lokale pressen kaller en reformmessig revolusjon. De mener at disse reformene stadfester en juridisk, politisk, sosial og kulturell likestilling mellom kjønnene.  


At dette ikke har vekket større interesse her i Vesten, er jo én sak, det er nå engang slik at ”gode” nyheter fra den arabisk-muslimske verden sjelden gir store nyhetsoppslag. Men det som var minst like viktig som selve reformen, var reaksjonen fra landets legale fundamentalistiske opposisjonen, som hilser endringene velkommen og sier at "Kongens tale er inspirert av en intelligent nylesning av de hellige tekstene".



Det islamske Norge


Mange muslimer, både besøkende og norske, har påpekt at Norge når det gjelder å oppfylle rettferdighetskrav, er nærmere å være en islamsk stat enn mange muslimske land. Med muslimske land mener jeg land hvor majoriteten er muslimer, uten at staten på noen måte behøver å være islamsk av den grunn. De fleste av diktaturene i den muslimske verden er da også sekularistiske. Lederne kan ofte bruke en religiøs språkdrakt, men staten er i all hovedsak preget av antireligiøs sekularisme. Ofte mer enn de fleste vestlige land.


Dette har i hovedsak sammenheng med at religiøse krefter sees på som en mektig og farlig konkurrent av disse herskerne, og derfor blir undertrykt. I muslimske land med demokrati, for eksempel Tyrkia, ser vi at muslimske partier spiller en helt annen og langt mer positiv rolle i samfunnsutviklingen enn det vi ser i diktaturene. Det er også interessant å se at et land for mange nordmenn ikke er muslimsk hvis det ikke er et diktatur. Ei heller vekker det den store oppmerksomheten i norske medier.


Man kan i denne sammenheng for eksempel se på et land som Senegal, med en overveldende muslimsk befolkning, og en katolsk president. Dette skaper ingen større overskrifter, men greier vi i det hele tatt å forestille oss det motsatte?   


Selvsagt finnes det grupperinger som har ekstremistiske holdninger, men disse er like representative for norske muslimer som Knutby-pastoren ville være for norske kristne. Heldigvis er de like forsvinnende få også, selv om de på grunn av moderne mediers logikk får en uforholdsmessig stor mediedekning. 


For å oppsummere og konkludere: Jeg mener at debatten om religionens plass i det offentlige rom alltid dreier seg om minoriteters stilling og de rettigheter og krav disse har i forhold til storsamfunnet. Lakmustesten for det norske samfunnet er behandlingen av minoritetene, og hvilke premisser som legges til grunn for en likestilling mellom dem og majoritetssamfunnet i verdimessige spørsmål.


Å lukke det offentlige rom for religiøse uttrykk, slik at religiøse muslimer blir låst ute, er problematisk, ikke minst fra et rettferdighetsperspektiv. En slik handling vil også kunne føre til en rekke utilsiktede konsekvenser, som vi har sett i ekteskapslovgivningssaken. Her ble loven endret til at en rett til skilsmisse måtte gis begge parter for at ekteskapsinngåelse skulle være gyldig. Saken ble hurtigbehandlet i Stortinget etter press og intens lobbyvirksomhet fra blant andre den innvandringsfiendtlige ”tankesmia” Human Rights Service.


I nesten panikkaktig stemning ble forslaget pisket igjennom på rekordtid, uten at man kanskje hadde god innsikt i de påfølgende effektene. Et formål var å ramme muslimer. Men politikerne skjønte raskt at muslimene ikke hadde et problem med dette, mens andre (religiøse jøder og katolikker i dette tilfellet) utilsiktet ble rammet. Lovforslaget har blitt forsøkt trukket tilbake fra regjeringens side, men Stortinget har ikke latt dette skje. Nå ligger lovforslaget til behandling og omformulering hos departementet, og det blir spennende å se hva regjeringen gjør med saken.


Slike hendelser skaper bare flere misforståelser, og det gir næring nettopp til ekstremistene. Om vi lukker vårt offentlige rom for religiøse uttrykk og for å framsette oppfatninger som er forankret i religion eller livssyn, da vil vårt samfunn være mer utsatt for tilsvarende hendelser.


Etter mitt syn skal muslimer ikke søke særbehandling av muslimer. De skal søke rettferdighet, likhet og rimelighet – for alle. Hvis vårt offentlige rom holdes åpent for oppfatninger forankret i religion og livssyn, øker dette sjansene for at muslimer og andre i Norge kan leve fordraglig sammen i gjensidig respekt og forståelse – på tvers av eksisterende tros- og livssynsforskjeller. Blant Gjønnesutvalgets tre forslag holder jeg derfor en knapp på alternativ 2, som avskaffer grunnlovsforankret statskirke, men motvirker omseggripende sekularisme ved å sikre Den norske kirke en rettslig særstilling.


Al Jazeera på engelsk

18431-6

Fra Onsdag 15. november har vi hatt kunnet se den Qatar baserte nyhetskanalen Al Jazera på engelsk. Et kjempeskritt i retning av en mer balansert mediehverdag, og for de som måtte lure, Al Jazeera er ikke akkurat noe propagandakanal for den ene eller den andre siden. Kanalen viser et dystert bilde av hverdagen i Midtøsten, men lar alle synspunkter få plass.

Irrelevante innlegg

Lesere som skriver innlegg som konsekvent ikke har noe med innlegget å gjøre irriterer meg. Et typisk slikt innlegg hvor enkelte starter en helt annen diskusjon er dette.

Til Peder, Hvem er tåkefyrsten her? Dine to første innlegg handlet ihvertfall om det saken faktisk handlet om, gratulerer! De to neste hvor du diskuterer et politisk parti i pakistan (som du appåtil greier å misforstå ) er totalt irrelevante. Kunne selvsagt begynne å stryke og slette dine irrelevante innlegg, men jeg velger å la de ligge.

Men jeg skal heretter ikke kommentere irrelevante innlegg fra deg eller andre.

Vil de virkelig tvangen til livs?

Fra dagens Klassekampen:

---------

Vil de tvangen til livs?
Klassekampen 15.11.2006
Shoaib Sultan

shoaib.m.s (at) gmail.com


Mange debattanter bruker forslag om aldersgrense for henteekteskap som vikarierende argumentasjon.

Da jeg leste Walid al-Kubaisis spalte om 21-årsgrense for henteekteskap i Klassekampen 28. oktober 2006, mintes jeg det kjente norske folkeeventyret om den tunghørte ferjemannen og lensmannen, hvor lensmannen hilser på ferjemannen, og får svar fra ferjemannen om at han lager et økseskaft.

For som al-Kubaisi, Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen, og mange andre involverte i denne debatten peker på, har vi et problem med ungdommer som tvinges inn i ekteskap de ikke selv ønsker. Intensjonen hos i hvert fall en del av de som deltar i debatten er det derfor ingenting å si på, og jeg betviler ikke mange av dem virkelig ønsker å arbeide mot praksisen med tvangsekteskap. Problemet er at for å behandle en finger det har gått verk i, foreslår de å amputere en arm. Er vi heldige, blir den rette armen amputert, men heller ikke det er sikkert.

Politikere har behov for å viser til konkrete tiltak, men vi må ikke la dette behovet diktere politiske beslutninger. Statsråd Bjarne Håkon Hanssen har etterlyst konkrete tiltak og forslag til hva en kan gjøre for å unngå tvangsgifte. Det er en forbilledlig måte å drive idéutveksling på, men dessverre er inntrykket at han i forkant har gjort seg opp en mening om hva det er ønskelig å gjøre. Men jeg håper jeg tar feil.

«Et krav om 21 års aldersgrense for henteekteskap kan virke urimelig», skriver al-Kubaisi i Klassekampen, «men vi har ikke noe alternativ». Jeg mener en slik aldersgrense vil være feil av mange grunner, også fordi tiltaket vil virke urimelig. I dagens situasjon trenger man absolutt ikke å gi næring til paranoide forestillinger i minoritetsmiljøene.

En eventuell heving av aldersgrense for inngåelse av ekteskap bør ikke kun gjelde for dem som vil inngå ekteskap i utlandet. Hva man enn kaller en slik praksis, så innebærer den forskjellsbehandling. Det er ikke en rettsstat verdig. Men jeg er også imot en slik aldersgrense fordi jeg ikke tror den vil virke.

Jeg mistenker også mange av dem som driver debatten om aldersgrense for henteekteskap, bruker dette som vikarierende argumentasjon, og at de egentlig vil begrense innvandringen. I så fall synes jeg man skal si det rett ut, så debatten kan foregå på en ærlig måte. Akkurat som i historien om den tunghørte ferjemannen og lensmannen er ikke problemet at svaret er feil, men at det er svaret på et helt annet spørsmål.

Det er et skritt på rett vei å definere henteekteskap som et problem, men i så fall er det vanskelig å motsi Hege Storhaug og andre som vil ha en 24-årsgrense. Og hvorfor stoppe der? Hvorfor ikke heve grensen til 30, eller 35? Den bakenforliggende tanken om at en 21-åring har mer nettverk, er mer moden og står bedre rustet til å kunne stå imot press om ekteskap enn en 18-åring, er ikke riktig.

Det stemmer nok at en 21-åring som er bedre utdannet vil stå sterkere, men nettopp utdanning og nettverksbygging er evner mange av dem som utsettes for tvang, ikke har. Da vil de stå like svakt ved fylte 25 som da de var 18 år gamle.

Hvordan man enn pakker dette lovforslaget inn i politisk korrekte termer, er det laget for å hanskes med en bestemt gruppe: muslimene. Det samme var tilfelle for noen år siden, da det ble diskutert å sikre kvinner rett til skilsmisse. Med en gang man fant ut at tiltaket ikke rammet muslimer, men utilsiktet rammet andre grupper, snudde regjeringen.

Nettopp slike hendelser gir næring til ideer om forfølgelse hos muslimene. Dette hjelper selvsagt ikke i integreringsprosessen. Praksisen i Danmark trekkes ofte frem som et bevis på at aldersgrense for henteekteskap virker. Men det er meningsløst. Det man har kunnet slå fast, er at færre gifter seg med noen fra hjemlandet, og gjør de det så flytter de til et annet land.

Hvordan skal man så takle problemet med tvangsekteskap; en ordning vi er alle enige om at er et problem? La meg først ta for meg en påstand som ofte kommer frem i debatten. Den lyder som følger: «Vi har prøvd alt annet, ikke noe annet har virket. Da er dette det eneste virkemiddelet vi har igjen.» Men det stemmer ikke. Det er mange tiltak som kan settes inn, og som man allerede er igang med å gjøre bruk av; tiltak som er langt mer virkningsfulle og mindre diskriminerende enn en aldersgrense for henteektekskap.

Bruk av tvang er ulovlig, og nettopp bruk av straffeloven mot dem som tvinger noen inn i ekteskap, vil virke preventivt. Også foreldrenes argumentasjon i forhold til slektninger i hjemlandet vil bli enklere om de kan forklare at de kan bli straffet om de prøver å tvinge barna sine. En kan også sikre seg mot «overraskelsesbrylluper» hvor ungdom på reise i hjemlandet finner ut at de skal tvinges til å gifte seg, ved å innføre en ordning med intervju i forkant. Ved å ha et intervju før man skal til hjemlandet sikrer man at vedkommende må vite om planene for giftemålet, og man vil kunne avdekke bruken av tvang mye raskere.

Man kan også gå i samtaler med religiøse miljøer for å bruke disse institusjonene i større grad for å løse problemer. Men en slik meglingsinstans skal selvsagt ikke ha som formål å få ungdom til å godta tvang, det skal imidlertid prøve å hindre at det blir skapt avstand mellom de unge og deres foreldre. Mange ungdommer ønsker ikke å bryte med sine foreldre, men det finnes ingen instans som hjelper disse. Da slites disse mellom å bryte med foreldrene, eller å godta tvang. Ingen bør tvinges til et slikt valg. En slik instans bør skapes i samarbeid med minoritetenes egne organisasjoner, men bør også omfatte statlige institusjoner med sanksjonsmuligheter, som for eksempel politiet.

Alle disse tiltakene vil til sammen hjelpe mot tvangsekteskap. Det tror jeg imidlertid ikke at en 21-årsgrense vil gjøre. Så må politikerne tenke gjennom, og svare på, om det er tvangsekteskap de vil til livs - eller det er noe annet de egentlig ønsker.


Palestinske terrorister

Glimrende innlegg i Dagbladet, viktige spørsmål som reises her, men som jeg er redd vi må vente lenge på svar til .... men uansett, innlegget er verdt å lese uansett ståsted i den israelsk-palestinske konflikten:

Olmerts terrorister

Nok en «beklagelig episode» i Gaza

GAZA BY (Dagbladet): På vei til Hiyam Athamnas (52) delvis knuste hjem i Beit Hanoun, unnskylder hun den kronglete veien over de oppgravde jordhaugene der stridsvogner og bulldosere har herjet ei hel uke. Frukttrærne ligger strødd, kappet av ved rota. Poser pakket med jord og stiklinger er veltet over ende og delvis gravd ned. Barn sitter på haugene og leker, de har et lite bål, jeg fotograferer og de smiler og ler når de får se seg selv på den magiske lille skjermen. De er noen av Olmerts små «terrorister».

- 300 TERRORISTER ER DREPT
i Gaza de siste tre månedene, presterte statsminister Ehud Olmert å si i en tale til Knessets sikkerhets- og utenrikskomité nylig. Dette førte til protester fra israelske menneskerettsaktivister, som i går kjørte i kolonne med svarte flagg til grensestasjonen Erez ved Gaza. Olmert lyver. Over halvparten av de 300 var sivile, drept inne i sine hjem, på åkrene, tilfeldig forbipasserende. 61 var barn, sier den israelske menneskerettsgruppa B'Tselem som holder nøyaktig telling av drepte og sårede palestinere og israelere. Dette regnestykket var før massedrapet i Beit Hanoun, og angrepet i Jabaliya som var ment for væpnede unge menn, men som traff en skolebuss. To barn og en førskolelærer ble drept, og en tilfeldig forbipasserende 16-åring på vei til skolen ble så hardt såret at han er klinisk død.

OLMERT MENER
at Israel har valgt rett vei, for han lover mer av samme medisin. Dette er underlig fordi Israel har erfart at denne strategien fører til flere ineffektive hjemmelagde raketter mot israelske byer. Qassam-rakettene har ikke tatt livet av et eneste menneske på ett år. Israel prøver å overbevise verden om at de palestinske rakettene er like dødelige som deres egne. Det er løgn. Den modige regjeringstalsmannen Ghazi Hamad (Hamas) har for øvrig påpekt med høy røst at hans beleirede folk kun taper på den stadige utskytingen av raketter over grensa, og ber de væpnede palestinske gruppene om å stanse. Hamas innstilte sine dødbringende og folkerettsstridige selvmordsaksjoner rettet mot sivile israelere for to år siden. Det har israelerne merket godt. Nå kan de leve nesten normale liv mens den skitne krigen kun føres på palestinsk jord i trygg avstand fra deres kaffebarer, shoppingsentra og arbeidsplasser. Hiyam Athamna sitter tett inntil andre etterlatte kvinner på madrasser av billigste sort på sementgulvet i det fattigslige huset i Beit Hanoun. - Verden må be Israel om å stoppe! Verden må fordømme dette! Israel må stilles for retten for sine angrep mot sivile. Hun snakker som en foss.

MEN HVEM SKAL PRESSE
Israel? Lyttet i det hele tatt utenriksminister Tzipi Livni da hennes kollega fra Norge samme morgen som massedrapet på Athamna-familien tok opp tragedien med henne? Ikke mange timene før angrepet hadde Støre selv for første gang opplevd litt av Gaza. Han må ha kjørt på de samme bombede veiene som alle andre, sett utbombede hus og de lutfattige kårene. Før han satte seg på flyet hjem, fordømte han angrepet. De forsiktige puffene Israels myndigheter får på skuldra av utenlandske diplomater og statsråder når staten har gått altfor langt og vi ser bildene av drepte barn på TV, har ingen effekt. Og okkupasjonen av Vestbredden fortsetter, staten gir byggetillatelser til flere hus i bosettingene, muren fullføres.

NORGE OG DE ANDRE
vestlige giverlandene nekter å anerkjenne den palestinske regjeringen fordi den ikke tar avstand fra voldsbruk, som den i praksis har gjort i to år som nevnt ovenfor. Men vi hører ingen engang hviske om muligheten av å boikotte Israels regjering for dens voldsbruk. Skal vi tro Israel når staten sier at den ikke mener å ta sivile liv, men at slike «beklagelige episoder» (sitat Livni) er noe som skjer i en krigssituasjon der Israel forsvarer seg? Hvorfor er så mange som halvparten av de drepte sivile, hvis Israel ikke mener å ta deres liv?

US bruker veto mot fordømmelse

Det er ikke første gang dette skjer. USA legger ned veto mot fordømmelse av Israels drap på sivile palestinere. Fordømmelsen mot drap på sivile palestinere var politisk motivert, må vite. Det mente ihvertfall John "FN-er-til-for-å-kunne-brukes-som-en-verktøykasse-for-USA" Bolton. Hvordan man kan gjøre dette samtidig som man ønsker å fremme menneskerettigheter og demokrati i Midtøsten? Enkelt, ved å ikke se på arabere som likeverdige mennekser ... enkelt ikke sant? Hvordan ellers forklare hvorfor amerikanskproduserte kanoner kan skyte inn i gazastripen, og det er greit, men det samme ikke gjelder palestinske raketter som skytes ut. Greier man å fordømme begge er jeg ikke uenig, men her ble altså veto nedlagt fordi man ikke gjorde noe forskjell på disse to. Skjønn det den som kan.




Fyldig dekning

Jeg synes dte er litt tragisk å se når aviser som Magazinet og Dagen ikke dekker det i det hele tatt når israelske soldater dreper en rekke palestinske sivile. Det er en så vridd virkelighetsoppfatning at jeg får vondt av å se på. Avisen Norge idag gjør heller ikke det, det vil si de dekker den israelske beklagelsen over de sivile livene som gikk tapt. Egentlig dekker de da ikke massakren, men de dekker den israelske reaksjonen på den. Hakket bedre enn de to andre, men ikke mye.

hvordan bli kjendis over natten

Den flerkulturelle avisen Utrop har noen interessante betraktninger rundt dette spørsmålet. Verdt å få med seg. Noen tanker rundt hva som gjør en til en kjendis over natten, og hva som  gir en paria  stempel.

Vil Israel snart starte en ny krig mot Libanon?

Jeg er ikke sikker på om dette stemmer, men en meget interessant analyse av situasjonen i Midtøsten her. Diskusjonen rundt bunker/tunell strategien til Hizbollah, samt analysen av mediedekningen i vesten er meget interessant og burde få alle og enhver til å tenke.

Darfur

I tråden om kirker i Pakistan kom situasjonen i Darfur opp. Hva den har med kristne å gjøre er ikke godt å si. Heller ikke handler det om en arabisk-afrikansk konflikt, selv om mediene ofte later som det. Her er en flott artikkel som kan kanskje gi et nytt syn på konflikten for mange ... om man tillater slike ting som fakta å komme i veien for sine fordommer ...


Smell of Oil Behind the Solicitude for Darfur People?
John Laughland, The Guardian

If proof were needed that Tony Blair is off the hook over Iraq, it came not during the Commons debate on the Butler report on July 21, but rather at his monthly press conference the following morning. Asked about the crisis in Sudan, Blair replied: “I believe we have a moral responsibility to deal with this and to deal with it by any means that we can.” This last phrase means that troops might be sent — as Gen. Sir Mike Jackson, the chief of the general staff, immediately confirmed — and yet the reaction from the usual anti-war campaigners was silence.

Blair has invoked moral necessity for every one of the five wars he has fought in this, surely one of the most bellicose premierships in history. The bombing campaign against Iraq in December 1998, the 74-day bombardment of Yugoslavia in 1999, the intervention in Sierra Leone in the spring of 2000, the attack on Afghanistan in October 2001, and the Iraq war last March were all justified with the bright certainties which shone from the prime minister’s eyes. Blair even defended Bill Clinton’s attack on the Al-Shifa pharmaceuticals factory in Sudan in August 1998, on the entirely bogus grounds that it was really manufacturing anthrax instead of aspirin.

Although in each case the pretext for war has been proved false or the war aims have been unfulfilled, a stubborn belief persists in the morality and the effectiveness of attacking other countries. The Milosevic trial has shown that genocide never occurred in Kosovo — although Blair told us that the events there were worse than anything that had happened since World War II, even the political activists who staff the prosecutor’s office at the International Criminal Tribunal in The Hague never included genocide in their Kosovo indictment. And two years of prosecution have failed to produce one single witness to testify that the former Yugoslav president ordered any attacks on Albanian civilians in the province. Indeed, army documents produced from Belgrade show the contrary.

Like the Kosovo genocide, weapons of mass destruction in Iraq, as we now know, existed only in the fevered imaginings of spooks and politicians in London and Washington. But Downing Street was also recently forced to admit that even Blair’s claims about mass graves in Iraq were false. The prime minister has repeatedly said that 300,000 or 400,000 bodies have been found there, but the truth is that almost no bodies have been exhumed in Iraq, and consequently the total number of such bodies, still less the cause of their deaths, is simply unknown.

In 2001, we attacked Afghanistan to capture Osama Bin Laden and to prevent the Taleban from allegedly flooding the world with heroin. Yet Bin Laden remains free, while the heroin ban imposed by the Taleban has been replaced by its very opposite, a surge in opium production, fostered by the warlords who rule the country. As for Sierra Leone, it is literally the most miserable place on earth. So much for Blair’s promise of a “new era for Africa”.

The absence of anti-war skepticism about the prospect of sending troops into Sudan is especially odd in view of the fact that Darfur has oil. For two years, campaigners have chanted that there should be “no blood for oil” in Iraq, yet they seem not to have noticed that there are huge untapped reserves in both southern Sudan and southern Darfur. As oil pipelines continue to be blown up in Iraq, the West not only has a clear motive for establishing control over alternative sources of energy, it has also officially adopted the policy that our armies should be used to do precisely this. Oddly enough, the oil concession in southern Darfur is currently in the hands of the China National Petroleum Company. China is Sudan’s biggest foreign investor.

We ought, therefore, to treat with skepticism the US Congress declaration of genocide in the region. No one, not even the government of Sudan, questions that there is a civil war in Darfur, or that it has caused an immense number of refugees. Even the government admits that nearly a million people have left for camps outside Darfur’s main towns to escape marauding paramilitary groups. The country is awash with guns, thanks to the various wars going on in Sudan’s neighboring countries. Tensions have risen between nomads and herders, as the former are forced south in search of new pastures by the expansion of the Sahara desert. Paramilitary groups have practiced widespread highway robbery, and each tribe has its own private army. That is why the government of Sudan imposed a state of emergency in 1999.

But our media has taken this complex picture and projected on to it a simple morality tale of ethnic cleansing and genocide. They gloss over the fact that the Janjaweed militia come from the same ethnic group and religion as the people they are allegedly persecuting — everyone in Darfur is black, African, Arabic-speaking and Muslim. Campaigners for intervention have accused the Sudanese government of supporting this group, without mentioning that the Sudanese defense minister condemned the Janjaweed as “bandits” in a speech to the country’s parliament in March. On July 19, moreover, a court in Khartoum sentenced six Janjaweed soldiers to horrible punishments, including the amputation of their hands and legs. And why do we never hear about the rebel groups which the Janjaweed are fighting, or about any atrocities that they may have committed?

It is far from clear that the sudden media attention devoted to Sudan has been provoked by any real escalation of the crisis — a peace agreement was signed with the rebels in April, and it is holding. The pictures on our TV screens could have been shown last year. And we should treat with skepticism the claims made for the numbers of deaths — 30,000 or 50,000 are the figures being bandied about — when we know that similar statistics proved very wrong in Kosovo and Iraq. The Sudanese government says that the death toll in Darfur, since the beginning of the conflict in 2003, is not greater than 1,200 on all sides. And why is such attention devoted to Sudan when, in neighboring Congo, the death rate from the war there is estimated to be some 2 or 3 million, a tragedy equaled only by the silence with which it is treated in our media? We are shown starving babies now, but no TV station will show the limbless or the dead that we cause if we attack Sudan. Humanitarian aid should be what the Red Cross always said it must be — politically neutral. Anything else is just an old-fashioned colonial war — the reality of killing, and the escalation of violence, disguised with the hypocritical mask of altruism. If Iraq has not taught us that, then we are incapable of ever learning anything.

John Laughland is an associate of Sanders Research Associates.


Et anderledes syn på verden

Det gjelder drapet på den russiske journalisten Anna Politkovskaya. Artikkelen som følger presenterer et syn på dette som er så fundamentalt anderledes enn alt annet jeg har lest. Ikke sikker på om jeg er enig med skribenten, men artikkelen er tankevekkende ... nok til at den burde leses!

Where Is America's Politkovskaya?


By Mark Ames ( editor@exile.ru)

The murder of Russian journalist Anna Politkovskaya was one of those horrible events which trigger the worst in everyone, when all the wrong lessons are drawn, and all the spite and savagery explode. Even by the 21st century's already sub-vile standards, her assassination managed to inspire an entirely new level of hysteria, opportunism and tactlessness so sphincter-twisting that it makes you wonder if it wouldn't just be better to hand the entire Judeo-Christian world over to the Chinese now, rather than waiting another agonizing 20 years. At least the Chinese have tact, for chrissakes.

On one side of the Global Toilet was President Putin, normally an impressive politician, but who, at critical times, cannot contain his own viciously raw vanity. By keeping silent for two days after her murder, and then finally speaking out only to minimize her importance, Putin came off looking like a regular asshole. Leaving aside for now the issue of whether or not Putin was "right" in minimizing Politkovskaya's importance in Russia -- technically he was largely "correct" -- what mattered was what his nasty reaction revealed about his character. Any skilled politician would have swallowed his petty grudges and embraced her corpse, squeezing out of it as much political capital as possible. This isn't rocket science stuff -- it's just cynical politicking 101, and it's the right thing to do. Why did Putin's normally adept bloodless skills fail him on this occasion? I think for the same reason that Bush fled from the battle scene on 9/11, snagglepussing at Mach-3 to a snakehole in Nebraska until the coast was long clear, rather than flying straight from Florida to DC and looking the part of the fearless hero. He couldn't help himself. Big, unexpected events reveal the smallness in our leaders.

Most Russians I know reacted somewhere between indifference and mild disgust at the murder. But if you read the Russian internet, you'd realize that Putin came off as a weepy liberal: a good part of the "active" community only wished that Politkovskaya had been killed far more slowly, much sooner, and that they could have perhaps been part of the hit team who did it. Nice, really fucking nice.

On the other side -- the side that matters far more to me -- was the West. Unlike Putin, the Western media wasted no time in seizing Politkovskaya's corpse for their own purposes, parading it around and milking it for every ounce it was worth.

What exactly was Anna Politkovskaya's bullet-riddled corpse worth to the West? No surprise here: A juicy opportunity to demonize Putin and Russia.

Immediately after her murder, Reuters showed how her death was going to be spun with the headline, "Outspoken Putin Critic Shot Dead In Moscow." The implication was obvious: Putin ordered it.

Articles noted that she was killed on Putin's birthday, implying that it was a gift to himself. On the eve of his visit to Germany to close a big energy contract. Can you imagine Putin actually ordering the hit on his birthday, just before meeting Merkel for a key energy summit? "Okay, here's the plan, Sechin. I want you to kill Politkovskaya. I know, it's true that her articles have almost no effect on our policies in Chechnya and are ignored by all but a small percentage of liberal Russians, but so what. Oo, she makes me so angry! Once she's out of the way, my grip on power will finally be secured. Mwah-hah-hah! But wait, that's not all. Oh no, I'm much more dastardly than that. See, I'm not asking for much for my birthday, Sechin. Forget the Bulgari watches that you guys give me every year. I want her corpse brought to me with a big red birthday bow tied around it. I want to kill her on my birthday, just before my big meeting in Germany. They'll understand. After all, they're Germans. You know--Nazis, just like me! Deal? Yeah? Oh, goodie! I'm so deliciously evil, even Stewie would envy me. Why, this is going to be the best birthday of my life! Happy birthday to me! Happy birthday to me!..."

But that was just the beginning. The notoriously Russophobic Fred Hiatt at the Washington Post published an editorial that more directly implicated Putin: "It is quite possible, without performing any detective work, to say what is ultimately responsible for these deaths: It is the climate of brutality that has flourished under Mr. Putin."

This is a cheap way of saying that Putin is responsible, but like most Russia-haters, they leave out some obvious contradictions. Such as, for example, is Putin also responsible for the hit on Paul Klebnikov, who was profoundly pro-Putin? And what about all the journalists murdered during Yeltsin's tenure? Did Hiatt or any of the others ever blame Yeltsin -- the one who truly introduced the brutality, corruption and lawlessness into Russia? No, of course not, because Yeltsin did The West's bidding. Crimes committed while being pro-American simply do not exist.

Anne Applebaum, one of the Post's resident neocons, went the extra sleazy mile when she got ahold of Politkovskaya's corpse. In her October 9th column, "A Moscow Murder Story," Applebaum simply lied about the circumstances of her murder, and quite consciously so, when she essentially blamed Klebnikov's inconvenient death, as well as other provincial journalists killed for investigating local corruption, on Putin. Interestingly, in her article she openly narrows her focus on "journalists killed after 2000" -- gee, how convenient. Because that means she wouldn't have to mention all the journalists killed during Yeltsin's term, since that would muddy up the good/evil picture that her entire thesis rests on.

Applebaum is a special case, one of those moral crusaders, the American Anna Politkovskaya, who has made a living courageously exposing state crimes committed by...get this...not her own country, oh heck no! Because her own country only does good! Nope, Anne Applebaum makes her living by sitting in the safety of Washington DC, and exposing crimes committed by a country on the other side of the globe! That country being Russia of course. Hey, give that woman a Pulitzer, will ya?! Hence her book Gulag, packed with all the affected moral outrage that you'd expect. Indeed, one thing that has always filled Applebaum with rage is wondering why Russians don't take her seriously (a question she poses as more abstract -- ie, why don't Russians care about the Gulags as much as Anne does?). Here's why: Can you imagine how much moral authority a right-wing Russian journalist's book about the American genocide of Indians would have in America? Answer: about as much as Anne's book has in Russia. None.

Yes, it's dangerous work to dedicate your life to exposing the horrors committed by a country that your husband hates. Applebaum's husband is Poland's right-wing Defense Minister Radoslaw Sikorski, who also serves in the neocon American Enterprise Institute, the same institute that essentially invented the current Iraq war. The current government that Sikorski serves in, by the way, includes the extreme right-wing party The League of Polish Families, leading to protests from Israel because of the party's open anti-Semitism and xenophobia, and its notorious skinhead youth group. But that's okay by Anne, because Poland likes America and is a member of the Coalition of the Willing. Meaning no hissy articles from Anne Applebaum about her husband's pals or Poland's repulsive history of Jewish slaughter. Nor will you read too many articles by Applebaum about her own country's atrocious crimes committed in Iraq, and the hundreds of thousands her government has killed.

No person could be as far from Politkovskaya as Anne Applebaum. Given all of Applebaum's influence and access, she only uses that power to demonize Russia and whitewash America's fascism. Politkovskaya, on the other hand, speaking from extreme weakness and danger, used what little influence she had to risk all for the victims of her own goverment's cruelty, fighting from within.

Easily the most absurd Politkovskaya article was by the notorious Brit hack Olga Craig, in her piece in the Sunday Telegraph titled "Cross Putin And Die." It begins with an obviously manufactured story of a terrified small-time journalist supposedly fleeing for his life from Putin's Russia -- the invented journalist is given a pseudonym, "Zakayev," he's apparently so scared... and from there, well, you can fill in the blanks yourself. His alleged crime is that he criticized the disgusting crackdown on ethnic Georgians--and yet, there was vicious open criticism of the crackdown as fascistic all over the Russian print and internet media. But supposedly, this guy had to flee for his life -- "Now 'Zakayev' is convinced that someone, most probably a hired hitman with links to the Kremlin, is already stalking his movements." It's pure cartoon bullshit, one of the worst made-up hack stories you'll read in your life.

But the knockout blow was yet to be delivered. Politkovskaya's corpse could not be buried before the Western press squeezed it for the biggest prize of all: Pure, total demonization. The "F" word. Yes, the Economist declared, "It is an over-used word, and a controversial one, especially in Russia. It is not there yet, but Russia sometimes seems to be heading towards fascism."

If Fascism means gas chambers, then all talk of it is utterly meaningless and empty--it's the most over-abused epithet, and simply by acknowledging that doesn't excuse the Economist of rank historial distortion. However, if "Fascism" means what I think they mean -- violence and lies and hate -- then America, which used a lie as a pretext to invade a country on the other side of the globe, completely leveled a city of 300,000, and killed half a million citizens, all the while violently suppressing the truth and anyone who tries to get it out -- is guilty as charged.


The West has used poor Anna Politkovskaya's corpse to do exactly what she fought against: whipping up national hatred, lying, and focusing on evils committed safely far away, rather than on the evils committed by your own country. The West has exploited her death with all of the crudity and cynicism of an Arab mob funeral...only at least the Arabs use their own people's corpses to demonize an enemy that actually kills them. Whereas in this case, the West stole another country's corpse, then paraded it at home in order to whip up hatred against the corpse's birthplace. It would be like the Palestinians slipping into Tel Aviv, grave-robbing Rabin's corpse after his murder, then parading it around Gaza City, ululating hate towards Israel for allowing the great peacemaker to get killed.

That's kind of how Russians reacted when they saw that the West crudely exploited Politkovskaya's murder. The West's crude reaction only increased Russia's crude counter-reaction...

If you ask me, what is most significant for us in the West about Anna Politkovskaya's death, and her courageous life (btw, a big "fuck you" to our nationalist readers who don't agree with this), is not so much what it says about Russia -- it doesn't say much new at all, to be honest, but instead is another chapter in an increasingly depressing story that started under Yeltsin.

Rather, what is significant about her death is this: Why doesn't America have an Anna Politkovskaya? Why don't we have someone as courageous as she was to tell the story of how we razed Fallujah to the ground Grozny-style? How we bombed to smithereens and ethnically cleansed a city of 300,000 people in retaliation for the deaths of four American contractors? Where is the American Anna Politkovskaya who will tell us about how we directly killed roughly 200,000 Iraqis, and indirectly are responsible for about half a million Iraq deaths since our invasion? Why isn't there a single American willing to risk almost certain death, the way Politkovskaya did, in the pursuit of truth and humanity?

One reason why is because they risk getting killed not only by Iraqi insurgents and Al Qaeda terrorists, but also by the highly efficient American forces. (Not that this stopped Politkovskaya, but it stops America's righteous Politkovskaya-bearers.) And even if they get the story out, it gets quashed by the mainstream press, you lose your job, and you get met by a hostile, even bloodthirsty public who doesn't want to hear about it.

Take the case of Yasser Salihee, an Iraqi correspondent for Knight Ridder. Salihee was shot by an American sniper with a bullet to his head on June 24, 2005. At the time, he was gathering material for an investigative piece about how the US was training death squads -- the very same death squads which are now responsible for the savage civil war that kicked into high gear this year.

Salihee was killed; the American sniper was cleared; and Knight Ridder washed its hands, declaring "there's no reason to think that the shooting had anything to do with his reporting work." Imagine an analogous situation in Chechnya, the hue and cry from the Applebaums -- it'd be as inversely loud as the silence over Salihee's death. At least even the Kremlin admits Politkovskaya was killed for her reporting.

Indeed Salihee is just one of a number of journalists killed in Iraq, by far the most dangerous place in the world for journalists. And it's not all the insurgents' fault either. Some more marginal journalists, from Robert Fisk to Dahr Jamail, have written about how US forces in Iraq target journalists for murder. But no one wants to hear that -- so these kinds of reports stay on the margins. Journalists were targeted and killed at Al Jazeera; at first, reports that the Americans targeted them were dismissed as "conspiracy theory" talk, but recently, admissions that Bush, Blair, and a former Blair minister all explored ways to bomb Al Jazeera during the war are finally raising questions. Well, not really. Should be raising questions, leading to impassioned editorials by the Post and Anne Applebaum. But they're not, because they're too busy demonizing Russia.

Giuliana Sgrena, the Italian journalist who was kidnapped last year in Iraq and freed by an Italian intelligence agent, was shot and wounded (the agent was killed) by US forces when she was returning to freedom. She insisted that US troops deliberately targeted her. A smear campaign in the US press -- labeling her a Communist and an anti-American with Stockholm Syndrome-- effectively nullified her story, but even pro-Bush Berlusconi was so incensed by the incident that he started to back away from Bush's war.

Italian TV later discovered evidence that US forces had used an illegal WMD, white phosphorus chemicals, during its destruction of Fallujah the year before. In spite of all the evidence, including burned corpses whose clothes were still intact, eyewitnesses, and even friendly Iraqi ministers who denounced it, the American media largely ignored it. Why the fuck did Italian TV, and not American TV, break this story? Where was Anne Applebaum on the atrocities in Fallujah?

The case of Eason Jordan, CNN's longtime superstar news chief, might explain the mainstream American media's silence. This is what happens when you're a mainstream American media man who dares to tell the ugly truth about Iraq. While hobnobbing with the Global Aristocracy at the World Economic Forum in Davos in January of 2005, Jordan made the mistake of telling his fellow elite what was really happening in Iraq: American forces were "out to get journalists, and some were deliberately targeting journalists."

Within two weeks, the longtime CNN honcho was out of work. His resignation came complete with a Stalin-esque confession that's chilling to read today:

"After 23 years at CNN," he wrote, "I have decided to resign in an effort to prevent CNN from being unfairly tarnished by the controversy over conflicting accounts of my recent remarks regarding the alarming number of journalists killed in Iraq. I never meant to imply U.S. forces acted with ill intent when U.S. forces accidentally killed journalists, and I apologize to anyone who thought I said or believed otherwise."

Yes, he was a wrecker and a Trotskyite, and he begged for forgiveness. Because the man was dead -- in America, losing your job like that, after bad-mouthing America, means you're as good as dead.

A number of journalists have had their careers destroyed for not following the Party Line: Peter Arnett, Ashleigh Banfield, to name two of the most prominent. Meanwhile, the editors at the New York Times and the Washington Post who pushed for war, who spread lies about WMDs and helped bring about the 500,000 deaths reported today (a figure that of course is being attacked and demonized by the same people who cheer an organization's "courage" when such figures are arrived at in Chechnya), get to keep their jobs.

You can see now why we have no Politkovskaya, as badly as we need one. If you go against the "fascist" tendency in your home country, you're targeted for death and career destruction by the government and a bloodthirsty right-wing population. Just as with Chechnya, Iraq has been made too dangerous to work in, and the American government has put a perfectly air-tight lid on information, not even allowing photographs of the coffins of dead American servicemen.

The way Putin managed to bring the media more tightly under his heel than Yeltsin managed during his tenure was by a combination of brute intimidation and career-intimidation. Media heads were pressured, critics were harassed and ruthlessly mocked. Putin also managed to tap into a growing nationalist backlash against the anti-government criticism in the liberal media, much as Republicans constantly tap the American public's rabid patriotism and hatred of the "liberal media" for criticizing or questioning right-wing, militaristic policies. All of the good Russian journalists I know got out a few years ago because it was a bad career, unless you were going to do the equivalent of FOX News, which most refused to do. American journalists, on the other hand, manage to stay working under these circumstances because they can comfort themselves with homegrown lies, such as, "Sure I'd like to print something else, but I don't want to risk it. But the difference is, at least we have the RIGHT to publish what we want about Iraq."

The lesson of Anna Politkovskaya's fearless journalism was completely lost on the West. It's up to Russians to figure out the significance of her murder to their culture and their civilization. But in a West increasingly drowning in lies, war, murder and hatred, the last thing her death should give us is the opportunity to create another enemy, another nation to hate, another regime to be changed.


En kirke i Pakistan

En kirke i Pakistan

Det har vært så mye snakk om moskeer i Norge og hvordan muslimene ikke ville tillate kirker i deres egne land .. fant dette bildet av en vakker kirke i Lahore som jeg ønsket å dele med dere alle ... dette er da Saint Anthony's Church, Lahore.

Artikkel som er verdt å lese

Kulturer dreper

Jeg vet ikke hvilken kultur Vebjørn Selbekk tror han tilhører, men jeg vil si den er fremmed i Norge.

Av Stian Bromark, Ny Tid
Folk som bryter ut av sin kultur har en tendens til å bli innbitte forsvarere av Kulturen, uavhengig av hva slags kultur – det er selve ideen om at vi alle er produkter av en spesifikk kultur som forsvares. De bryter selv med sin kultur, insisterer på at de er individer, og kritiserer andre fordi de tilhører feil kultur eller Kulturen på feil vis. Vebjørn Selbekk, for eksempel, har forvandlet seg fra en homofob og muslimfiendtlig fanatiker på ytterste høyre kristnefløy til en opprørsk kulturradikaler som står på barrikadene for ytringsfriheten, velsignet av pressehøvdingen Per Edgar Kokkvold. Det er et mirakel.

For to år siden gikk Selbekk inn for å styrke blasfemiparagrafen for å verne om de kristnes religiøse følelser. Nå vil han ha den fjernet fordi han frykter at muslimer gjemmer seg bak den. I ”Truet av islamister” fremstår Selbekk som en varm forsvarer av ”vår” kultur, som om ikke islam og kristendom er nærere slektninger enn sekularisme og religion. I fjor sommer skrev Selbekk i Magazinet at man ”trenger nemlig ikke være spesielt smart eller høyt utdannet for å forstå at homofili er noe unaturlig”, mens han før sommeren i år kalte muslimers syn på homofili for ”reaksjonært”. Uten å rødme trekker også Selbekk fram Theo Van Gogh og Ayaan Hirsi Ali som forbilder, men han kan ha mer rett enn han tror.

Som journalisten Ian Buruma dokumenterer i sin ferske bok, ”Murder in Amsterdam. The Death of Theo Van Gogh and the Limits of Tolerance”, gjennomgikk alle de tre sentrale aktørene i dramaet radikale personlighetsforandringer i årene før det uhyre ukloke drapet på Nederlands største kjetter. Ayaan Hirsi Ali var det Selbekk ville kalt en ”islamistisk fundamentalist” lenge etter at hun brøt med sin familie og lenge etter at hun var kommet til Nederland. Hun har vært sosialdemokrat og ultraliberalist, og jobber nå i en nykonservativ tenketank i USA. Van Gogh vokste opp i et besteborgerlig, hvitt og kalvinistisk villastrøk, men skapte seg siden om til opprøreren som våget å kalle muslimer for ”geitepulere” der alle andre tiet.

Morderen Mohammed Bouyeri var like mye et produkt av nederlandsk kultur som de to andre, og fylte mesteparten av ungdomstiden med rus og dårlig popmusikk. Han var en såkalt berber, ikke araber, fra Marokko, og kun ett år før drapet konverterte han til et verdensbilde som var hans familie fremmed. Hans formative opplevelser var to: Faren som ble nedverdiget i arbeidslivet fordi han var ”utlending” og den lokale ungdomsklubben som ble nedlagt. Men han mestret ikke arabisk og gikk ikke i moske. Han mislikte amerikansk utenrikspolitikk og han fordømte drapet på sivile 11. september 2001. Hans eneste kjæreste var ei halvt nederlandsk og halv tunisisk snerten dame i miniskjørt.

Selbekk, Van Gogh, Hirsi Ali og Bouyeri er eksempler på sauen som har forlatt flokken, og kanskje nettopp derfor insisterer på at de etterlatte er en flokk, og ikke en like forvirret gjeng bestående av individuelle, uensartede dyr. På avstand kan selv Dan Børge Akerø gå for å være et nyfødt lam. Selbekk er forøvrig ingen sau, men en rev som har fått alle til å tro at hans kristendom og demokrati kan forenes.

Stian Bromark er journalist og forfatter.

revurdering

Natoangrepet som tok livet av 40-85 sivile i Afghanistan bør få endel bjeller til å ringe. Skaper man på denne måten bare flere ekstremister. USAs lefling med aksept av tortur blant  øvre sjikt i det politiske landskap likeså.

Tror Norge seriøst bør vurdere sitt bidrag, og se på om man gjør Norge sikrere ved å trekke seg ut!

The Pope and his version of - ?God? and ?Islam?

From the start of the "pope saga" I have wanted to write about it, unfortunatley I have not had the time. But then I got hold of the following article by Dr Nasir Khan, which I am reproducing below. I dont agree with Dr Khan in everything he says,  but regarding the pope he does make a few excellent points!


------------------------



The Pope and his version of - ‘God’ and ‘Islam

Dr Nasir Khan

Pope Benedict XVI is the ruler of the Vatican City State and the spiritual head of more than one billion Christians across the world. What he says has an impact on political and religious thinking as well as on interfaith relations in the world. On 12 September, he delivered a well-prepared theological lecture before his home crowd of Bavarian academics and students in which he made a thinly veiled attack on the Prophet Muhammad and the notion of Holy War (Jihad). But instead of making a frontal attack on Islam, he used the derogatory remarks against Islam by a 14th century Byzantine emperor, Manuel II Paleologus, to convey his own message and thus to absolve himself of any responsibility for such remarks. Manuel II Paleologus had said: 

‘Show me just what Muhammad brought that was new and there you will find things only evil and inhuman, such as his command to spread by sword the faith he preached.’  

Now, before I say anything whether such a remark has any basis in historical fact or is a mere crude misrepresentation of Islam, we should turn our attention to the method the Pope has used. It is common knowledge that whenever we use a quotation from other sources in our written or spoken words, we seek support for the particular point we may be making or we reject the view advanced by such a quotation by challenging it. To use a quotation in the former case does not need our comment; our using it evinces our – either direct or tacit -- approval.

 

It seems the Pope has used the emperor’s words in support of his own criticism of Islam and of his theological standpoint. It may be a clever device, but it was in reality an unhealthy and unfortunate thing for a number of reasons.  

First, Manuel’s formulation and accusation belongs to a particular era and historical setting in which the emperor was a direct participant in military and political struggle against the expanding Ottomans; however, his views on the Prophet and Islam have no relation to historical facts.  

Secondly, the Pope is an influential leader in world affairs and he has a moral and political responsibility to help reach out to other faiths, especially Islam, to promote better interfaith relations in a world where conflicts and violence seem to be increasing; gross violations of human rights are taking place, and we are living through a time when international law and the norms of civilised behaviour are being eroded and ignored by the powerful and mighty states.

 

Thirdly, behind the seemingly scholarly rhetoric lies the Pope’s theology according to which Christianity is compatible with rationality, thus negating a similar compatibility in the case of Islam. 

I do not intend to go into the details of such a theology, but such exclusivist views about the divine are excessively capricious and uncalled for in this century. His provocative and historically untenable remarks about Islamic teachings have led only to negative results; his ill-chosen words have inflamed the passions of Muslims throughout the world. In no way do I condone such violent responses, but at the same time we should be aware of the religious sensitivities of believers and not provoke them without good cause. We need to keep in mind that most believers, ‘the flock’, believe in a Divine Being and hold their holy books in high esteem. Indeed, they take their faiths seriously; they should not be assumed to be a gathering of philosophers, historians or doctors of theology capable of entering into dispassionate academic discussions. There are far too many people who are certain of their traditional beliefs and the authorities they rely upon. The British philosopher Bertrand Russell rightly says that the whole problem with the world is that fools and fanatics are always so certain of themselves but wiser people so full of doubts.  

The political objectives?

The Pope’s speech comes amidst the growing anarchy and destruction in Iraq. The American war of aggression against Iraq has not gone according to the wishes of the Bush Administration. As a result of the militaristic policies of America in Iraq and its so-called ‘war against terror’, there is growing anger and frustration throughout the Muslim world against the American wars and terrorist policies in the Middle East.  Some observers see the Pope adding his voice to throw his support in favour of President Bush and his allies in what they call ‘Islamic terror’ and portray Islam as a violent religion.  

Evidently much of the Islamic world is going through an extremely difficult phase at this stage. Two Muslim countries, Afghanistan and Iraq, have been invaded and occupied by the armies of the New Crusaders – Bush and Blair – and two puppet regimes have been installed in these countries to serve the imperial interests. Also among the Western allies is Pakistan, whose ruler General Musharraf has admitted that America had threatened to bomb Pakistan back into the Stone Age if he did not join the American ‘war against terror’. This he did. I addition to launching major military operations in the Frontier Province and Balochistan, Pakistan has rounded up any of its nationals who showed hostility towards American policies in the region. This has been carried out by the intelligence services of Pakistan in return for millions of American dollars and more than seven hundred such victims handed over to the CIA. Where and how are these prisoners being held or what has happened to them? The American government gives no information. Thus the crimes against humanity continue to mount and the only explanation is the flat statement that there is a ‘war against terror’.  

We all know that the Christian Right, especially evangelical and born-again Christians, are open supporters of the American invasion of Iraq, the Israeli occupation of Palestinian lands and the systematic killings of Palestinians on a regular basis, not to mention the recent Israeli war against Lebanon.  

The Pope is a learned theologian. He certainly knows what is happening in the Muslim world at the hands of the Christian Powers. But instead of siding with the victims, he attacks them by distorting Islam and its Prophet as well as the true message of Jesus. This is quite a sharp reversal of the path pursued by his predecessor, John Paul II, who had stood for interfaith dialogue and called for respect for other religions. It is well known that as a cardinal in the Holy See, Ratzinger (now Pope Benedict) was opposed to John Paul II’s pursuit of dialogue.  But the Vatican Council II (1962-65) had already taken some important decisions in the Catholic approach towards Islam and other religious traditions. To undermine these decisions of the Second Vatican Council by anyone, by whatever means, will constitute a leap in the wrong direction.  

Benedict has held Christianity to be the foundation of Europe and just a few months before he was elected, he had spoken out against the Muslim country, Turkey, joining the EU. He has argued that Christian Europe should be defended. Turkey should seek partners in Muslim countries, not in Christian Europe.   

Now, a brief comment on the charge against Muhammad and his so-called use of the sword to spread his faith. The Christian polemic against Islam is almost thirteen centuries old and Christian apologists have said and written much about it. To situate the whole discussion in a historical context, I did research for more than seven years on the topic. It has resulted in the publication of my book Perceptions of Islam in the Christendoms: A Historical Survey (Oslo: Solum Forlag, 2006). (The Norwegian Research Council had paid the cost of production to the publisher, and thus I have no financial interest in the sale of the book!) I have tried to show the problematic nature of such distorted views in detail, whereas Professor Oddbjørn Leirvik in his new book Islam og kristendom, Konflikt eller dialog? has given a brilliant account of the interaction between the two faiths and explored the possibilities of dialogue and cooperation, instead of confrontation, crude misrepresentations and mutual recriminations. I believe all those who are interested in historical facts will find these two books useful for study and reflection. 

The present attempt by the Pope to claim that ‘violence is incompatible with the nature of God and the nature of the soul’; in other words, that such a view of God cannot be extended to Islamic teachings because here ‘God is absolutely transcendent’. He is ‘not bound up with any of our categories, even that of rationality’. I find such a formulation and explication simply baffling. This reminds us of the Holosphyros Controversy during the reign of Byzantine Emperor Manuel I Comnenus (r. 1143-80), where the official Melkite theologians had held that ‘the God of Muhammad was said to be holosphyros [made of solid metal beaten to a spherical shape] who neither begat nor was begotten’. If the Pope needed a good source for inspiration then he did chose the right epoch and the right mentors!

 

Finally, I would add only a short comment on the old Christian cliché that Muhammad stood for war and violence while Jesus stood for love and peace. There are many Christian believers who still believe this. There is no historical or scriptural evidence that Muhammad at any time in his life advocated war or encouraged his followers to spread Islam by means of the sword. But what did Jesus say?

 

‘Do not think that I have come to bring peace to the world. No, I did not come to bring peace, but a sword. I came to set sons against their fathers, daughters against their mothers, daughters-in-law against their mothers-in-law; a man’s worst enemies will be the members of his own family’ (Matthew 34-36). 

I wonder if the Christian apologists by some strange mental confusion exchanged the roles of Muhammad and Jesus. But why do they still continue to ignore what the Bible says on the matter so clearly?  

At the same time, I want to emphasis that self-serving myths and dreams are not an alternative to historical facts. The question of forcible conversions in Islam is another big distortion because all the historical evidence points to the contrary. During the early period of Islamic Caliphate the Umayyad caliphs practically discouraged conversions to Islam. Far too many people had converted to Islam and that created administrative and financial problems for the State! In the Ottoman Empire, if any Muslim forced any Christian or Jew to convert to Islam, he was beheaded.  

10 Oct. 06

Dr Nasir Khan


Pavelige vrangforestillinger

Fra begynnelsen av denne pave-affæren har jeg ønsket å skrive litt om det, men har ikke helt fått det til. Fikk denne tilsendt av Dr Nasir Khan, et stykke som stod i klassekampen 17.10.2006.

Jeg er ikke enig med Dr Nasir i alt han sier, men det er endel ting rundt bruken av sitater og sitatet paven valgte som jeg mener er verdt å få med seg!

 

------------------------

 

Pavelige vrangforestillinger


Nasir Khan

Pave Benedict XVIs tale er et fordekt angrep på det viktige dialogarbeidet hans forgjenger Johannes Paul II utviklet, skriver Nasir Khan. 

Pave Benedict XVI er statsoverhode i Vatikanstaten, og åndelig leder for flere enn en milliard kristne over hele verden. Det han uttaler har innflytelse på både politisk og religiøs tenkning, så vel som på forholdet mellom verdensreligionene. Den 12. september i år holdt han en velforberedt, teologisk forelesning for sitt hjemmepublikum av bayerske studenter og akademikere, hvor han kom med et dårlig tilslørt angrep på profeten Muhammed og forestillingen om hellig krig ( Jihad).

Til å overbringe sitt eget budskap benyttet paven seg av et nedsettende utsagn som opprinnelig ble fremsatt av den bysantinske keiseren Manuel II Paleologus, for på den måten å frita seg selv fra ansvaret for påstanden. Utsagnet fra Manuel II Paleologus lyder: «Vis meg bare hva Muhammed brakte som var nytt, og alt du vil finne er slett og umenneskelig, slik som hans ordre om å spre med sverdet den troen han forkynte.»

Før jeg sier noe om hvorvidt utsagnet har noen støtte i historiske fakta, eller ganske enkelt er en ondsinnet forvrengning av islam, la oss vende oppmerksomheten mot den metoden paven har benyttet seg av. Det vanlige når en benytter seg av sitater fra andre kilder i skrift eller tale, er at en på den måten søker støtte for et synspunkt en selv har, eller at en tar avstand fra utsagnet ved å motgå det. Å bruke et sitat på den førstnevnte måten krever ingen utfyllende kommentarer fra egen side. Det faktum at en bruker det, røper samtidig ens egen - direkte eller stilltiende - godkjenning.

Det synes som om paven har brukt keiserens ord til støtte for sin egen kritikk av islam og sitt eget teologiske standpunkt. Det kan være et smart virkemiddel, men i virkeligheten var det av flere grunner både usunt og uheldig.

For det første hører Manuels utsagn hjemme i en bestemt æra og historisk sammenheng der keiseren selv var en direkte deltaker i den politiske og militære kampen mot et ekspanderende Ottomansk rike. Imidlertid har synspunktene hans ingen rot i historiske fakta.

For det andre er paven en innflytelsesrik verdensleder som har et moralsk og politisk ansvar for å strekke ut en hånd til andre trosretninger, især til islam, for å bedre forholdene mellom de store religionene i en verden hvor konflikter og vold synes å tilta, og hvor menneskerettigheter blir brutt i stor skala. Vi lever i en tid da internasjonale overenskomster og normer for sivilisert oppførsel uthules og blir oversett av mektige stater.

For det tredje ligger pavens teologiske synspunkt bak den tilsynelatende lærde retorikken. Dette synspunktet tilsier at kristendommen er forenlig med rasjonalitet, samtidig som det fratar islam den samme rasjonalitet.

Jeg har ikke til hensikt å gå inn i detaljene i en slik teologi, men et slikt ekskluderende synspunkt på det guddommelige er inkonsekvent og upassende i vår tid. Hans provoserende og historisk uholdbare bemerkninger om den islamske læren har utelukkende gitt negative resultater. De dårlig valgte ordene har hisset opp muslimer over hele verden.

Jeg støtter på ingen måte slike voldelige reaksjoner, men samtidig må vi være klar over troende menneskers religiøse nærtagenhet, og ikke provosere dem uten god grunn. Vi må være bevisst på at de fleste troende, «menigheten», tror på en guddommelig skapning og holder sine egne hellige skrifter høyt i aktelse. De tar troen sin på alvor.

En kan ikke forutsette at de er en ansamling av filosofer, historikere og teologidoktorer som er i stand til å delta i lidenskapsløse, akademiske diskusjoner. Det finnes alt for mange som er skråsikre på sin egen tradisjonsbundne tro og de autoriteter den bygger på. Den britiske filosofen Bertrand Russel sier så treffende at problemet med verden er at dårer og fanatikere alltid er så sikre på at de har rett, mens de kloke er så fulle av usikkerhet.

Pavens tale kommer midt i en tid med økende anarki og ødeleggelser i Irak. Den amerikanske angrepskrigen mot Irak har ikke gått slik Bush-administrasjonen ønsket. Som et resultat av USAs militaristiske linje i Irak, og den såkalte «krigen mot terror», er det nå tiltagende sinne og frustrasjon i hele den muslimske verden over amerikanske kriger og terrorpolitikken i Midtøsten. Noen observatører ser pavens tale som en støtte til president Bush og hans allierte i kampen mot det de kaller «islamistisk terror», og i fremstillingen av islam som en voldelig religion.

Store deler av den islamske verden befinner seg for tiden i en vanskelig situasjon. To muslimske land, Afghanistan og Irak, er begge invadert og okkupert av armeen til de nye korsfarerne - Bush og Blair - og to marionettregimer er innsatt i disse landene, for å tjene imperialistenes interesser. Blant Vestens allierte finner vi også Pakistan og general Musharraf som har innrømmet at USA truet med å bombe Pakistan tilbake til steinalderen om han ikke gikk med dem i «krigen mot terror». Så det gjorde han.

I tillegg til å sette i gang store militæroperasjoner i grenseprovinsen og Baluchistan, har Pakistan pågrepet et hvert medlem av befolkningen som har vist tegn til fiendtlighet mot den amerikanske politikken i regionen. Dette er blitt gjort av den pakistanske etterretningstjenesten, i bytte mot millioner av amerikanske dollar. Flere enn sju hundre offer for dette har til nå blitt overlevert til CIA. Hvor og hvordan blir disse fangene holdt? Hva har hendt med dem? Den amerikanske regjeringen gir ingen informasjon.

Altså fortsetter økningen i brudd på menneskerettighetene, med erklæringen om «krigen mot terror» som eneste forklaring.

Vi vet alle at den kristne høyrefløyen, især de evangeliske og gjenfødte kristne, er åpne tilhengere av den amerikanske invasjonen av Irak, den israelske okkupasjonen av palestinske områder og de jevnlige, systematiske drapene på palestinere, for ikke å glemme Israels nylige krig mot Libanon.

Paven er en lærd teolog. Han er fullt klar over hva som skjer i den muslimske verden, i hendene på kristne stater. Men i stedet for å ta parti med ofrene, angriper han dem, ved å gi et vrengebilde av islam og profeten Muhammed, så vel som av det sanne budskapet fra Jesus. Dette er en kraftig reversering av den linjen forgjengeren hans, Johannes Paul II, fulgte, og som innebar dialog og respekt mellom de forskjellige religioner.

Det er et velkjent faktum at Ratzinger, nå Pave Benedict XVI, sto i opposisjon til Johannes Paul IIs dialoglinje mens han var kardinal ved pavestolen. Men det andre Vatikan-konsilet (1962 - 65) hadde allerede tatt noen viktige valg når det gjaldt forholdet til islam og andre religioner. Å undergrave disse beslutningene vil bety et stort skritt i feil retning, uansett på hvilken måte og av hvem, det gjøres.

Pave Benedict XVI har fremholdt kristendommen som å være selve grunnlaget for Europa, og bare noen få måneder før han ble valgt, hadde han tatt til orde mot at det muslimske Tyrkia skulle få bli medlem av EU. Han hevdet at det kristne Europa måtte forsvares. Tyrkia burde søke seg samarbeidspartnere blant andre, muslimske land, ikke i det kristne Europa.

Så en kort kommentar til angrepet på Muhammed og hans påståtte bruk av sverdet for å spre troen. Den kristne polemikken mot islam har pågått i nærmere tretten hundre år, og kristne forsvarere av troen har skrevet og sagt mye i den forbindelse.

For å sette hele diskusjonen inn i en historisk sammenheng forsket jeg på temaet i over sju år. Det har resultert i utgivelsen av min bok «Perceptions of Islam in the Christendom: A Historical Survey» (Oslo: Solum Forlag, 2006). Der har jeg forsøkt å vise i detalj den problematiske natur som ligger i et slikt forvrengt syn som det paven utviser, mens professor Oddbjørn Leirvik har i sin nye bok «Islam og kristendom; Konflikt eller dialog?» gitt en glimrende fremstilling av samspillet mellom de to religionene, og har utredet mulighetene for dialog og samarbeid i stedet for konfrontasjon, ondsinnet mistolkning og gjensidige beskyldninger. Jeg tror at alle som er interesserte i de historiske fakta vil finne disse bøkene nyttige til studier og ettertanke.

Paven forsøker å hevde at «vold er uforenlig med Guds og sjelens natur»; med andre ord, at et slikt syn på Gud ikke kan finnes i den islamske lære, siden den hevder at «Gud er hevet over alt annet». Han er «ubundet av alle våre egenskaper, også rasjonalitet». Jeg finner en slik formulering og utlegning forbløffende. Dette minner oss om Holosphyros-striden under den bysantinske keiseren Manuel I Comnenus styringstid (1143 - 80), hvor de offisielle melkite-teologene (gammel, gresk ortodoks trosretning, red.anm.) hevdet at «Muhammeds Gud blir sagt å være holosphyros ('kompakt metallklump hamret til en kule', men ofte mistolket til å bety 'evig, uten begynnelse eller slutt, overs.anm.) som verken hadde avlet eller var avlet». Hvis paven trengte en god kilde til inspirasjon, valgte han riktig epoke og de rette veilederne!

Til sist vil jeg knytte en liten merknad til den gamle, kristne klisjeen om at Muhammed sto for krig, mens Jesus sto for kjærlighet og fred. Det er fortsatt mange troende kristne som mener dette. Det finnes ingen bevis, verken historisk eller i skriftene, for at Muhammed på noe tidspunkt gjorde seg til talsmann for krig eller oppfordret sine tilhengere til å spre islam ved sverdets hjelp. Men hva sa Jesus? «Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd. Jeg er kommet for å sette skille: Sønn står mot far, datter mot mor, svigerdatter mot svigermor, og en manns husfolk er hans fiender» (Matt. 10.34-36).

Jeg undres om ikke forsvarerne av den kristne tro på en eller annen merkelig måte har kommet til å bytte om Muhammeds og Jesu rolle. Men hvorfor fortsetter de med å overse det Bibelen så tydelig sier om saken?

Samtidig vil jeg understreke at egennyttige myter og drømmer ikke er alternativer til historiske fakta. Spørsmålet om konvertering under tvang til islam, er en annen betydelig forvrengning. Alle historiske bevis peker mot det motsatte. I den første tiden under det islamske Kalifatet, motarbeidet nærmest kalifene under Umayyad-dynastiet, omvendelser til islam. Altfor mange mennesker hadde konvertert, og hadde dermed skapt administrative og økonomiske problemer for staten! I det ottomanske riket ble en hver muslim som tvang en kristen eller en jøde til å konvertere, halshugget. 

©Klassekampen



Ramadan er over, god Id!

Viser til IRN, og ønsker alle leserne en god Id feiring :)

Ny moske i Oslo

Arbeid har påbegynt på den tredje moskebygningene i Oslo, moskeen skal stå klar om et års tid. Det jeg synes er mye viktigere enn at de lager en bygning, som jo i seg selv er flott nok, er planene om å lage et bibliotek. Samarbeidet mellom moskeene og kirkene på Grønland gir også håp for fremtiden.

hezbollah brukte klasebomber?

"Hizbollah brukte klasebomber" kan vi lese om i nettavisen. Noen kommentarer til artikkelen, med mine kommentarer i kursiv.

 

menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch, fastslår at det ikke bare var Israel som brukte klasebomber mot sivile i krigen, skriver borsen.dk.


Jeg har lett etter dette hos HRW, men finner ikke rapporten, kan noen hjelpe?

 

 

Israel har blitt sterkt kritisert for bruken av klasevåpen – ikke minst i fra Human Rights Watch. Men i dag fortalte organisasjonen at Hizbollah avfyrte kinesisk-produserte type-81 122 mm raketter inn i sivile områder av Israel. Det skal være første gang at disse rakettene har vært i bruk i krig, skriver Jerusalem Post.


Det kinesiske rakettvåpenet er basert på sovjetisk design, BM-21. Spørsmålet er om dette er en klasebombe?

 

- Vi er rystet over at det ikke bare var Israel, men også at Hizbollah brukte klasebomber i konflikten. Dette på et tidspunkt hvor verden gikk bort fra å bruke disse våpnene på grunn av de omfattende skadene det gjør mot sivile, sier Steve Goose fra organisasjonens avdeling for våpen.

Israelsk politi skal ha funnet 113 kinesiske klasebombe-raketter på israelsk territorium. Israel brukt amerikansk-produserte bomber. 30 prosent av bombene ligger fremdeles ueksplodert i Sør-Libanon, skriver The Independent.

 

Jeg skjønner at med det rette stridhodet kan dette være en klasebombe, men var alle disse 113 rakettene det? Hva definerer en klasebombe? Slik jeg forstår det er det to hovedtyper, den ene er pakket med miner, som spres over et område og ligger udetonerte, og den andre er fylt med stålkuler. Tror ikke en slik rakett på 122mm kan utstyres med miner, eller den kan kanskje det? Uansett, det er forskjell på nesten 1 million miner, jeg har lest 3-4 millioner andre steder, og 113 raketter. Men rett skal være rett, Hezbollah burde vite bedre.

Uansett ... Bruk av klasebomber som rettes mot sivile burde forbys. Grunnen til at jeg tar et forbehold er at enkelte slike bomber er designet for bruk mot militære mål som f.eks flyplasser etc, og det må vel være grei bruk av dem tenker jeg.


Eksperimentet

Et tankevekkende stykke skrevet av den israelske fredsaktivisten Uri Avnery.

The Great Experiment

By Uri Avnery

-- -- IS IT possible to force a whole people to submit to foreign occupation by starving it?

That is, certainly, an interesting question. So interesting, indeed, that the governments of Israel and the United States, in close cooperation with Europe, are now engaged in a rigorous scientific experiment in order to obtain a definitive answer.

The laboratory for the experiment is the Gaza Strip, and the guinea pigs are the million and a quarter Palestinians living there.

IN ORDER to meet the required scientific standards, it was necessary first of all to prepare the laboratory.

That was done in the following way: First, Ariel Sharon uprooted the Israeli settlements that were stuck there.

After all, you can't conduct a proper experiment with pets roaming around the laboratory. It was done with "determination and sensitivity", tears flowed like water, the soldiers kissed and embraced the evicted settlers, and again it was shown that the Israeli army is the most-most in the world.

With the laboratory cleaned, the next phase could begin: all entrances and exits were hermetically sealed, in order to eliminate disturbing influences from the world outside.

That was done without difficulty. Successive Israeli governments have prevented the building of a harbor in Gaza, and the Israeli navy sees to it that no ship approaches the shore. The splendid international airport, built during the Oslo days, was bombed and shut down. The entire Strip was closed off by a highly effective fence, and only a few crossings remained, all but one controlled by the Israeli army.

There remained a sole connection with the outside world:

the Rafah border crossing to Egypt. It could not just be sealed off, because that would have exposed the Egyptian regime as a collaborator with Israel. A sophisticated solution was found: to all appearances the Israeli army left the crossing and turned it over to an international supervision team. Its members are nice guys, full of good intentions, but in practice they are totally dependent on the Israeli army, which oversees the crossing from a nearby control room. The international supervisors live in an Israeli kibbutz and can reach the crossing only with Israeli consent.
So everything was ready for the experiment.

THE SIGNAL for its beginning was given after the Palestinians had held spotlessly democratic elections, under the supervision of former President Jimmy Carter.

George Bush was enthusiastic: his vision of bringing democracy to the Middle East was coming true.

But the Palestinians flunked the test. Instead of electing "good Arabs", devotees of the United States, they voted for very bad Arabs, devotees of Allah. Bush felt insulted. But the Israeli government was ecstatic: after the Hamas victory, the Americans and Europeans were ready to take part in the experiment. It could start:

The United States and the European Union announced the stoppage of all donations to the Palestinian Authority, since it was "controlled by terrorists". Simultaneously, the Israeli government cut off the flow of money.

To understand the significance of this: according to the "Paris Protocol" (the economic annex of the Oslo agreement) the Palestinian economy is part of the Israeli customs system. This means that Israel collects the duties for all the goods that pass through Israel to the Palestinian territories - actually, there is no other route. After deducting a fat commission, Israel is obligated to turn the money over to the Palestinian Authority.

When the Israeli government refuses to pass on this money, which belongs to the Palestinians, it is, simply put, robbery in broad daylight. But when one robs "terrorists", who is going to complain?

The Palestinian Authority - both in the West Bank and the Gaza Strip - needs this money like air for breathing. This fact also requires some explanation: in the 19 years when Jordan occupied the West Bank and Egypt the Gaza Strip, from 1948 to 1967, not a single important factory was built there. The Jordanians wanted all economic activity to take place in Jordan proper, east of the river, and the Egyptians neglected the strip altogether.

Then came the Israeli occupation, and the situation became even worse. The occupied territories became a captive market for Israeli industry, and the military government prevented the establishment of any enterprise that could conceivably compete with an Israeli one.

The Palestinian workers were compelled to work in Israel for hunger wages (by Israeli standards). From these, the Israeli government deducted all the social payments levied on Israeli workers, without the Palestinian workers enjoying any social benefits. This way the government robbed these exploited workers of tens of billions of dollars, which disappeared somehow in the bottomless barrel of the government.

When the intifada broke out, the Israeli captains of industry and agriculture discovered that it was possible to get along without the Palestinian workers. Indeed, it was even more profitable. Workers brought in from Thailand, Romania and other poor countries were ready to work for even lower wages and in conditions bordering on slavery.

The Palestinian workers lost their jobs.

That was the situation at the beginning of the experiment:

the Palestinian infrastructure destroyed, practically no means of production, no work for the workers. All in all, an ideal setting for the great "experiment in hunger".

THE IMPLEMENTATION started, as mentioned, with the stoppage of payments.

The passage between Gaza and Egypt was closed in practice.

Once every few days or weeks it was opened for some hours, for appearances' sake, so that some of the sick and dead or dying could get home or reach Egyptian hospitals.

The crossings between the Strip and Israel were closed "for urgent security reasons". Always, at the right moment, "warnings of an imminent terrorist attack" appeared.

Palestinian agricultural products destined for export rot at the crossing. Medicines and foodstuffs cannot get in, except for short periods from time to time, also for appearances, whenever somebody important abroad voices some protest. Then comes another "urgent security warning" and the situation is back to normal.

To round off the picture, the Israeli Air Force bombed the only power station in the Strip, so that for a part of the day there is no electricity, and the water supply (which depends on electric pumps) stops also. Even on the hottest days, with temperatures of over 30 degrees centigrade in the shade, there is no electricity for refrigerators, air conditioning, the water supply or other needs.

In the West Bank, a territory much larger than the Gaza Strip (which makes up only 6% of the occupied Palestinian territories but holds 40% of the inhabitants), the situation is not quite so desperate. But in the Strip, more than half of the population lives beneath the Palestinian "poverty line", which lies of course very, very far below the Israeli "poverty line". Many Gaza residents can only dream of being considered poor in the nearby Israeli town of Sderot.

What are the governments of Israel and the US trying to tell the Palestinians? The message is clear: You will reach the brink of hunger, and even beyond, if you do not surrender. You must remove the Hamas government and elect candidates approved by Israel and the US. And, most

importantly: you must be satisfied with a Palestinian state consisting of several enclaves, each of which will be utterly dependent on the tender mercies of Israel.

AT THE moment, the directors of the scientific experiment are pondering a puzzling question: how on earth do the Palestinians still hold out, in spite of everything?

According to all the rules, they should have been broken long ago!

Indeed, there are some encouraging signs. The general atmosphere of frustration and desperation creates tension between Hamas and Fatah. Here and there clashes have broken out, people were killed and wounded, but in each case the deterioration was halted before it became a civil war. The thousands of hidden Israeli collaborators are also helping to stir things up. But contrary to all expectations, the resistance did not evaporate. Even the captured Israeli soldier has not been released.

One of the explanations has to do with the structure of Palestinian society. The Hamulah (extended family) plays a central role there. As long as one person in the family is working, the relatives, too, do not die of hunger, even if there is widespread malnutrition. Everyone who has any income shares it with all his brothers and sisters, parents, grandparents, cousins and their children. That is a primitive system, but quite effective in such circumstances. It seems that the planners of the experiment did not take this into account.

In order to quicken the process, the whole might of the Israeli army is now being used again, as from this week.

For three months the army was busy with the Second Lebanon War. It became apparent that the army, which for the last

39 years has been employed mainly as a colonial police force, does not function very well when suddenly confronted with a trained and armed opponent that can fight back.

Hizbullah used deadly anti-tank weapons against the armored forces, and rockets rained down on Northern Israel. The army has long ago forgotten how to deal with such an enemy.

And the campaign did not end well.

Now the army returns to the war it knows. The Palestinians in the Strip do not (yet) have effective anti-tank weapons, and the Qassam rockets cause only limited damage. The army can again use tanks against the population without hindrance. The Air Force, which in Lebanon was afraid to send in helicopters to remove the wounded, can now fire missiles at the houses of "wanted persons", their families and neighbors, at leisure. If in the last three months "only" 100 Palestinians were killed per month, we are now witnessing a dramatic rise in the number of Palestinians killed and wounded.

How can a population that is hit by hunger, lacking medicaments and equipment for its primitive hospitals and exposed to attacks on land, from sea and from the air, hold out? Will it break? Will it go down on its knees and beg for mercy? Or will it find inhuman strength and stand the test?

In short: What and how much is needed to get a population to surrender?

All the scientists taking part in the experiment - Ehud Olmert and Condoleezza Rice, Amir Peretz and Angela Merkel, Dan Halutz and George Bush, not to mention Nobel Peace Price laureate Shimon Peres - are bent over the microscopes and waiting for an answer, which undoubtedly will be an important contribution to political science.

I hope the Nobel Committee is watching.

Uri Avnery is an Israeli author and activist. He is the head of the Israeli peace movement, "Gush Shalom".



Hyklersk eller latterlig ... En diskusjon fra document.no

Det startet med en kommentar til et innlegg på nettstedet document.no. Noen mener da at det burde fortsette på min blogg, noe jeg synes er helt ok, men det ble litt feil med en tråd som ikke passet i det hele tatt. Derfor tenkte jeg å ta diskusjonen videre her!

Mitt innlegg lød som følger:

Synes dct er interessant at Kubaisis skriverier får applaus fra denne siden når han angriper islam og muslimer, men når samme kritikk rettes mot noen andre er det ikke like forbilledlig lengere? Det er et ord som brukes om slike dobbeltstandarder! Hyklersk!


Svaret jeg fikk fra denne leseren av document.no:

Shoaib mener at det er hyklersk av document.nos lesere å støtte de deler av Kubaisis kritikk av islam og muslimer som vi anser som riktige, uten samtidig å være enig i hans kritikk av Anfindsen og andre lignende islamofobe og fascistiske Hitler-skikkelser. Altså, enten må vi være enige i alt Kubaisis ytrer, eller ingenting - i hvert fall hvis vi skal unngå å bli kalt hyklere.

Latterlig.

For det første er det interessant at leseren identifiserer seg så mye med document.no, siden han/hun kaller seg "vi fra document.no", for jeg er ganske sikker på at dette ikke er Hans Rustad. Er det ham, så vil jeg gjerne at han legger kommentarer under eget navn, det samme med andre også, synes det å kalle noen "fryktelig ensisig" blir litt dumt i lengden, men siden vedkommende bruker dette så er det det eneste navnet jeg har.

Så, kjære fryktelig ensidig. Du synes å mene at det er latterlig det jeg sier, men det ser ut til at du har misforstått totalt det jeg mener. Jeg har aldri ment at man må være enig med Kubaisi, er det sjeldent selv jeg! Men poenget er at når man applauderer kritikk fra person a mot x, men synes det er fryktlig når person a kommer med helt den samme kritikken av y, så er man hyklersk. Det er å behandle kong Salamo og Jørgen hattermaker veldig ulikt. Det er ikke det å være enig som er poenget her, selvsagt kan man ikke være enig i alt noen sier, men det er det å mene at man bør kunne angripe a, men ikke b. Det er ikke noe annet enn hyklersk!

Ny FN sjef

Midt oppi hele Nobelsfredsprisdiksusjonen fikk jeg aldri skrevet noe om FNs nye generalsekretær, Ban Ki-moon. Han blir jo generalsekretær omtrent samtidig med at verdens oppmerksomhet rettes mot Korea igjen. Hvis FNs generalforsamling godtar ham, starter Ban Ki-moon sitt virke fra 1. januar 2007.

Nobelprisen

Grameen Bank og Muhammed Yunus (som grunnla Grameen Bank) ble i dag tildelt Nobels Fredspris for sitt arbeid mot fattigdom. Det er bare å stille seg i listen av gratulanter!

En amerikask Irakveteran forteller

Ganske motbydelige ting han har vært med på ... og det han forteller kan man nesten ikke tro på, men det skjer altså.

Tydeligvis IKKE. Denne videoen skal ha blitt avslørt for å være juks og bedrag.

http://en.wikipedia.org/wiki/Jesse_Macbeth

Takk til Håvard Simensen som oppdaget dette, og Øyvind som videreformidlet beskjeden!

Despotene ønsker Bush velkommen

Glitrende levert av Terry Jones!

A splendid achievement

By Terry Jones

George Bush should be congratulated - he has surely earned the right to join the ranks of despots

Dear President Bush,

I write to you in my capacity as secretary of the World League of Despots.

It is with great pleasure that I am finally able to extend an official invitation to you to join our ranks. For many years, we have watched your efforts to fulfil the requirements necessary to join our number. From the start, we were greatly impressed by your disdain for democratic principles - the way you wrested power from the democratically elected candidate in the 2000 election, and again in 2005 when you managed to swing what was clearly going to be a victory for your opponent.

Contempt for human life has always been a priority requirement for membership of the league, and I and my fellow adjudicators were well aware of your record as governor of Texas when you quadrupled the number of state executions. But your record since seizing power has surpassed even our expectations. The thousands of innocent people in Iraq, who have died so that you could fulfil your declared political objective of establishing "an American force presence in the Middle East", attest to your eligibility to join our ranks.

I cannot, however, disguise the fact that we adjudicators were extremely anxious when you announced your intention to remove from office one of our most stalwart members, Mr Saddam Hussein. However, we need not have worried. According to a recent UN report, you have ensured that there are now even more human rights abuses in Iraq than there were under Saddam. No less than 10% of those in custody are being physically or psychologically abused. Well done!

Of course, your unstinting efforts to make torture an internationally accepted aspect of human life have surpassed everything we could have ever hoped for. I don't think there is a single member of the league who could have imagined, six short years ago, that our activities in tormenting our fellow creatures would once again be recognised as acceptable, civilised behaviour, as it once was in the middle ages.

Despite these achievements, we had, until now, felt unable to extend our invitation to you because you had been unable to fulfil one of our basic requirements: the ability to carry out arbitrary arrests, imprisonment without trial, secret torture and executions at will.

We approved of your attempts to establish the principles of arbitrary arrest under the Homeland Security Act of 2002, but unfortunately it was still restricted to terror suspects. We appreciate that you were hampered by the US constitution, but the restrictions this imposed on your arbitrary powers kept you below the threshold requirements for qualification as a despot.

Now, however, all that has changed. At the end of last month you persuaded the Senate to pass a bill regarding the treatment of detainees. Illegally obtained evidence can now be used against suspects, even if it has been gathered abroad under torture. Anyone you care to accuse can be thrown into prison without the right to a trial or the right to represent themselves.

Officially the legislation is restricted to "enemy combatants", but you have skilfully adapted this definition to include anyone who has "purposefully and materially supported hostilities against the US". This presumably means that anyone who publicly criticises your conduct can be defined as supporting hostilities to the US. You are now free to arrest and imprison anyone you don't like. You've got it in the bag!

It is with great pleasure that we in the World League of Despots note that you have now appropriated to yourself all the powers of arbitrary arrest and torture that Saddam once enjoyed. You are now one of us. Congratulations!

Terry Jones is a film director, actor and Python www.terry-jones.net

Guardian Unlimited © Guardian Newspapers Limited 2006

Nord Koreas atomvåpen, måtte det komme?

Ingen er vel videre glad for at Nord Korea har blitt medlem i 'atomklubben', men jeg har sittet og tenkt endel på det som har skjedd. Jeg lurer på hvorfor Nord Korea bestemte seg for å ta denne beslutningen, og om det kunne være ungått.

Nå har CIA hevdet siden 2003 at Nord Korea har rundt 5 atomvåpen, men det var altså uklare kilder. Nå vet vi dette. 2003 er også året da Bush & co angrep Irak, visstnok grunnet landets atomvåpen, som da CIA og andre var mer usikre på, mens selv da sa man at Nord Korea var nærmere atomvåpen enn Irak. Nå vet vi at det var sant. Nå bør man ikke holde pusten i påvente av en amerikansk invasjon av Nord Korea, for ifølge Pentagon kunne dette ende opp med  å koste opp mot 500.000 amerikanere liv og lemmer. 

Men tross fordømmelsene er det verdt å også huske på at Nord Koreas atomvåpenprogram er av defensiv natur. Det er ikke for å angripe USA eller andre, men en frykt for en amerikansk invasjon som har drevet dette. Dermed er det heller det faktum at USA ikke lengre kan presse landet som får Washington til å fråde. Nord Korea har flere ganger nevnt at landet er villig til å gi opp atomvåpen, men at det har tre krav som må oppfylles:
1) Engasjere Nord Korea direkte i dialog (sagt på en annen måte, anerkjenne regimet i landet)
2) Gi landet garantier for at USA ikke vil angripe
3) Gi økonomisk støtte
USA har nektet på alle tre punkter. Spørsmålet man bør så stille seg i Washington er om det var verdt det.


Nordkorea sprenger atomvåpen

Ihvertfall sier NordKorea at de har gjennomført en vellykket prøvesprengning. Med en allerede spent situasjon mellom nord og sør korea kom ikke dette på den beste tiden.

HRS som ryktespredere

Human Rights Service sitt innlegg om de tre jentene som ble myrdet av sin bror for vel en uke siden har irritert meg voldsomt, men har ikke hatt tid og mulighet til å skrive noe om dette. Fant ut at Beate hadde allerede skrevet om det, så jeg tenkte at man like gjerne kunne linke til det, og anbefale innlegget!


Ahmedinejad med egne ord

De iranske presidenten skriver egen blogg, siste innlegget følger:

Some Notes  

The purpose & objective of the formation of this site was having a straight, direct and immediate contact with the visitors and addresses. After my first post, I preferred to spend all the time that I have allocated for this web log, to read the viewpoints of the visitors. Because I felt most of the individuals who have left a message – a suggestion, a question or even a reproof – they expect me to read it personally.
* * *
The other day, I promised to provide the public, the detail of meeting that I had with the members of the U.S. foreign relation council. The purpose of the issuance of the detail of this meeting is to inform the public and also to brief the mass media.
The detail of the meeting with the council-which is introduced as an independent council and NGO- can help the people of the world to realize and recognize the way of thinking & also the mental level of the so called the elite and those who impress the U.S. policies.
In this meeting, I was waiting for some specialized and key point questions. But the level of the questions did not go beyond those that are raised in a regular news conference which have been answered many times.
In the aforementioned meeting, it was again proven to me that the actual reason for the failure of the U.S. policy in its political field and international relation is their lack of information regarding the world%q%s realities and also enclosure of the decision making people of that country in their own fabricated and false political propaganda.
* * *

In the Name of God, the Most Merciful, the Most Compassionate
Oh Almighty God, please, we beg you to send us our Guardian- who You have promised us- soon and appoint us as His close companions.
 I thank you for your remarks and explanations. Of course you reconfirmed that you are an independent council. It’s interesting for me. But the points you mentioned are of special importance. I think today in the world we are facing numerous problems. And we shall not limit ourselves to the wishes of certain powers or parties. We shall take a look at the world and review the present circumstances. I don’t know what is your impression of the present circumstances in the world. But what I believe is that the elements, rules and structures shaped in the post second world war are closing to their end. These elements and structures can not run the world any more. Though there mny be some who are pleased with conflicts and wars because of their party’s interests. But all independent individuals who show sympathy with human values are not pleased with present status of the world. Today there are a few number of people who can see a bright future for the world given the existing political developments in the world. Every day we witness further distance between people and further tensions and hostilities. The structures, rules and element shaped in the post second world war period can no more settle the global problems. As a clear evidence I refer to Palestine, Iraq and even Afghanistan. Afghanistan which we hoped to be followed by positive development but now is facing unpleasant situation. In the African continent we are also facing many unsolved problems. It as the same with South American. Literature of certain powers is the literature of threat. Despite rhetoric commitments we still are witnessing stock-piling of unclear weapons and unclear race ...



Hva sa Ahmedinejad egentlig?

Det er endel vedtatte sannheter som som den videre debatten bygger på. Er denne "sannheten" uriktig blir selvsagt alt annet påvirket av dette.

En slik sannhet er at den iranske presidenten har gitt uttrykk for å ville slette Israel fra kartet. Professor Virginia Tilley har gått gjennom president Mahmoud Ahmadinejads tale, og konklusjonen hun trekker er ganske overaskende. Det mest kjente sitatet om at "israel skal slettes fra kartet" er ganske enkelt ikke riktig ifølge Tilley. Likevel er det et av de mest siterte setningene som skal overbevise oss om hvor irrasjonell og gal denne iranske presidenten egentlig er.

 bloggsfæren såvel som i MSM (main stream media) er dette en vedtatt sannhet. Ifølge Tilley brukte Ahmadinejad hverken uttrykkene "slette" eller "kart". Det han skal ha sagt er at "dette regimet som okkuperer jerusalem må forsvinne" ... Og akkurat som pavens tale i Tyskland var det ikke snakk om et eget poeng, men et sitat (her fra Ayatollah Khomeini)

Sammenhengen i Ahmadinejads tale var at han snakket om Shahen i Iran, Sovjetunionen, og Saddams regime i Irak som regimer som en gang hadde virket så sterke, men som på hadde forsvunnet .. beskjeden var at regimet som okkuperer Jerusalem vil forsvinne inn i historien på samme måte.

Igjen og igjen viser Tilley hvordan talene til Ahmadinejad blir tolket feil.

Grafiske historiske kart

Et meget spennende grafisk kart som viser midtøstens historie  med de ulike  emperiene og deres utbredelse.  På 90 sekunder går man gjennom 5000 års historie ...  Sjekk det ut her.

Krig mot Iran

Her er de som skal gjøre oss klare for den .. skremmende mange kjente navn, og kjent argumentasjon. Nå sier ingen at man vil bli møtt med roser i Tehran, men det kommer nok snart det også er jeg redd.

Spennende artikkel om "islamisme"

Spesiellt i vår tid, når man legger frem at alt og allting ondt skyldes "islamistene", og en panikkaktig stemning piskes opp er denne artikkelen et spennende og noe anderledes innslag:

Islamistiske bevegelser fremmer vestlige verdier


04.okt 2006 05:00
Av:

Islamistiske bevegelser i Midtøsten bidrar til å fremme vestlige verdier. De representerer ofte moderniserende og demokratiske krefter i opposisjon til korrupte og udemokratiske regimer.


Sensur og sensur

Det har vært sagt en rekke ting om hvordan Islamsk Råd Norge (IRN) skal ha bedt TV2 om ikke å sende dokumentar programmet dokument 2. Nå ba ikke IRN TV 2  om ikke å sende det, men markerte at man ikke likte ideen om å sende det ut på nytt. Jeg synes ikke det er så vanskelig å forstå og godta. Krav om at TV 2 ikke sendte det ville jeg selvsagt tatt klar avstand fra.

Men her har dere noe virkelig sensur å bli sure over, TV 2 har nemlig bukket under press for ikke å sende innslag, ikke fra muslimske fanatikere men mektige pengeinteresser. Jeg holder ikke pusten i påvente av at Tabloid tar opp denne problemstillingen. (Kanskje NrK gjør det? :) )

norwegistan

Genial bra artikkel av Stian Bromark som stod på trykk i dagbladet, velkommen til norwegistan. Her på forfatterens egen bloggside. Anbefales på det sterkeste!

Fra den pakistanske presidentens memoarer IV

How we found Pearl buried in ten pieces


IN JANUARY 2002 the world’s media received e-mails saying that the journalist Daniel Pearl had been kidnapped. Pearl, a citizen of both the United States and Israel, was the South Asia bureau chief of The Wall Street Journal. The ransom demands included the release and return to Pakistan of prisoners in Guantanamo Bay.

The e-mails also stated: “We assure Americans that they shall never be safe on the Muslim Land of Pakistan. And if our demands are not met this scene shall be repeated again and again.”

I was incensed when I learnt of this, disgusted that these criminals were distorting a religion of peace and beauty and using it as a cloak for their sins.

I immediately ordered all agencies to find Pearl’s kidnappers and the e-mails were traced to a man named Omar Saeed Sheikh.

The Wall Street Journal informed us that Pearl, who had arrived in Pakistan on December 29, 2001, with his wife, Marianne, had come to interview Pir Mubarik Ali Shah Jilani in connection with the story of the so-called shoe bomber, the Briton Richard Reid.

Our police detained and interrogated Jilani, who told them that Omar Sheikh had been very eager to meet the journalist. With this second mention of Omar Sheikh’s name, it seemed clear that he was involved.

Omar Sheikh is a British national born to Pakistani parents in London on December 23, 1973. His early education was in the United Kingdom, although he also spent four years at Lahore’s prestigious Aitchison College. He then went to the London School of Economics (LSE) but dropped out before graduation.

It is believed in some quarters that while Omar Sheikh was at the LSE he was recruited by the British intelligence agency MI6. It is said that MI6 persuaded him to take an active part in demonstrations against Serbian aggression in Bosnia and even sent him to Kosovo to join the jihad. At some point he probably became a rogue or double agent.

On his return from Bosnia he came to Pakistan, then had guerrilla training in Khost in Afghanistan. In 1994 he was arrested in India as part of a gang which kidnapped four Western tourists. He was released in 1999 as part of a deal to secure the safety of passengers aboard a hijacked Indian airliner.

After his release Omar Sheikh settled in Lahore but visited Afghanistan on four occasions to train operatives. He claims that during these visits he met Osama bin Laden and Mullah Omar, and that although he was not a permanent member of al-Qaeda he helped to finance it through ransom money generated from kidnappings.

In January 2002 Sheikh was informed that the journalist Pearl had turned up at the offices of extremist organisations in Rawalpindi and Islamabad. He arranged a meeting with Pearl at which the two exchanged telephone numbers and e-mail addresses.

It was at this meeting that an idea cropped up in Omar Sheikh’s twisted mind. He would kidnap Pearl to pressure the US Government to change its policies on Guantanamo Bay.

We had been looking for Omar Sheikh since the e-mails, but at first he could not be traced, although the police did arrest some of his friends and relatives.

Finally, on February 5, 2002, Omar Sheikh surrendered and under interrogation revealed that when his family members were arrested he became desperate. He phoned an accomplice in Karachi named Hussein and told him to release Daniel Pearl. He claimed he was then told that Daniel Pearl had been killed.

Although Omar Sheikh confessed in detail to having masterminded and arranged the kidnapping, he was adamant that he had not ordered the murder and that Pearl had been killed against his instructions.

 
NI_MPU('middle');
At first I could not understand why Omar Sheikh surrendered to the police. Why didn’t he escape? Only after all the pieces had been put together did I realise that Omar Sheikh had panicked because the situation had spiralled out of his control. He didn’t realise that the people he had enlisted to help in the kidnapping were hardcore criminals who wouldn’t necessarily take instructions from him. He was now trying to save himself, thinking that by surrendering he might be treated leniently.

On February 21, 2002, the horrifying videotape of Pearl’s murder was released. It didn’t show the faces of his murderers.

Then in May 2002 we arrested someone named Fazal Karim, a militant activist. When we interrogated him we discovered that he was involved in Pearl’s slaughter. He also told us that he knew where Pearl was buried.

He was asked how he knew. Chillingly, he said he knew because he had actually participated in the slaughter by holding one of Pearl’s legs. But he didn’t know the name of the person who had actually slit Pearl’s throat. All he could say is that this person was “Arab-looking”.

He led us to the small house in a neighbourhood in Karachi where Daniel Pearl had been held captive. He then took us to a plot of land near by and told us where he was buried. We exhumed the body and found it in ten badly decomposed pieces. Our doctors stitched the pieces back together as best as they could.

The man who may have actually killed Pearl or at least participated in his butchery, we eventually discovered, was none other than Khalid Sheikh Mohammad, al-Qaeda’s No 3. When we later arrested and interrogated him, he admitted his participation.

In July 2002 an anti-terrorism court in Pakistan gave Omar Saeed Sheikh the death penalty. The case is currently on appeal. Daniel Pearl’s murder was one of many terrorist acts in Pakistan after 9/11, but it was particularly gruesome. May his soul rest in peace.




Fra den pakistanske presidentens memoarer III

The wanted man, the Heathrow plot and the 7/7 bombers


SINCE shortly after 9/11, when many members of al-Qaeda fled Afghanistan and crossed the border into Pakistan, we have played cat and mouse with them. The biggest of them all, Osama bin Laden, is still at large at the time of this writing, but we have caught many, many others.

Some are known to the world, some are not. We have captured 689 and handed over 369 to the United States. We have earned bounties totalling millions of dollars. Those who habitually accuse us of “not doing enough” in the war on terror should simply ask the CIA how much prize money it has paid to the Government of Pakistan.

Khalid Sheikh Mohammad (KSM) was one of the most sought-after terrorists and featured prominently on the FBI’s “most wanted” list. A Kuwaiti-born Iranian national, KSM had most of his schooling in Kuwait and then attended college in North Carolina in 1984. From there he transferred to North Carolina Agricultural and Technical State University.

Khalid Sheikh Mohammad was a member of what is known as the “Afghan alumni” terrorist network. Its sole reason for existence was to kill as many Americans as possible, anywhere, anyhow.

In 1993 KSM spearheaded the attempt to blow up New York’s World Trade Centre, along with his nephew Ramzi Yousef. Next, they plotted to blow up about a dozen airliners flying from South-East Asia to the United States on the same day. They also planned to dispatch a suicide pilot to crash into the CIA headquarters in Langley, Virginia. This was called the Bojinka Operation. None of these plans materialised, however, because Ramzi Yousef was arrested in Pakistan in 1995 and handed over to the United States, shortly before he could pull off the operation. Other conspirators were arrested, but KSM managed to get away.

In the years that followed, before we arrested him in Pakistan, he devised al-Qaeda’s most audacious plans, including the September 11 attacks.

During his interrogation we discovered that as early as 2002 he had been working on plans to attack other London targets including Heathrow airport. Another leading terrorist had been told by KSM to carry out reconnaissance of, and prepare a plan to attack, Heathrow airport. After initial planning he also suggested Canary Wharf as an additional possible target.

The Heathrow plot was to be staged first. Al-Qaeda planned to use airports and airlines of the Czech Republic, the Slovak Republic, Croatia, Poland, Romania and Malta to attack Heathrow because security at these airports and in their aircraft was lax. Al-Qaeda also decided not to use too many Arab hijackers to avoid suspicion.

Instead it planned to use hardened European Muslim veterans of the Bosnian jihad and even Afghans. It asked Hazim al-Shair (killed in Saudi Arabia in 2004), the head of al-Qaeda in Saudi Arabia, to recruit the pilots who would take over the hijacked airliners. Failing that, he should send students to flying schools. They would select flights that landed at Heathrow at about the same time.

The signal for the hijackers to act would be the “fasten seatbelts” sign when it was switched on before landing. For weapons they would use the stainless steel cutlery on the plane as well as broken alcohol bottles. They hoped to crash the aircraft into the various buildings of Heathrow. (Ac- cording to KSM, another important al-Qaeda operative, Khallad bin Attash, suggested at a later stage in the planning that they change the target from Heathrow to some place in Israel but KSM did not agree.) All this information was passed on to the British authorities and fortunately the attack on Heathrow never came to fruition. This was one of our many hidden successes.

We later captured an associate of KSM and gave the British direct access to him. This would later reveal a link with Mohammed Siddique Khan and Shehzad Tanweer, two of the people who were to carry out the suicide attacks on London’s underground system on July 7, 2005. This information about Siddique and Tanweer was not shared with us until July 28, 2005, three weeks after the attacks in London and despite the fact that Siddique and Tanweer had been spotted 17 months earlier.

 
NI_MPU('middle');
When KSM started his life as a terrorist he was not with al-Qaeda; he had his own network. During much of the 1990s KSM first tried to maintain his operational autonomy and resisted swearing allegiance to any terrorist leader, because he thought of himself as being in the same mould as Osama bin Laden. But after the failure of Bojinka and the arrest of Ramzi Yousef, he decided to develop closer ties with al-Qaeda.

In 1996, after Osama bin Laden had moved back to Afghanistan, KSM met him in Tora Bora. He told Osama about his role in the bombing of the World Trade Centre in 1993 and the Bojinka Operation. KSM presented the idea of 9/11 to Osama bin Laden, but Osama vetoed it, asking KSM to join al-Qaeda first. Wishing to retain his independence, KSM refused.

In 1998 or 1999, perhaps persuaded by Abu Hafs al-Masri — now known to the world by his alias, Mohammad Atef — Osama bin Laden approved the plan for 9/11, though of course at that time the exact date could not have been determined. As soon as KSM learnt that Osama was on board, he brought his family from Qatar to Kandahar in Afghanistan.

The plan for 9/11 was kept secret between Osama bin Laden, Atef and KSM. Intelligence sources indicate that by 2000 Mullah Omar probably had a fair idea that largescale operations on American soil were planned, but he did not know any details. It is also said that he was not happy about it but apparently could do nothing. Mohammad Atef and Osama bin Laden shortlisted the operatives for 9/11 and asked KSM to select the best of them. Al-Qaeda’s shoora council, or consultative committee, approved the plan in August 2001.

On September 21 or 22, 2001, Osama bin Laden recalled KSM to Afghanistan, even though KSM wanted to stay where he was. After analysing the suicide hijackings, they both got involved in the defence of Afghanistan and the transfer of their families to Pakistan.

Having been tipped off, our intelligence agents spotted an associate of KSM at Islamabad international airport on the morning of February 28, 2003. He was scheduled to meet KSM that evening. Our source informed us that they would be using two houses on Peshawar Road, Rawalpindi. A plan was immediately drawn up to arrest them alive. The problem was that our source was unfamiliar with the area and knew the houses only by sight. But by sheer ingenuity, coupled with a deep familiarity with the area, our agents were able to identify the houses on the basis of simple descriptions. At 1.45 the next morning, they surrounded the houses. The entrance doors were broken down and our agents rushed in, brandishing weapons and shouting. In one of the houses a man on the ground floor, taken by surprise, immediately pointed upward and said: “They are up there.”

Without breaking their momentum our agents ran upstairs and found KSM and his accomplice Mustafa al-Hawsawi with loaded Kalashnikovs beside them. When KSM managed to pick up his Kalashnikov, one of our officers tried to wrest it from his hand; the gun went off and a bullet hit and injured the officer. But before KSM and Mustafa could do further damage, they were overpowered and arrested. It had been a smooth, quick operation. We kept KSM in custody for three days, during which time we interrogated him fully.

Once we were done with him and had all the information we wanted, we handed him over to the United States Government.

© Pervez Musharraf 2006. Extracted from In The Line of Fire, published by Simon & Schuster at £18.99. Available from The Times BooksFirst at £17.09 (0870 1608080,


Fra den pakistanske presidentens memoarer II

mere følger:

All hell broke loose. It went dark


THE events of December 2003 put me in the front line of the war on terror and are part of my reason for writing this book now, while I am still fighting.

On December 14, I landed from Karachi at Chaklala Air Force Base, about 2.5 miles from Army House in Rawalpindi, six miles from Islamabad.

My aide-de-camp met me with two pieces of news: Pakistan had beaten India in a polo match, and Saddam Hussein had been caught. I made my way home to Army House. I was talking to my military secretary when I heard a loud, though muffled, thud behind us.

All four wheels of my car left the road and we shot quite some distance up in the air. Though the sound of the explosion was muffled by the armour plating of the car, I knew instinctively that it was a bomb. I knew too that it was a huge bomb, because it had lifted the three-ton Mercedes clean off the road. I looked back and saw a pall of smoke, dust and debris on the bridge that we had just sped over.

When I entered Army House, about 500 yards away, I found my wife, Sehba, and my mother sitting in the family lounge. Sehba saw me and started to ask what the explosion had been about. My mother’s back was to the door, and she didn’t realise that I had arrived. I put my fingers to my lips and motioned to Sehba to come out of the room, lest my mother hear and become terribly upset, as any mother would. In the corridor, I told Sehba that it had been a bomb meant to kill me.

People had barely stopped chattering about this assassination attempt when — on December 25 — there was yet another one.

After addressing a conference, I left for Army House at about 1.15pm. My chief security officer, Colonel Ilyas, and my aide-de-camp, Major Tanveer, were in the lead car of my motorcade. Next came the escort car. I was in the third car with my military secretary.

We crossed the fateful bridge, which was still under repair after the bomb blast, and reached a gasoline pump on the right. In front of the pump there was an opening in the middle of the two-way road for U-turns. The oncoming traffic had been blocked. There was a policeman standing at the opening.

I noticed that though all the oncoming traffic was facing straight toward us, a Suzuki van was standing obliquely, as if to drive into the opening to get to my side of the road.

Reflexively, I turned and looked over my right shoulder at the van, as one does when one sees something odd. Then I looked straight ahead.

It all took a split second. Hardly had I turned my head back when there as a deafening bang and my car was up in the air again.

All hell broke loose. There was smoke; there was debris; there were body parts and pieces of cars. Vehicles had been blown to smithereens, human beings ripped to pieces. It turned dark, and we couldn’t see anything. It was the middle of the afternoon, but it seemed like dusk.

Jan Mohammad, my admirable driver, reflexively put his foot on the brake. I shouted to him in Urdu: “Dabaa, dabaa” — “drive, drive.”

He floored the accelerator but had gone only about 100 yards when we came to another gasoline pump. Again there was a horrendous bang. Again all hell broke loose. The first explosion had come from our right rear; this one came straight on from the immediate right front.

 
NI_MPU('middle');
Something big and very heavy hit the windshield. I don’t know what it was, but it made a big dent in the bulletproof glass.

Once again my car took off. Again there were human parts, car parts, debris, smoke and dust — and a lot of noise. Again it went dark. It seemed as if midnight had come at noon.

My car’s tyres had blown. Again I shouted: “Dabaa, dabaa. Hit the accelerator. Let’s get out of here.” The car lurched forward on its rims and got us to Army House.

Sehba had heard the horrific explosions and had run out. When she saw the first car — spewing smoke, filled with holes and plastered with human flesh — she started screaming. She screamed and screamed. I had never seen her do that before.

It was understandable hysteria but I think it helped to get the shock out of her system. It also diverted my mind and the minds of others with me. I took her inside. I sat with her and told her: “Look at me, I am all right, everything is all right.”

All in all, I was told, fourteen people had been killed. Three of our people had been injured. The poor policeman standing at the gap between the two roads had come in front of the first suicide van and been blown to bits. A police van had stopped the second suicide bomber from hitting my car by ramming into his vehicle. The van had blown up, killing all five policemen.

The first suicide bomber had hit the nine-inch-high divider between the roads and rolled back, probably because he had made a cold start with a heavy, bomb-laden vehicle. If the police hadn’t blocked the oncoming traffic, God alone knows how many more would have been killed.

We later discovered that there was supposed to be a third suicide bomber to attack me frontally. For some reason he didn’t materialize.

© Pervez Musharraf 2006

Extracted from In The Line of Fire, published by Simon & Schuster at £18.99.


Enda en smart uttalelse fra Donald

"It is unknowable how long that conflict [the war in Iraq] will last. It could last six days, six weeks. I doubt six months." -in Feb. 2003


Ramadan starter idag

Den muslimske fastemåneden ramaan starter idag, så beste ønsker om en god ramadan for eventuelle muslimske lesere :)

Dagens Donald

"Needless to say, the President is correct. Whatever it was he said."

-Defense Secretary Donald Rumsfeld, at a Pentagon briefing, after being asked by a reporter about comments President George W. Bush had made

Statskirkedebatten

De som skulle være interessert i statskirkedebatten burde ta seg en tur innom dette arrangementet. Dette er da en lanseringen av boken Stat, kirke og menneskerettigheter, gitt ut av Norsk senter for menneskerettigheter. Boken vil bli presentert mandag 25. september i Tostrupkjelleren presseklubb, Øvre Slottsgate 23, Oslo, kl. 11:00. (Inngangen til tosterupkjelleren er rett vis a vis Burger King bak Stortinget. )
 

Donald sier ...

Vi har lest mange av de morsomme sitatene som Bush kommer med, og vi ler litt av de, men han er ikke den eneste i regimet i washington som kommer med slike utsagn ... DOnald har noen perler han og ...  Jeg mener ikke disney figuren som var ganske dum men ellers en ålreit og likandes kar, men utenriksministeren som er en motbydelig klyse, og mange mange ganger dummere:

Sliter med å finne det dummeste sitatet fra ham, så jeg tenkte jeg skulle lage en dagens donald sitat, så her følger dagens:

"Reports that say that something hasn't happened are always interesting to me, because as we know, there are known knowns; there are things we know we know. We also know there are known unknowns; that is to say we know there are some things we do not know. But there are also unknown unknowns -- the ones we don't know we don't know."

Vil et amerikansk boikott hjelpe?

Det foregår en interessant debatt i USA vedr. en eventuell boikott på salg av klasevåpen til Israel etter denne massive bruk av dette mot sivile mål, med det som følge at man har skapt et enormt minefelt med opptil en halv million ueksploderte bomber. Det hele forverres av at mange av bombene israel spredde utover Libanon var av gammel fabrikat, med en utløpsdato. Dermed vet man at antall ueksploderte bomber går opp, men det virker som israelerne tømte alt de hadde, før de begynte å søke USA om import av de nyeste våpenene. Israel skal etter sigende også ha inngått en hemmelig avtale med USA om at man ikke skulle bruke dette mot sivile mål, det er bruddet på denne avtalen som sies å være grunnen til at boikott truslene.

Samtidig, har ikke USA selv brukt både klasebomber og fosfor ammunisjon mot sivile mål i Irak? Vi ser at USA setter presedens i slike saker, også med denne benevnelsen av krigsfanger som ulovlig stridende, Israel bruker samme logikk.



Å fly mens i en muslimsk tilstand

Ordspillet fungerer egentlig mye bedre på engelsk, hvor Flying While Muslim (FWM) bygger på Driving While Black (DWB) som igjen kom fra  en virkelig forbrytelse, Driving While Intoxicated (DWI), altså å fyllekjøre. DWB kom i bruk for å beskrive raseprofilering fra politiets side mot unge sorte menn i (for sorte menn for) dyre biler. Vi ser tendenser til det samme mot muslimer og folk som ser ut som muslimer på flyplasser, dermed begrept, flying while muslim.


Det har etterhvert blitt endel tilfeller av slike hendelser, et eksempel er når to menn, asiater eller arabere, ble eskortert ut av flyet fra Spania til England fordi de skremte de andre passasjerene med sin mistenksomme oppførsel. Denne gikk ut på slike mistenksomme handlinger som å snakke noe som lignet arabisk, ha på seg lærjakker og for ikke å glemme ... de så på klokkene sine. Slike krav fra passasjerene som flyselskapene etterkommer er en del av den allmenne islamofobien i samfunnet.


Dette er ikke noe annet enn en lynsjemobbmentalitet. Et utrolig lærerik og flott blogginnlegg om denne saken her, jeg kan ikke si noe annet enn at jeg er enig.


Alt dette hadde selvsagt med hele bråket i England rundt denne gruppen som er beskyldt for å ha planlagt å sprenge bomber i transatlanitiske fly. Den saken kan man imidlertid ta for seg en annen gang. Skjedde mens jeg selv var ute på reise, så fikk aldri skrevet noe om dette da.


Dette er ikke noe nytt forsåvidt, det har skjedd en rekke ganger fø, en annen noe eldre sak var når Maher Arar, en Syrisk Kanadier som var på vei fra Tunisia ble arrestert på New York Kennedy Airport.

 

Han ble satt i håndhjern og forhørt i flere dager av INS,  FBI og andre. Han spurte flere ganger om å få snakke med en advokat, men ble nektet dette. Han ble aldri stilt for retten i USA, i en periode var han sendt tilbake til Syria, her ble han torturert, en praksis jeg har snakket om tidligere. Igjen virker det som om hans forbrytelse var FWM.

 

Hvordan ellers skal man forstå det når en full passasjer lager bråk fordi han mistenker en muslimsk kanadisk lege for å være mistenksom. Dette fordi han så ham be. Det reelle problemet er ikke at mannen lagde bråk, men at flypersonalet velger å tvinge legen og to kolleger av flyet. (antageligvis muslimer de og, eller muslim by association ... altså mistenksomme fordi de var med en muslim.)

 

En muslimsk pilot ble tvunget av flyet på en transatlantisk rute. Og hvem husker ikke de 12 muslimene som fiklet med mobilene sine og lo på et fly til India, er det rart folk ble skremt? Hva med de skremmende meldingene alle disse araberne har på t-skjortene sine, fali det! Veldig interessant sak på Al Muhajabah om disse sakene.


På Fox News har man endog foreslått å ha separate linjer og innsjekking for muslimer. Minner det noen andre om et land og et regime vi ikke liker å trekke frem disse dagene? For meg virker det som om dette ikke kan kalles annet enn Apartheid.


Dette er bare noen av de mange tilfellene hvor folk føler seg utsatt for FWM. Så bør man tenke gjennom, er det ikke nettopp slik mistenksomhet og fryktkultur terroristene ønsker? Politikere som bruker folks redsel og mistenksomhet leker med flammen, og trenger å møte motstand.


Noen ser litt humoristisk på det selvsagt, en videoblogg med noen muslimske filmskapere.



trist og skremmende

Skuddene mot den jødiske synagogen natt til idag var skremmende. En ting er å fordømme handlingen,  men i tillegg må man ta inn over seg at dette ikke er en enkelthendelse, det er det systematiske i slike ting som er det mest skremmende og det mest forkastlige. Dessverre er det ikke første gang man opplever hærverk mot synagogen i Oslo. Senest i forrige måned var det en fyr som gjorde fra seg på trappen til synagogen, for deretter å kaste sten og knuse noen ruter. Det jeg synes er merkelig er at man har det hele på videotape visstnok, men ble ingen tatt. Har man noen videobilder av nattens hærverk tro?


Å definere seg vekk

Man kan med enkle grep få ned fattigdom, kriminalitet og arbeidsledighet i et samfunn. Løsningen er enkel, man definerer seg vekk ifra problemstillingen. Endrer man fatigdomsgrensene kan man f.eks. lett få færre fattige. De fleste ser at dette ikke akkurat vil hjelpe, men vi ser det sittende regimet i Washington innvolvert i en lignende øvelse for tiden. Tortur, det er noe andre gjør det. USA torturere ikke, man bruker alternative måter å få ut informasjon fra mistenkte på. Dette er selvsagt bare nødvendig i de tilfellene man ikke greier å sende mistenkte til andre land, hvor de kan tortureres på den gode gamle måten.

Ikke for det, det er interessant å se at noen amerikanske krigsfanger ble behandlet på en ikke helt ulik måte av japanerne under andre verdenskrig, der var man ikke i tvil, disse var blitt torturet. Så langt kan jeg ikke se at noen amerikanske krigsfanger (I Irak eller Afgjanistan) faktisk har blitt torturert. Selv om man fra myndighetenes side ikke er i tvil om at disse aldri vil følge geneve konvensjonene. Et eksempel er soldaten Jessica Lynch som ble tatt til fange i Irak, I en bok om henne sa man at hun var blitt voldtatt, en påstand som ikke har kunnet blitt underbygget av medisinske fakta, og ei heller hun selv husker. Så kan man lure på hvem som hadde noe å tjene på å vise irakerne frem som udyr. Men nå beveget jeg meg langt unna det jeg skulle snakke om.

Presidenten er for tiden innvolvert i en strid om bruken av tortur, eller rettere sagt retten til å torturere. Endel folk fra hans eget parti, deriblant Senator McCain (en tidligere soldat som ble tatt til fange i Vietnam og torturert) yter stor motstand mot å kunne bruker tortur, hovedsaklig fordi det ifølge ham vil tillate USAs motstandere å bruke samme typen virkemidler mot amerikanske krigsfanger. Regimet ønsker å kunne endre Genevekonvensjonene, slik at disse praksisene ikke faller inn under det. Bush gjør som han har gjort i enhver sak hvor han har møtt motstand siden 11. september, og bringer angrepene opp igjen, med en advarsel om at hvis man motsetter seg hans forslag hjelper man terroristene.

    “The enemy wants to attack us again,” he said in urging Congress to pass controversial legislation to detain, interrogate and try suspects in the war against terrorism.

    “Time is running out,” Bush said from the White House Rose Garden. “Congress needs to act wisely and promptly.”

Bush har høstet kritikk fra blant andre tidligere utenriksminister Colin Powell, en man jeg tidligere respekterte, og fortsatt ville hatt respekt for om han hadde sagt opp sin stilling heller enn å presentere løgnene i FN som la grunnlaget for krigen mot Irak. I tillegg til endel senatorer så må man og berømme den virkelige moralske ryggraden i USA, nemlig høyesterett. Den litt spesielle måten høyesterett settes sammen på i USA gjør at de kan være, og ofte er, ganske kritiske til myndighetene. Det var disse som forbød praksisen man har hatt i Guantanamo basen hvor USA har holdt krigsfanger uten lov og dom, og hvor myndigheten etter press tillot lukkede militærdomstoler som kunne dømme disse fangene.

Men USAs praksis kan selvsagt ikke sammenlignes med USAs fienders, ifølge Bush:

    “It’s unacceptable to think there’s any kind of comparison between the behavior of the United States of America and the action of Islamic extremists who kill innocent women and children to achieve an objective,” said Bush, growing animated as he spoke.

Hvorfor man ikke kan sammenligne disse er det ingen som har svart på. USA har da viterlig drept flere kvinner og barn for å nå sine mål.

Anklagene om upatriotisme kommer kjapt frem, selv om som Bush sier det, han anklager ingen for å være upatriotiske, men andre kan godt gjøre det. Men når Bush begynner å snakke om at dette kan føre til nye angrep på USA, og måten han krisemaksimerer på med at det er så lite tid, og at det må handles nå, gjør at jeg tror vi kan oppleve nye angrep mot USA ganske snart. Han truer jo med å legge ned CIA prosjekter som han sier har hindret flere angrep, dermed vil nye angrep lett kunne brukes mot hans motstandere.


Konspirasjonsteorier

Konspirerende konspirasjon

Å kalle motstanderens synspunkter for konspirasjonsteorier er en hersketeknikk man ser ofte i bruk i norske medier idag. Det er en lite ærbar måte å ta spilleren på, istedenfor å gå etter ballen. De siste dagene har debatten om 9/11, altså 11. september angrepene mot USA, foregått for fullt. Det var en imam som startet diskusjonen, imam Zulqarnain Sakandar Madni. Madni mener blant annet at USAs president, George W Bush, ikke er troverdig, noe som kanksje ikke er en kjempeoveraskelse. Det som skapte debatt var imidlertid at imamen våget å stille spørsmålstegn ved den offisielle versjonen av hva som skjedde, og hvem som står bak. Det skulle han ikke få gjøre ustraffet.   

Halvor Tjønn fra Aftenposten tordnet om en Imam på annen klode, og etter en kraftig fordømmlese kan Tjønn blant andre fortelle om hvor viktig og sentral person denne imamen er. Han sier:

Imam Zulqarnain Sakandar Madni er lederen for organisasjonen "Norges forente ulama" – hvilket betyr at han er leder for gruppen av islamske teologer i Norge. Norges forente ulama er det nærmeste man på muslimsk side kommer bispemøtet i Den norske kirke.

Hva er hans begrunnelese for dette? Hva vet han om denne organisasjonen fra før? Jeg ville betvile at han har engang hørt navnet, det hadde nemlig ingen andre norske journalister. Men han bygger opp imam Madni som selve IMAMEN her blant norske muslimer, dytter på ham synspunkter knyttet til de han har, og som han ikke har sagt noe om, for så å fordømme ham. Er dette en måte å drive journalistikk på? Dette er et grov overtramp både mot Imam Madni og mot muslimer generellt. 

Når man ser hva imamen faktisk sier, så er det igrunn ikke så veldig kontroversiellt, en undersøkelse ifra USA viser at 1/3 av de spurte stiller spørsmålstegn ved den offisielle historien, som må sies å ha skremmende mange hull. Jeg ser defor ikke helt hvorfor den amerikanske ambassaden velger å gå ut med en så skarp fordømmelse av saken heller. Dette er synspunkter til en økende del av deres egen befolkning. Ikke beskyldninger om at gitte personer står bak, men at den offisielle historien ikke stemmer.

Jeg vil forøvrig anbefale artikkelen Et globalt bedrag? 11. september i kritisk lys, av Emil André Røyrvik i siste nummer av Samtiden for de som er interessert i å lese litt om denne saken. 

- Jeg er ingen puddel

Puddel

Da virker det som om denne mannen kanskje er på vei ut av britisk politikk. Han har greid å bli ekstremt  upopulær både hjemme og ute grunnet sin politikk med blind støtte til Bush & co.

5 år siden 11. sept.

I VG og Aftenposten (og andre?) kunne vi lese om imamen Zulqarnain Sakandar Madni, som sier at han ikke tror at Osama Bin Laden finnes. Eller det vil si, han sier jo ikke det, men det er slik avisene velger å forstå det han sier. Det han sier er at "- Jeg vet ikke om han lever eller er død, men jeg tror at han bare er en skikkelse som blir brukt av amerikanerne, sier han."

Men konspirasjonsteorier som dette, hvor får de næring fra? Er det bare USA-hat? Jeg mener at det ikke er det. Da den kalde krigen sto på som verst var det diskutert planer i USAs militære myndigheter om å senke egne marin efartøy og få det til å framstå som angrep fra Cuba. Et slikt angrep ville gitt USA anledning til å angripe Cuba. Man antok at ca. 30 soldater ville bli drept, men dette var helt okei. Dette viser nylig ( ca. 1 år siden) nedgraderte militære dokumenter. 
 
Måten området rundt Twin Towers ble ødelagt på har skapt en bølge av konspirasjonsteorier. Blant annet ble en mye lavere bygning et stykke fra tårnene jevnet med jorden, uvisst av hvilken grunn. Brannmannskaper har beskrevet det de oppfattet som eksplosjoner inne i bygningen. En fransk forfatter har skrevet en bestselger av en bok som mener å dokumentere at det ikke var et fly som traff Pentagon, fordi det aldri er funnet noen flydeler på bakken. Jeg har ikke lest denne, så kan ikke si noe om dette stemmer, men et interessant poeng. Videosnutten de brukte 3-4 år på å nedgradere av angrepet på Pentagon viser absolutt ingenting.

I lys av dette, samt USAs uvilje til å legge frem hva de måtte ha av bevis, er det ikke vanskelig å forstå at folk begynner å spinne (av og til veldig ville) teorier. USA har så langt nemlig IKKE bevist at Al Qaida stod bak 11. september. At Al-Qaida selv helt klart støtter et slikt angrep, og med all mulig sannsynelighet stod bak er en helt annen sak. USA ville ha tjent mye mer på å legge frem bevisene og på den måten deskreditere Al Qaida blant muslimene.

Det er interessant å se at de fleste muslimer som "støtter" Bin Laden nekter å tro at han stod bak dette angrepet. Dermed støtter de ikke terror selv om de støtter slike bevegelser. En forskjell få i mediene har forstått.

Uansett har regimet i Washington brukt dette angrepet til å kjøre over all opposisjon, og til å angripe og okkupere Afghanistan og Irak, og etter manges oppfatning: sikre et enda sikrere grep om oljen i midtøsten.
 
I tillegg til alt dette; USA mente at de hadde "ugjendrivelige" bevis for at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen. Situasjonen etter USAs okkupasjon viser noe helt annet. Når man så har løyet om de "sikre bevis" for Iraks våpen, tenker mange muslimer at det kan hende at bevisene som peker i retning Al-Qaida er like "sikre". Med andre ord; det er ikke sikkert at de er i nærheten av å dokumentere det USA hevder at de gjør.
 



Bomber mot moske i India

Minst 37 mennesker ble drept og over 125 såret i en serie bombeeksplosjoner i den indiske byen Malegaon. Malegaon er en by i den vestindiske staten Maharashtra, med en muslimsk majoritet.

Eksplosjonene skjedde da tusenvis av muslimer samlet seg ved en gravlund for en religiøs feiring og fredagsbønn. To eksplosjoner rammet gravlunden, mens en tredje sprengladning gikk av på et av byens torg. 

Pakistanske styrker til Libanon

Hørte nettopp at Pakistan har gjort et vedtak på å sende styrker til Libanon. Det er snakk om ingeniørsoldater som skal rydde miner og ueksploderte klasebomber. Håper flere land sender denne typen hjelp, og at man får ryddet opp de ueksploderte dødsfellene.


Israel vs arabiske land

Debatten mellom meg og en "israelvenn" gikk som vanlig langt vekk fra det vi startet med å diskutere, slik det gjerne gjør. Men det var noe han sa som jeg fant ut at var verdt å undersøke nærmere.  Han skrev:

Mot arabere, ja, det er sant. Israel behandler dem som annenrangs borgere på flere måter.Israel er langt ifra noe forbilde målt etter europeisk mål (men målt etter arabisk derimot..).Poenget er uansett at en må kunne se saken ifra flere sider, og ikke bare skylde på at Israel er den store stygge ulven.


Før jeg går videre vil jeg da også berømme en slik åpenhet og villighet til å se Israels feilgrep også. Mange såkalte "israelvenner" nekter jo å gå med på at israel kan gjøre noe feil.

Men så kommer spørsmålet som fikk meg interessert. Jeg liker å sjekke opp de etablerte sannhetene. Er Israel så mye bedre enn araberlandene i å behandle sine minoriteter? Hvordan måler man noe slikt?

Hvis et arabisk land blir angrepet, vil det la de ikkemuslimske borgerne være uten beskyttelse fra staten? Eksempelet Irak sier noe annet,  en annen sak er at staten ikke greide å beskytte noen av sine borgere, men de diskriminerte ikke kristne eller andre borgere. På den andre siden har man Israel, hvor enhver bosetting i NordIsrael har bomberom, bortsett fra .... ja du gjettet det. Arabiske israelere. Deres muligheter for sosial avansement er minimal, det samme kan faktisk ikke sies om f.eks. kristne i Irak. Inntil nylig hadde de jo ministerposter i regjeringen. (før den amerikansk ledede innvasjonen og okkupasjonen.)

Sier jeg dermed at araberlandene er forbilledlige stater hvor minoriteter har de samme godene som alle andre borgere? Nei selvsagt ikke. Jeg bare viser at bildet er mer nyansert enn det det ser ut til å være etter første blikk.


Truer med å drepe muslimer

Høyreekstremister truer i et videoopptak postet på nettet med å drepe muslimer i Storbritannia, med mindre de forlater landet.

Koblingen er kanskje ikke den klareste, men jeg mener at dagens situasjon ikke kan forklares uten å ta inn over seg "krigen mot terror" fra USAs side, med Storbritannia som en villig medhjelper.



Sanksjoner mot Iran

Det amerikanske militæret mener at Iran er fem år unna en atombombe, og ifølge amerikanske eksperter har det iranske atomprogrammet fått endel problemer. En vedvarende propaganda mot Iran har ført til at alle vet at Iran prøver å skaffe seg atomvåpen, og jeg sier ikke at de ikke gjør, men det er noe med slike ting som alle vet. USA har da vedtatt å innføre sanskjoner mot landet, men det virker lite sannsynelig at de vil få noe slags vedtak fra sikkerhetsrådet, da Russland har forkastet enhver tanke om sanskjoner mot Iran.

Ingen, heller ikke jeg, ønsker at Iran skal skaffe seg atomvåpen, men det er forskjellsbehandlingen av ulike land som gjør at jeg inntar et standpunkt mot sanskjoner mot Iran. Israel er med all sannsynelighet den eneste atommakten i området, hvorfor snakker man ikke om sanksjoner i forbindelse med Israel?

-Shoaib

Interessant debatt hos document.no

Debatten dreide seg fort vekk fra det det opprinnelige innlegget snakket om. Og det var i den påfølgende debatten at jeg fant ut at jeg kunne egentlig like gjerne ta debatten her. Jeg prøvde først å legge inn kommentar hos document.no, men lange kommentarer med linker til likte ikke kommentarfeltet tydeligvis, så jeg endte opp med å bestemme meg for å ta det her. Noen feil i postene trigget egentlig ønsket om å gjøre dette da.

Tanken på at Hezbollah har angrepet israel i 6 år, mens Israel ikke har gjengjeld er feil. Sannheten er at Israel har angrepet mål i Libanon, mens Hezbollah har angrepet mål i Israel i hele denne perioden med jevne mellomrom. Ønsker man barnehageleken (han begynte ... nei, han ... ) så må man gjerne ta den, men saken er ihvertfall at begge har krysset grensene i hele denne perioden, begge har skutt mot mål hos hverandre.

Det Hezbollah ikke har gjort tidligere er å angripe sivile mål. Men noe få mennesker synes å vite er at Hezbollah angrep faktisk ikke sivile mål nå heller. Vi har jo hørt om disse "ikke-så-treff-sikre-rakettene" som de skjøt ut. Veeel ... ser ut som ikke alt var som man sa i denne saken også ... jeg vil anbefale disse sidene:

http://www.antiwar.com/orig/cook.php?articleid=9475

http://www.antiwar.com/orig/cook.php?articleid=9511

Ifølge disse, onsite, rapportene virker det som om rakettangrepene faktisk var rettet mot militære mål. Det stemmer med faktiske rapporter fra noen måneder tilbake hvor et hizbollah fly (førerløs drone) fløy over israel før det krysset tilbake over til Libanon. Dette flyet skal ha kartlagt militære mål i Israel, men siden disse var i sivilt område har disse rakettene også truffet sivile selvsagt.

Men tallenes tale er klar, israel myrdet i overkant av 1.200 libanesere, de fleste sivile. Hezbollah drepte 160 israelere, de fleste soldater.

Altså, hvis Israelerne prøvde å angripe hezbollah, ikke sivile så gjorde de en dårlig jobb, mens hvis hezbollah prøvde å drepe flest mulig sivile israelere, så gjorde de en dårlig jobb ... hvis man vil tro på det da. Jeg tror at i begge tilfellene gjorde disse soldatene på begge sider det som de ble beordret til ...
 
- Shoaib

Bush - Ahmadinejad debatt

Den irankse preidenten har hatt en pressekonferanse, bare noen dager før han skal fristen som FN har satt for frysning av Irans atomprogram, han har også lansert en ide om en debatt mellom ham selv om bush. Synes ideen om en direktesendt debatt mellom den amerikanske presidenten og den iranske presidenten hadde vært et meget morsom og spennende sak, men det kommer neppe til å skje. 

Dette blir litt spennende når USA endelig gir visum til den tidligere iranske  presidenten Khatami, og han skal ha møter bl.a. med den tidligere amerikanske presidenten Carter. Kan dette bety at vi nærmer oss en løsning på konflikten mellom Iran og verdenssamfunnet (egentlig USA)? Det ser ihvertfall ikke ut som Iran kutter ned på produksjonen, noe som teknisk sett er hlt legitimt! Det er lov å håpe, men jeg er samtiidg litt pessimistisk med tanke på at mange i USA ser ut til å ønske konfrontasjon.

- Shoaib 

Noe å tenke over

Nå har jeg enda ikke begynt å anbefale andre blogger, slik knut stian olsen er snill nok til å gjøre, men jeg ville gjerne trekke frem denne bloggen av en ung somalier som jeg synes er interessant!

Var det verdt det?

Krigen i Libanon mellom Hezbollah og Israel har krevd over 1.200 libanesiske liv, de fleste sivile, og 160 israelske, de fleste soldater. Hezbollah lederen sheikh Hassan Nasrallah sier til BBC at hadde han vist at raidet for å ta til fange to israelske soldater ville starte en krig, så ville han ikke valgt å gjøre det. Om han trodde at det var 1% sjanse for at dette skulle skje ville han ikke ha gjort det sier han.

        "I would say no, definitely not, for humanitarian, moral, social, security, military and political reasons."

 

Det er et interessant fenomen, denne geriljalederen viser på mange måter mer statsmannstendenser enn det topppolitikere i både arabiske land og Israel har gjort. Israel som nektet å forhandle om å frigi kidnappede libanesere (de fleste sivile) som de holdt, i bytte mot de to fangede soldatene, ser nå ut til å være på gli. Man kan spørre seg, hvis de skulle ende opp meg å gå for en politisk løsning alikevel, var de sivile og militære livene verdt det?


Nå trodde selvsagt ikke Israel at de skulle møte så sterk motstand, og de innså neppe at dette kunne ødelegge bildet av israelske 'supersoldater', i så tilfelle kan det hende at de også ville ha tenkt seg om både en to eller tre ganger.


Den mest interessante analysen av denne krigen synes jeg imidlertid at den amerikanske professoren Stephen Zunes står for, han mener at israel kjempet denne krigen for USA. Han drar også noen interessante analogier mellom forholdet mellom USA of israel, og måten europeiske herskere brukte jøder som syndebukker tidligere.
 

Sheikh Hassan Nasrallah mener at det ikke var verdt det, har noen spurt israels statsminister det samme?


- Shoaib

Hva vil Israel

En tankevekkende artikkel fra en israelsk professor.

-Shoaib

Nyheten som forsvant

Fra Irakkrigen:

Vi husker vel alle nyheten om britiske spesialsoldater som ble tatt til fange av irakerne, som da britiske tanks og soldater ble satt inn for å befri. Jeg husker at det var mye bråk om at de var kledd ut som arabere, og at de visstnok ble tatt med fjernstyrte bomber på seg. Nyheten forsvant etter dette bare fra radaren, er det noen andre som husker / fikk med seg noe mer av denne?

- Shoaib




interessant link

Craig Murray's bloggsider burde være av almenn interesse i disse tider. For de som lurer er dette da den tidligere britiske ambassadøren nevnt i forrige innlegg.

- Shoaib

Terrorplanene mot engelske fly

Mange har begynt å stille spørsmål ved sannhetsgehalten i historien om de engelske flybomberne. Ingen har så langt blitt anklaget for noe, men panikkstemningen dette har skapt har resultert i endel fantastiske historier. Denne historien er interessant å sjekke opp fordi man ser utviklingen så greit her. Legg merke til hvor detaljert det hele er, de fant:

    Fighter jets escorted a diverted London-to-Washington, D.C., flight to Boston's
    Logan airport Wednesday after a distraught passenger pulled out a screw driver,
    matches, Vaseline and a note referencing al-Qaida, an airport spokesman said.

En noe senere historie forteller noe helt annet:

    BOSTON - A woman on a trans-Atlantic flight diverted to Boston for security
    concerns passed several notes to crew members, urinated on the cabin floor
    and made comments the crew believed were references to al-Qaida and the
    Sept. 11 attacks, according to an affidavit filed Thursday.

Man kan lure på hvor skrutrekkeren, fyrstikkene, vaselinen og notatene kom fra (et skulle ha vært på engelsk, et på arabisk) ... Noen fant på disse tingene, spørsmålet er hvem, og ikke minst hvorfor.

Dette, samt den lite ærverdige relasjonen mellom sannheten og herrene Bush og Blair gjør at mange er skeptiske til de antatte terrorplanene. Den tidligere britiske ambassadøren Craig Murray mener at arrestasjonene kom nå av politiske grunner, det kan ligge mye sannhet i det.

Problemet er at uansett hva som skjer videre har man skapt en enda større kløft mellom muslimene og ikke-muslimene. Diskriminerende tiltak mot muslimer iverksettes, noe mange synes å føle er greit. Det minner meg om noe Banjamin Franklin skal ha sagt:

"people willing to trade their freedom for temporary security deserve neither and will lose both"


- Shoaib




pressefihet under press i storbritannia?

Man kan begynne å lure på hva Blair driver med.

Troverdighet for de utvalgte

Kronikk ifra dagens Aftenposten (29.06)

Troverdighet for de utvalgte

UVERDIGE AKTØRER. Shabana Rehman og andre islamkritikere av muslimsk opprinnelse hyldes i Norge. De har liten støtte i etniske miljøer, men det kan se ut til at storsamfunnet trenger dem for å bekrefte egne fordommer.



Sveriges mest upopulære partier

Svenskene liker generellt ikke sine politikere, eller rettere sagt er ingen av dem er universiellt likt i Sverige. De to partiene som rager på toppen av bunnlista er imidlertid muslimhaterne i Sverigedemokraterna og de kvinnepartiet Feministiskt initiativ. Problemet er ikke at de er små, men at søta bror ikke liker dem! Jeg er ikke sikker på om feministisk initiativ har en like gifitg brodd mot menn som sverigedemokraterna har mot innvandrere / muslimer, men hvis så er tilfelle betyr det kanksje at hat-politikk ikke er populært i Sverige.

Tross dystre spådommer om hvor ille ting er i Sverige betyr det også at ting kanksje er på vei mot en bedring hos våre naboer i øst.

- Shoaib

Irans jøder - har det ikke så ille?

Irans jøder, det er en gruppe man hører lite om. Ikke er de så mange heller, av Irans befolkning på ca 68 millioner utgjør jødene kun 25.000 mennesker. De er imidlertid anerkjent som en minoritetsreligion, på linje med kristendommen og zoroastrismen og assyrerne. Hver av disse har reserverte plasser i parlamentet. Dette er en gruppe jeg må si at jeg vet lite om. Men skal en tro denne Guardian artikkelen har de igrunn ikke så ille. Utrolig nok, hvis en lar seg forlede av all retorikk i vestlige medier, men kanskje ikke så underlig for folk som kjenner det iranske samfunnet bedre?

Artikkelen snakker også om Ahmadinejads kommentarer om Holocaust, som absolutt var veldig ille, men samtidig sier det noe at et jødisk parlamentsmedlem står opp og opponerer mot landets president, og at det aksepteres. Ellers synes jeg siste delen av artikklelen var verdt å lese:

Nasser Hadian-Jazy, associate professor of political science at Tehran University and a childhood friend of the president, said Mr Ahmadinejad was keen to put the Holocaust row behind him.

"I asked him, 'Are you anti-Jew?' He said, 'I am not.' I said, 'Why not go to a synagogue to express regret for what Iranians have done to Jews?' ... He said, 'I have another idea, a better idea.'


Gleder meg til å se hva han finner på, eller om dette kun er "hot air" ;-)


"He will do something to show he is not anti-Jewish. I hope he will do it soon. He will make a gesture to the Jews in Iran and that has implications for Jews elsewhere. What he will say is very important and will remove the idea that he is anti-semite."

Saeed Jalili, Iran's deputy foreign minister and another close friend of Mr Ahmadinejad, said the Jewish seat in the Majlis "tells you that we have no problems with Judaism" but he added that he had not heard of any planned gesture by Mr Ahmadinejad.

"The Jewish community in this country are very fairly treated ... Of course, a symbolic gesture is good and well, but we think that what we do is more than symbolic."


Jeg har et spørsmål, som kanksje noen med bedre kjennskap til Iran kan besvare. Er minoritetene limitert til kun disse reserverte plassene, eller er det teknisk mulig for en kristen eller jøde eller andre å kjempe fra en av de ande setene i parlamentet. Disse reserverte setene er nemlig en glimrende ide for å sikre politisk innflytelse til minoriteter, men er dette de eneste setene minoriteter kan kjempe på, så blir det mer en svakhet enn en styrke.

At jødene spesiellt med så få folk neppe får en plass er en annen sak, men det forutsetter igjen at det kun er jødene som støtter jødiske kandidater. Noe jeg da ihvertfall håper at ikke skjer i altfor stor grad.

Noe annet man bruker for å demonisere Iran er jo atom(våpen)-programmet ... ikke at jeg tar det de sier for god fisk, men jeg synes dette var interessant. ( I korte trekk, Iran mener at ifølge islams lover er masseødelggelsesvåpen forbudt, og defir noe de ikke ønsker å utvikle.)

-Shoaib


Demokrati?

Jeg forstår frustrasjonen og problematikken rundt kidnappingen av en israelsk soldat, og jeg vet at det er ulike meninger i det israelske folk med tanke på hvordan man skal takle denne situasjonen. Jeg forstår, og har sympati med, familien, og alt de går gjennom, men samtidig møter jeg på noen problemer. Jeg har store problemer med å fordømme angrepet hvor to israelske soldater og ta angripere ble drept, og den ene soldaten da kidnappet. Dette angrepet skjedde ikke i et vakum! Israel har ført en politikk som bidrar til å opprettholde denne volsspiralen.

Jeg vil alltid ta avstand fra, og fordømme angrep mot sivile og barn, uansett situasjon. Her skal det da også sies at jeg tolker ikke de fleste settlerne, som er tungt bevæpnede som sivile! Det vil IKKE si at alle settlere er legale mål, men at mange av de nok vil være det. Uansett, dette dreier seg ikke om noen som på noen måte er sivile, men soldater. Jeg vil på samme måte alltid fordømme israelerne når og hvis de angriper sivile. Angriper de, og dreper, militante er det for meg noe helt annet.

Så kommer noe annet problematisk, språkbruken. Israelerne kom nemlig med endel krav:

A high-ranking security official also threatened that Israel would work to topple the Hamas-led government-boycotted financially and politically by the West since taking office in March-unless the soldier is freed alive.

“We will make sure that the Hamas government ceases to operate if the kidnapped soldier is not returned to us alive,"
Om familien krever Gaza jevnet med jorden skjønner man at de ikke mener det, men at de er i en så emosjonell vanskelig situasjon at det ikke er mulig å forestille seg det. Men det gjør de ikke. De har kommet med appell til kidnapperne. Noe jeg tro og håper vil virke. "Kilden" ovenfor minner meg om noe helt annet ... i farten husker jeg ikke sitatet, skal se om jeg finner det senere, eller kanskje noen andre kan hjelpe, det var fra første eller andre verdenskrig, noe om at ikke hele balkan til sammen var verdt blodet til en xxxx soldat  ...

- Shoaib




Ytringsfrihet - the real deal

Dette er kampen for ytringsfriheten i Arabiske land. Grensedragningen er ikke i forhold til hvor langt en kan gå i å såre religiøse mennesker. Men om en kan kritisere makthaverne.

To egyptiske journalister har blitt dømt til ett års fengsel hver for å ha fornærmet landets president, Hosni Mubarak. Journalistene hadde våget å anklage den USA-vennlige Mubarak for korrupsjon i forbindelse med privatisering av nasjonal industri. Endel ser ut til å forbinde dette med fjordårets parlamentariske valg, hvor det muslimske brorskap gjorde et uventet godt valg. Vestlige medier burde her følge opp med press for å sikre sine arabiske kolleger virkelig ytringsfrihet. Desverre gjør man ofte ikke det. Man frykter at demokratiet vil bringe frem krefter man ikke liker, og det ender opp med at en fortsetter å støtte diktatorer og "sterke menn".
Ønsker man å la folkeviljen råde burde det være det førende prinsipp, ikke at man får opp de lederne en selv er enig med. (eller rettere sagt at de er enige med (les: i lomma på)  en selv.

-Shoaib

PS: To blogger jeg fant som hver i sitt innlegg tar opp dette spørsmålet rundt hva ytringsfrihet i et noe annet perspektiv:

Børge
Palode


Lys i enden av tunellen

Krigen i Irak har ikke vært preget av mange lyspunkter, selv om det har vært mange spådommer om at motstanden ville dø ut "bare" noe eller noen ble tatt eller gjort eller nådd ... Men her er da et genuint lyspunkt i en meget mørk tunnell .. om det er enden av tunnellen eller et motadgående tog er et annet spørsmål.

-Shoaib


Hva har de å skjule?


Fremskrittspartiet (FRP) fortsetter med å nekte Oslo ligningskontor innsyn i stortingsgruppens regnskaper. Inge Lønning (Medlem i stortingets presidentskap, fra Høyre) sier det kanskje best:

- Det eneste prinsippet som er aktuelt i denne saken, er likhet for loven. Det er stortingspolitikere som fastsetter lovene, og da må selvfølgelig stortingsgruppen også rette seg etter dem, sier Lønning til VG.

Partiet for "Folk flest" ønsker ikke å bli behandlet som folk flest, tyseligvis.

Det begynner å bli litt komitragisk når patiet nekter å rette seg etter de lover og regler som er bestemt av den nasjonalforsamling de sitter som medlemmer av.




Israel medlem i røde kors

Israel har blitt akseptert som medlem av røde kors, samtidig som man har kommet med et nytt symbol. En krystall.

Når jeg nå er inne på Israel må jeg samtidig applaudere israelske medier. Disse er som regel er mye tøffere mot den israelske regjeringen enn det europeiske medier er.

Al Qaida, I irak

Drapet på Lederen for "Al Qaida i Irak", Abu Musab Al Zarqawi, ser ut til å ha ført til at "Al Qaida" til slutt har fått innpass i Irak. Bortsett fra navnet hadde nemlig ikke organsiasjonen til Zarqawi ikke så mye med "Al Qaida" å gjøre. Osama Bin Laden og hans følgesvenner ifra Al Qaida skal ha sendt en dyktig veteran fra Afghanistan konflikten, Abu Hamza al-Muhajir, til Irak. Forbindelsen med Irak, som USA brukte som forklaring for angrepet på Irak, stemte ikke, men merkelig nok kan det virke som den vil gjøre det nå. Al-Muhajir vil også etter sigende skalere ned interne stridigheter i motstanden mot okkupasjonen, og satse mer på angrep mot okkupasjonsstyrken. Operasjonene øker i antall, og omfang.

En litt morsom nyhet synes jeg, eller er det tragikomisk? Iraks Regjering tilbyr Amnesti til motstandsbevegelsen, men med unntak for de som har angrepet irakiske eller soldater fra okkupasjonsstyrken. Hva er igjen da, kan man spørre seg? Angrep på okkupasjonssoldater er jo lovlig under intenasjonal lov også. Mens når Amerikanske soldater skyter sivile på sjekkpostene slipper straff. Selv når de skjøt en italiensk etteretningsoffiser ser det ut som de slipper straff.

En liten kuriositet, Costa Rica ønsker å få navnet sitt fjernet frar listen over de land som støtter krigen i Irak, det får de ikke lov til sier USA. Når sant skal sies har Amerikanerne faktisk rett her, man kan fjerne sin støtte, men når man ført har støttet noe kan man ikke endre de historiske akrivene. AT mange pro-neokonservative websider fremdeles lister Costa Rica opp som en del av "koallisjonen av de villige" er et helt annet problem.

Samtidig blusser konflikten i Afghanistan opp igjen. Et annet navn kommer frem som man bør merke seg, Jalaluddin Haqqani. En av de mest suksessfulle, og respektertem mujahedinkommadantene fra den sovjetiske okkupasjonsperioden, han var aldri en av 'krigsherrene'. Han skal ha overtatt kommandoen over de militære operasjonene til Taliban. Dette kan bare bety mye større problemer der



En utfordring

For de som kaller seg venner av Israel bør det være en utfordring å reagere like skarpt på ytterliggående israelske utsagn som de gjør på palestinske. Når den israelske statsministeren i klare ordlag sier at israelske liv er mer verdt enn palestinske, bør dette fordømmes skarpt.  

Opp som en løve ...

De senste tids avsløringer av gjeldende praksis hos lov og orden partiet  frem for noen, Fremskrittspartiet (FRP), begynner å gi utslag på meningsmålingene. Selv om de garvede velgerne tviholder på at dette kun er resultat av at alle de andre er ute etter dem, så ser fler og fler at det er langt mellom det man sier og det man gjør innen FRP politikk.

Det er flere som har holdt oppmerksomheten rundt dette levende, deriblant trond, Mathias og andre blogere, og ikke minst VG, som har fulgt opp denne saken nøye. Spesiellt synes jeg saken om at FRP toppene omgår helsekøene, med skattebetalernes penger, var noe av det verste, eller kanskje beste, da det viser for "folk flest" hvordan ting foregår i FRP land.

Nemlig litt skjevt!


Kan det tenkes?

Igjen ser vi sivile døde palestinere i nyhetene. Israelske styrker beklager, men sier at det er Hamas regjeringen og de militante som har skylden. Noen momenter rundt dette:

1) Under okkupasjonen greide ikke Israelske styrker, noen av de best trente og tyngst utrustede soldetene i verden, å få helt kontroll på motstandsbevegelsen. Hvordan forventes da en palestinsk stat å få det til med mye mer begrensede resursser? Husk, USA greier ikke å hindre angrep mot egne soldater i Irak idag, hvordan skal palestinerne greie å fullstendig hindre angrep mot Israel?

2) Tanken om at de militante som angriper Israel er skyld i drapene på sivile palestienre er interessant. Det vil si at når en enhet, enten det er en stat eller person, gjør en handling, så er de direkte ansvarlige for konsekvensene av en motreaskjon. En meget radikal tanke, og interessant nok er det de samme menneksene som vil nekte at terrorangrepene mot USA 11. september hadde noe med USAs politikk å gjøre, eller at bombeangrepene i London skjedde på grunn av britisk utenrikspolitikk. Denne tankegangen vil nemlig ansvarstille det amerikanske, og britiske, regimet DIREKTE for det som skjer i en motreaksjon.

3) En tredje tanke som slår inn. Hvis en har lest Victor Ostrovsky's meget spennende bøker By way of deception, og The other side of deception, så lurer en på hva som virkelig skjer her. Det har vært en rekke sivile dødsfall i Gaza nylig. Israelske styrker gjr sjelden så mye feil på så kort tid. Kan det tenkes at det er krefter som ligger bak som ikke ønsker fred? Det virker konspirasjonteoretisk, men kan det utelukkes? Husk i så tilfelle også  forsøket på våpensmugling av de fanatiske settlerne fra USA. Dette ble stoppet, hvor mange er det som slipper gjennom? Legg også merke til at han ville "jakte på arabere", en syk mentalitet ligger bak dette. Disse menneskene vil stikke kjepper i hjulene når og hvis de kan. Det skremmende er at han ikke blir siktet for de mulige planene om å bruke disse våpnene, men illigal besittelse av militære våpen.




Fra ille til verre

Det var vel de færreste som trodde det, men for de som trodde at volden i Irak skulle blir mindre etter drapet på Al Zarqawi må de siste ukene ha vært ganske ille. Volden i Irak har økt betydelig siden drapet på Al Zarqawi, og det kan hende at den irakiske regjeringen USA hjalp til makten vil be USA komme seg ut av landet. 

Rift i forholdet?

Det virker som det kan være en rift i forholdet mellom okkupasjonsmakten USA i Irak og de irakiske soldatene. I hvertfall virker det som irakerne ikke godtar drap på irakiske sivile fra amerikansk side. Ikke enda en massakre. Nå kan det godt hende at amerikanerne faktisk har rett når de sier at de ble beskutt, men problemet er at deres troverdighet er tynslitt, for ikke å si fraværende etter hendelser som massakrene i haditha.

Spørsmålet er om det vil føre til flere "friendly fire" hendelser som denne. Denne er da fra 2 år tilbake!! Men kommer opp først nå. Hvor mange andre slike hendelser er det tro?        

De to soldatene som ble kidnappet tidligere har da blitt funnet. Torurert og drept. Det skal være Al Zarqawis gruppe som står bak. Motivet er da hevn. Men det sier også noe til muslimer om hvor langt unna muslimske krigsregler "al qaida i Irak" befinner seg.

Det interessante er hvordan det påvirker den stadig minskende koallisjonen av de villige Bush samlet.

to land, to presidenter

Jeg tenkte jeg skulle se litt på to land som befinner seg på hver sin side av kloden, men som på godt og vondt ligner på hverandre.

Landene det er snakk om er da Iran, med Mahmoud Ahmadinejad som president og Venezuela med president  Hugo Rafael Chávez Frías. Begge har en meget antiamerikansk profil, med tilsvarende negativ holdning fra USA, begge har utmerket seg med antisemittiske utsagn og begge er meget populære blant sine velgermasser.

Iran og Venezuela har også signert flere samarbeidsavtaler, og står på nippe til å starte et atomkraftsamarbeid også. Venezuela har også tilbudt å selge landets F-16 jagere til Iran.

Alt dette har, selvsagt, irritert USA, som på sin side prøver å nekte Venezuela en plass i FNs sikkerhetsråd.

Iran er en islamsk republikk, mens venezuela er en sosialitisk stat, likevel finner de hverandre på den måten de gjør.

En allianse det kan være verdt å holde øye med, jeg vil prøve å følge disse to litt over tid.
 

Skyldig, inntil bevist uskyldig

Skyldig, inntil bevist uskyldig, bare hvis man er muslim selvsagt. Man kan spørre seg om hva som skjer i England. At politiet aksjonerer når de får en melding om giftbomber er helt naturlig. At de velger den aksjonsformen de velger er mulgens ikke like lurt, skyt først og spør etterpå synes å være mottoet. Men det som er ille er at de i etterkant, når det viser seg at de har tatt fullstendig feil velger å være så arrogante, med den politiske ledelsen i ryggen, ja det er helt utrolig. Hvordan kan Blair stå 101 prosent bak noe slikt? De latviske kvinnene i artikkelen sier det samme som Blair, men bare at de ikke pakker det inn. Hvor har de fått disse meningene fra tro? Muligens landets politiske ledelse? Motbydelig! Jeg både håper og tror at den uavhengige kommisjonen som gransker dette vil komme frem til noe helt annet, ellers er tilliten til at systemet virker helt borte.


Amerikanske soldater fanget?

2 Amerikanske soldater skal ha blitt tatt til fange etter et angrep på kjøretøyet deres, hvor en annen soldat døde. Amerikanske styrker leter fra hus til hus for å finne fangene. Området de ble angrepet i Yusufiya, er et av de få hvor Al Qaida i Irak regnes for å ha sterk innflytelse. Angrepet kan settes i sammenheng med det amerikanske angrepet som drepte gruppens leder al-zarqawi. Denne gruppen har utmerket seg med brutale metoder, og angrepet irakere (Hovedsklig shia, men også sunni) fremfor å angripe okkuopasjonsstyrkene. Ser vi muligens tegn til en endring i fokus?

Drapene på stranda


Åtte palestinere ble drept mens de var på piknik på stranda for over en uke siden. Sju av dem tilhørte samme familie og tre av dem var barn. Søsteren til de tre barna som ble drept, badet da angrepet startet, og overlevde. Over 30 ble skadet i angrepet. Fremdeles vet man ikke med sikkerhet hva som egentlig skjedde.

Mens israelerne med skråsikkerhet hevdet at det var Hamas og deres landminer som stod bak, og at IDF (Israeli Defence Forces) var helt uskyldige. Eksperter har i ettertid stilt en rekke spørsmålstegn ved dette, og viser blant annet til skadene på de overlevde og døde, som ikke stemmer overens med en landmineeksplosjon. Deler av en 155mm granat som ble funnet gir også krdibilitet til påstandene om et angrep. Hospital raportene i etterkant sår også tvil om den israelske versjonen av det som skjedde, som lå til grunn for å skyve skylden fra IDF til Hamas og palestinerne. De to ulike versjonene, som presentert på i the independent artikkelen er som følger:

=========================

Two sides of the story

* WHAT THE ISRAELIS SAY:

4.48: Last shell fired at beach.

4.54-4.57: Normal activity on beach.

5.12: Palestinians ask Israelis to stop shelling the beach because of medical emergency.

5.15: First ambulance arrives on beach.

-------------------------------------------

WHAT THE PALESTINIANS SAY:

4.45-4.46: Palestinian paramedic Khaled Abu Sada receives emergency call.

4.50: Abu Sada leaves for the beach.

5.00: His ambulance arrives.

5.05: Victims arrive at the hospital in first ambulance.

=========================

Etterhvert som bevisene for det motsatte vokser, innrømmer IDF også at noe ikke stemmer med deres egen rapport, dette uten å innrømme skyld. Palestinerne har bedt FN om å etterforske, kanskje det vil gi noen konklusive svar?

I mellom tiden vokser konfliktene innad i det palestinske miljøet, og økonomisk boikott fra vesten begynner å merkes. Dette kan føre til borgerkrig, men kan kanskje hjelpe med å få slutt på konflikten også.




medieovervåkning

Grunnet et EU direktiv skal politiet kunne sjekke hvem en sender e-post og hvem en ringer til. Nå ser det ut som politiet skal kunne kortslutte en reell mulighet for mediene til å beskytte sine kilder. Document.no har dekket saken i et spennende og viktig innlegg som er anbefalt lesning.

Et par tiår for sent, men George Orwells skremmende fremtidsvisjon uttrykt i 1984 har rykket mange skritt nærmere.


Bare en spøk

Soldaten som lagde en sang om å drepe sivile irakere har gått ut og bedt om unnskyldning hvis noen har følt seg såret på grunn av sangteksten. Men det var jo bare en spøk da, så da så.

En ekte amerikansk helt

Viser bare til anti-konservativt forum, ikke behov for å si så mye mer.

Drap på sivile irakere, i tråd med opplæringen?


Man bør ikke være så fryktelig overasket over amerikanske soldater som massakrerer sivile i Irak. Det er nemlig nettopp det de er trent til.

Dette var da en video av amerikanske soldater som synger om å drepe sivile i Irak, den er fjernet fra siden nevnt her ihvertfall.



En seier for hvem?

Lederen for Al Qaida i Irak, Abu Musab Al Zarqawi  er død, endelig en god nyhet for USA, eller er det? Al Zarqawi hadde ifølge enkelte kilder falt i unåde innad i organisasjonen grunnet hans brutale angrep på sivile, og den dårlige eksponeringen han gav den irakiske motstanden mot amerikansk okkupasjon. Dette førte visstnok til en demotering innad i organisasjonen.

Kun 24 timer før han ble drept av amerikanske styrker ble følgende meget interessante sak postet på strategypage.com, tittelen, Zarqawi Scheduled for Martyrdom, har noe skremmende over seg når en ser hva som skjedde rett etterpå

Given that Zarqawi has become a loose cannon and that his actions are handicapping Al Qaeda’s efforts, it seems reasonable to expect that an accident may befall him at some point in the near future. If handled right it can be made to look like he went out in a blaze of glory fighting American troops or that he was foully murdered. Either way, al Qaeda gets rid of a problem and gains another “martyr.”

Enda mer interessant blir det når den amerikanske general majoren Bill Caldwell kunne avsløre at  informasjonen som  ledet til drapet på Zarqawi kome fra hans egne rekker.


For Al Qaida ser det ut som Zarqawi er mer til nytte som død enn levende. Sivile irakere er nok glad til for å være kvitt mannen, det samme med de fleste andre gruppene som kjemper en mer legitim kamp mot okkupasjonen. Men spørsmålet er hvorvidt det er USA eller Al Qaida som virkelig ble kvitt et problem, og hvem av de som har størst mulig grunn til å juble.


Hagen rasistisk?

Diskusjonen rundt Carl I Hagen og rasisme har blusset opp igjen etter hans angrep på den avgåtte UDI-direktøren Manuela Ramin-Osmundsen. Prolemet er imidlertid ikke hva Hagen konkret har sagt, men hva som  ligger bak dette. Han stiller på denne måten spørsmål om man egentlig kan stole på folk med annen etnisk bakgrunn, i vanlig Hagen stil hvor han selvsagt ikke sier dette rett ut.


Forvarsel?

Ser ut som Pentagon har betalt for å publisere positive historier om krigen i irakiske medier, noe endel amerikanske politikere mener er helt legalt. Dette ble ikke helt positivt motatt av irakerne, naturlig nok. Krigen i Irak mister mer og mer interesse og støtte i USA, både blant publikum og blant politikerne. Desverre skyldes dette hovedsaklig grunnet økende tapstall. En tidligere amerikansk general har sagt noe som flere av oss har ment i lengere tid, at amerikansk tilstedeværelse fører til økt terrorisme, spørsmålet er om han skal bli angrepet i amerikanske medier for å være upatriotisk også nå.

Nå er det jo dem som snakker om at økende tapstall er sikre tegn på at man snart vinner, men spørsmålet er om dette kan være begynnelsen på slutten av Irak eventyret til Bush?  Samtidig er det jo enkelte som snakker om en ny krig i Iran, og flere steder man trenger å intervernere, som om USA ikke har nok med Afghanistan og Irak.  Irakere flest er grundig lei okkupasjonen, mens motstandsbevegelsen mot okkupasjonen har begynt å vise muskler. Det er et sikkert tegn på at man har tapt når folk ser tilbake på Saddam tiden med nostalgisk blikk.

Haifa, som blir vist frem som et eksempel på at Irakiskse styrker tar over kontrollen viser ikke at de greier å ta over sikkerheten, men heller at områder hvor det ikke er amerikanere,  automatisk blir mye mindre aktive. Samtidig minsker den internasjonale koallisjonen USA rasket sammen for hver dag som går også.

Sharons taktiske spill....?

Tilbaketrekkningen fra Gaza og Vestbredden er fullt i gang. I flere uker har disse tilbaketrekningene vært hovedsak på BBC og CNN. Vi har vært vitne til en gråtende befolkning som har forlatt sine hjem. Beklager, men jeg klarer ikke å syns synd på de. Men, Israel har i alle fall kunnet vist til at de gjennomfører sin del av planen, og at de nå forventer at Palestinske myndigheter gjør sitt for å stanse terroren. Personlig mener jeg de har rett i det. Tilbaketrekningen (dog 30 år for sen) var en nødvendighet for at fredsprosessen skal komme noen vei i Midtøsten, og de bør kunne forvente at Gaza ikke blir hjem for ekstreme grupperinger. Men er det virkelig en ny kurs fra Sharon, slik mediene har fremstilt det?

I et intervju i Morgenbladet er Hilde Henriksen Waage (tidligere seniorforsker ved Institutt for fredsforskning (Prio)) uenig i at det er en kursendring. Hun tror det handler om å sikre kontrollen over Vestbredden, som er langt viktigere for Israel enn en "ørkenstripe". I tillegg er det fortsatt slik at Israel kontrollerer både grenseovergangene, luftrommet og havet utenfor...

Det er selvfølgelig viktig at den palestinske ledelsen med Mahmoud Abbas i spissen klarer å holde befolkningen i Gaza under kontroll, for blir det skutt raketter mot Israel fra Gaza vil Israel unektelig skyte tilbake, også er vi i gang igjen. Men, mer viktig for fredsprosessen i midtøsten er at verdenssamfunnet klarer å opprettholde presset mot Israel slik at disse tilbaketrekningen ikke blir de siste.

som leder i Dagsavisen skriver (23. aug. 05): "Fred i Midtøsten krever to selvstendige stater. Det blir ingen fred med den palestinske staten som statsminister Ariel Sharon ser for seg; en stat uten reell kontroll med sine egne grenser, splittet opp av bosettinger og strategiske veier, økonomisk, politisk og militært underkastet Israel. I en slik stat vil det fortsatt være grobunn for voldelig kamp for full uavhengiget". Jeg kunne ikke vært mer enig!

- Qalm

FNs sikkerhetsråd

Dagbladet skriver i dag at afrikanske land krever permanent medlemsskap og vetorett i FNs sikkerhetsråd. Videre skriver de at det er forslag om å utvide rådet med seks permanente og fire roterende medlemmer.

Jeg håper at det kommer flere muslimske land med inn som faste medlemmer i det nye sikkerhetsrådet. Uten det, vil muslimer få sin følelse av vestlig undertrykking ytterlig forsterket. Land som bør få permanent medlemsskap bør også være land som faktisk har en egenrådig stemme, ikke en som er diktert fra USA, slik som Saudi-Arabia for eksempel.

 

-Dogbert


hits