Pavebesøket til Tyrkia

Jeg leste i den katolske webloggen om pavebesøket til Tyrkia, og det fikk meg til å huske et seminar jeg var på i Bergen for en stund tilbake. En av de mest interessante innleggene ble holdt av Faisal Devji. Noen av momentene fra innlegget hans kan lese her. Et interessant moment som ble tatt opp i konferansen var hvofor pavens uttalelser skapte såpass sterke reaksjoner, mens mye skarpere uttalelser fra f.eks. president Bush om "islamofacister" ikke gjorde det. Devjis analyse gav meg et svar på dette, hvor han sier at reaksjonene på pavetalen kom nettopp fordi man ikke forventer noe slikt fra paven. Bush bryr man seg ikke om religiøst, paven respekteres som en religiøs skikkelse, og derfor skapte talen hans reaksjoner.

Men selv fra pave Benedict ser vi en noe anderledes fremgangsmåte. Jeg la merke til dette under Tyrkiabesøket hans nå, for noe av det paven har snakket om er behovet for dialog og forsoning mellom kristne og muslimer. Protestene imot hans besøk som knyttes til talen hans i norske medier.  Jeg har forsåvidt omtalt pavetalen tidligere, men her mener jeg at man overser et annet minst like viktig element. Nemlig hans uttalelser fra før han var Pave Benedict. Som Kardinal Ratzinger gikk han sterkt inn mot et tyrkisk medlemskap i EU, og det påvirker nok tyrkerne minst like mye som noe annet. Men uansett er dette forhåpentligvis steget mot noe bedre forhold.  


trippelbombene i irak

Trippel bilbombene sist torsdag som gikk av i Sadr city i Bagdad tok livet av flere hundre mennesker. Irak glir sakte og sikkert mot kanten av stupet, dessverre uten at noen har mulighet til å gjør noe med det. Det er en uvirkelig følelse av avmakt og resignasjon. Jeg tror ikke noen av partene lenger kontrollerer konflikten, om det er noen fra utsiden (konspirasjonsteorier) eller konfliktens egen dynamikk som har tatt over er ikke godt å si. Men det er slettes ikke noe bra. Nå snakker i tillegg amerikanerne om at de skal utbre denne vidunderlige friheten de har gitt irakerne til Iran også. Jeg gremmes!

Veldedighet

Noe å tenke over, for alle og enhver:

"It doesn’t count as charity unless it hurts when you give it."

-Dr. Mustafa Ceric, Reis-Ulema of Bosnia 

Imamer kastet av fly

En nyhetssak som ikke vekket så altfor mye interesse, men den sier noe om den stadig minkende toleransen i "de fries land" dessverre.

Hva snakker storhaug om?

Ser at Hege Storhaug i en kronikk i VG nylig angriper Professor Thomas Hylland Eriksen, men jeg fant ikke noe referanse til hvor han sa dette, noen som vet?

voldtekt og klesvalg

En post hos Inanna fikk meg til å begynne å tenke på noe, kjente meg igjen i hvordan hun føler for voldtektscener bl.a. På en eller annen merkelig måte fikk det meg til å begynne å tenke på dette med klesvalg og voldtekt som jo har vært oppe til debatt. Det er da vitterlig flere enn en og annen imam som har sagt at jenter som kler seg utfordrende innbyr til voldtekt. For en stund tilbake var det en lensmann som sa noe lignende også. Men er det da riktig?

Tenkte lenge over det, og en ting som man tenker er jo at om en lettkledd jente ikke innbyr til voldtekt, kan det senke terskelen og på en måte gjøre seg selv mer utsatt. Eller?

Jeg tror ikke at det er argumenmtet deres (imam, lensmann eller andre menn) som er feil, men premisset. Jeg tror at det er feil å tenke på voldtekt som en seksuell handling. Det kan beskrives som det, og fysisks sett kan man hevde det ene eller det andre, men jeg tror at det er en voldshandling først og fremst. Dermed har det nok ingenting å si for en voldtektsmann hvordan en kvinne kler seg. Tror jeg da.

Noe annet som jeg mener er viktig å få med seg her er det dypt problematiske med normaliseringen av voldtekt gjennom de signalene vi får inn  ... de grenseløse detaljene i "skjønnlitterære kunstriske verk", filmer etc som viser ganske detajerte scener med dette ... er de virkelig nødvendige, og er de sunne for oss som et samfunn?  

Noen løse tanker en sen tirsdagskveld ... om et emne jeg egentlig ikke ønsker å lese og lære mer om. Ignorance is bliss heter det jo ... nå vil jeg bare sove.

god natt!

diskusjon

Jeg er involvert i diskusjon med et par stykker på kristenblogg her og her. Jeg er til tider redd for å tråkke over noen streker, og kunne tenke meg kommentarer fra mine faste lesere ( alle to ;-) ) om hva de synes om diskusjonen der.

 

Min Verden

Verden slik jeg har besøkt den, ihvertfall det jeg har fått sett av den så langt! :)



create your own visited country map or check our Venice travel guide

Staten, kirken og muslimene del I

Staten, kirken og muslimene

Shoaib Mohammad Sultan


 

Gjønnesutvalget leverte sin utredning om forholdet mellom Den norske kirke og den norske staten til kultur- og kirkeminister Trond Giske 31. januar 2006. Muslimenes avgjørelse i denne saken synes å ha overasket mange. Utredningen har skapt en god del debatt, og enkelte ser ut til å ha blitt sjokkert over at muslimene ikke flokker seg om og støtter en total avvikling av forholdet mellom kirken og staten. En av dem er den tidligere leder i Human-Etisk Forbund, Lars Gule, som i et innlegg i Klassekampen (”Muslimer og statskirka”, 11.1.2006) gir inntrykk av å være rystet når han ser den ”forunderlige lite prinsipielle holdningen muslimene har i forhold til livssynsfriheten idet de har uttrykt støtte til statskirkesystemet”.

 

 

 

Disse ”beklagelige” holdningene stammer fra ”klassisk paternalisme”, mener Gule, og ikke nok med det, disse muslimske talsmennene som har uttrykt støtte for, eller egentlig kan det vel heller kalles mangel på forakt for, statskirkeordningen, beviser sågar det triste faktum ”at islam er et førmoderne og utidssvarende livssyn”,1 bedyrer Gule. Mon det?

 


 

 

Innstillingen

 

 

 

Men det var Gjønnesutvalgets innstilling dette skulle handle om. Her har man identifisert tre ulike hovedalternativer, hvorpå utvalgets 20 medlemmer har fordelt seg blant disse tre forslagene. De tre alternativene er kort fortalt:


Alternativ 1: Beholde ordningen som den er i dag.

Alternativ 2: Endre ordningen, men beholde en særstilling for Den norske kirke.

Alternativ 3: En total atskillelse mellom stat og kirke.


To av utvalgets tyve medlemmer gikk inn for alternativ 1, fire gikk inn for alternativ 3, og de resterende fjorten gikk inn for alternativ 2. Utvalgets eneste muslimske medlem valgte i likhet med majoriteten å gå inn for alternativ 2. Gitt alternativene er jeg enig i dette valget.


Statskirkeordningen


Grunnen til det er at statskirkeordningen, slik vi har den i dag, medfører en del problematiske forhold. Fra et rent prinsipielt grunnlag har tanken på at staten skal ha en religion, lite med et moderne demokrati å gjøre. I et demokrati bør staten være livssynsnøytral. Verdivalg i lovgivning må være et resultat av den demokratiske opinionskampen. Dette betyr ikke at religion ikke kan ha innflytelse på de politiske prosessene, men at staten skal være nøytral rent konfesjonelt.


Statskirkeordningen i Norge har imidlertid også vært sentral i å sikre likebehandling og like rettigheter for minoritetsreligioner, og dermed vært en positiv og konstruktiv ordning for å sikre livssynsmangfoldet i det norske samfunnet. Imidlertid kan det virke som om statskirken har utspilt den rollen, og at ordningen nå vil være mer en byrde i den videre samfunnsutviklingen. En avvikling av statskirkeordningen kan også ha betydning for Norges relasjon til andre land med mindre demokratiske tradisjoner, hvor nyansene i den norske statskirkeordningen ikke nødvendigvis forstås, kun at Norge har en ordning der staten styrer og særstiller en bestemt kirke.


Statskirkeordningen, slik den er i dag, skaper også et problem for kirken. Det virker intuitivt galt at politikere skal ha bestemmelsesrett over kirkens troslære og ritualer, og velge ledere for Den norske kirke. Når ethvert annet tros- og livssynssamfunn fritt kan velge egne ledere, synes jeg at også lederne i Den norske kirke skal velges i samsvar med egen ordning, ikke av politikerne.


Fullstendig atskillelse

 

Gitt problemene skissert ovenfor kan man tenke seg at en fullstendig atskillelse er løsningen. Jeg mener at heller ikke dette er en god løsning. Begrunnelsen for dette er sammensatt. For det første kan man ikke, og bør man ikke, ta for lett på den historiske relevansen til statskirken. Den norske kirke har en særstilling blant folk, og det må man nødvendigvis ha respekt for, også i lovgivningen.


Hvis den norske kirke skal fortsette å være en landsdekkende folkekirke, med tilstedeværelse også i distriktene, er man fullstendig avhengig av bevilgninger fra det offentlige. En fullstendig atskillelse vil i tillegg også skape en rekke problematiske forhold, for eksempel strid om bestemmelsesretten over kirkens eiendommer og kirkebygg.


Det er også et problem at det ofte settes et likhetstegn mellom livssynsnøytralitet og sekularisme. Her er det kanskje på tide å klargjøre noen begreper. I denne teksten bruker jeg ordet sekularisme for å beskrive den aggressive antireligiøsiteten, mens ordet sekulært står for en åpen, pluralistisk og fri religiøs utfoldelse i det offentlige rommet. Det første er da for meg problematisk, mens det andre er forbilledlig.


En fullstendig atskillelse mellom kirken og staten kan brukes som brekkstang for sekularismen med en ”avreligionisering” av samfunnet, noe jeg er sterkt imot. Å skape et sekularistisk offentlig rom hvor religiøse uttrykk forbys, er like lite nøytralt som ethvert religiøst diktatur hvor det offentlige rom kun forbeholdes en gitt religion. Det mange ikke synes å ta inn over seg, er at et sekularistisk livssyn er like mye et valg som et gitt religiøst livssyn, og forsøket på å presentere dette som nøytralt er verken sannferdig eller riktig.


Statskirken har sikret et relativt nøytralt offentlig rom, hvor livssynsmangfoldet i Norge har kunnet utvikle seg. En videre utvikling av dette livssynsmangfoldet sikres imidlertid ikke gjennom sekularismens inntreden i det offentlige rommet.


Den gylne middelvei


Alternativ to, som går ut på å avskaffe den grunnlovsforankrede statskirken, men erstatte den med en lovforankret folkekirke, virker som et alternativ som tar vare på det beste fra begge de to ovenstående forslagene. En avskaffelse av grunnlovsbestemmelsene vedrørende statskirkeordningen vil også fjerne en del urettferdige og urimelige tilleggsordninger som har fulgt med statskirkelovgivningen, deriblant ymse kristne formålsparagrafer. Ordningen sikrer et offentlig rom hvor livssynsmangfoldet kan vokse, samtidig som det sikrer kirken de ressursene den trenger for å kunne gi et tilbud til folk i det ganske land ? samtidig som andre trossamfunn også sikres tilsvarende økonomisk støtte.


Disse spørsmålene dreier seg ikke bare om paragrafer og bestemmelser, men også om de verdiene samfunnet bygger på. Velger man å avskaffe statskirken, betyr det at det andre leddet i Grunnloven § 2, som omhandler dem luthersk-evangeliske tro som statens offentlige religion, også må oppheves. Utvalget har diskutert å erstatte denne med en verdiparagraf. Med dette skal forstås en ”bestemmelse i Grunnloven som på overordnet nivå sammenfatter og uttrykker sentrale grunnverdier i samfunnet” (Gjønnesutvalgets innstilling, s. 102).


Selve prosjektet er bra, men allerede ved navnet man ønsker å gi en slik paragraf, ser vi et problem med Gjønnesutvalgets innstilling. I forslaget foreslås en verdiparagraf i Grunnloven som skal basere seg på ”kristne og humanistiske verdier”. Hele hensikten med å skape en bestemmelse som skal favne bredt, samtidig som den skal binde folket sammen, faller bort med en slik formulering. En slik ”verdiparagraf” må, hvis den skal ha noen hensikt, være inkluderende, ikke ekskluderende. Det man risikerer å signalisere, er at disse verdiene er noe som kun har kristent-humanistisk grunnlag.


Selv om jeg mener at dette er det beste av de tre alternativene som Gjønnesutvalget tar stilling til, mener jeg det er noen sentrale svakheter i det også. Under den nåværende ordningen er det slik at saker som angår kirken, behandles i kirkelig statsråd, der kun de medlemmer av regjeringen som er medlemmer av Den norske kirke, deltar. Kirkelig statsråd er hjemlet i Grunnloven § 27 annet ledd, og er bakgrunn for bestemmelsen i Grunnloven om at halvparten av regjeringens medlemmer må være medlemmer av Den norske kirke. I alternativ 2 foreslås det at Stortinget tar over denne rollen. Dette er på mange måter problematisk, for mens kirkelig statsråd kunne forstås som et kirkelig organ, kan man neppe gjøre det samme med Stortinget. Her kan da altså folk med en annen konfesjonell tilknytning, endog en annen religion eller mangel på sådan, bestemme over kirken. Jeg håper at den videre utvikling vil endre denne delen av alternativ 2.


Det ”religiøse” i det offentlige rom


Debatten om "religion i det offentlige rom" raser ikke bare i Norge, men i store deler av Europa. Det er en vanskelig og meget kompleks problemstilling, og den bærer i seg kimen til flere andre debatter. For meg personlig er dette også en av de viktigste, om ikke den viktigste, siden ved en debatt om statskirkens fremtid.


Religionenes inntreden, eller tilstedeværelse, i det offentlige rom er nemlig mest fremtredende, synlig og provoserende når det dreier seg om religionen til en minoritet i samfunnet. I Norge har denne debatten historisk sett primært stått mellom det kristne Norge (med Den norske kirke og frikirkene) på den ene siden, og humanetikere og ateister på den andre. Sammen med arbeidsinnvandringen på 1960- og 1970-tallet fikk imidlertid Norge et større mangfold av religioner inn i landet. Debatten om religionens plass i det offentlige rom er dermed for mange samtidig en debatt om minoriteters stilling og de rettigheter og krav disse har i forhold til storsamfunnet.


Dermed blir denne debatten, som i første omgang kan synes å ha liten betydning for den enkelte borger, plutselig en debatt om hvordan vi ønsker at det norske samfunnet skal se ut i fremtiden. Dette har også implikasjoner for hvordan verden ser på Norge, og påvirker den rollen Norge har internasjonalt. Jeg vil avslutningsvis i dette avsnittet trekke frem et sitat av den kjente britiske historikeren Lord Acton: "The most certain test by which we judge whether a country is really free is the amount of security enjoyed by minorities." (Sitatet er hentet fra en tale han holdt for medlemmer av ”the Bridgnorth Institute” 26. februar 1877.)


Som individer vil vi alle bringe med oss de verdier og tanker vi henter fra våre respektive livssyn og religiøse overbevisninger. Å prøve å skape et offentlig rom kjemisk renset for disse verdiene og tankene vil ikke bare være kunstig og unaturlig, det vil være direkte feil, fordi vi dermed tar fra mennesker retten til å være seg selv fullt og helt.


Nå er jeg klar over at det er de færreste som virkelig ønsker at det offentlige rom ikke skal ha plass til noen religiøse uttrykk, men samtidig har vi sett at marginale grupperinger gjennom manipulasjon og kløktig bruk av mediene ofte greier å sette dagsordenen. Jeg tar avstand fra alternativ 3 av samme grunn. Ikke basert på hva alternativet er i seg selv, men på hva det kan føre til.


Spesielt i en situasjon hvor mange av de religiøse verdiene har tapt terreng siden deler av befolkningen ikke har et aktivt forhold til Gud, er det viktig å konstatere at den religiøse og livssynsmessige siden av menneskelivet er en viktig del av det etisk-moralske fundament som mange av oss baserer oss på.


Å prøve å frarøve det offentlige rom religiøse stemmer kan umulig føre til noe godt. Etter mitt syn er det religiøse mennesket, «homo religiosus», en viktig og nødvendig del av menneskets tilværelse, og som «homo religiosus» vil mennesket alltid tørste etter en kontakt med det sakrale.  


Staten, kirken og muslimene del II



Guds død?


Mange trodde etter vitenskaplige fremskritt i det nittende århundre at nå hadde religioner utspilt sin rolle, og at mennesket nå hadde kommet til et stadium hvor det ikke behøvde religionen. Religionens, ja endog Guds, død ble erklært samtidig som religiøse dogmer ble gjort til latter og satt på lik linje med myter, sagn og eventyr. Bare man satte vitenskapens klare lys på disse forestillingene, så ville de bli lagt i ruiner og svinne hen


Alle spørsmål et menneske måtte ha, ville kunne besvares uten at et guddommelig åndevesen behøvde å bli trukket inn. Den tyske filosofen Friedrich Nietzsches ord om at ”Gud er død” blir ofte sitert, og selv om Nietzsche bevisst eller ubevisst blir noe mistolket av de fleste, fremmer dette en ide om at religionen og guddommen ikke lenger ville spille den sentrale rollen i folks liv.  


Dette stemmer kanskje for en del mennesker, men langt fra for alle. Åndelighet og religiøsitet har i de siste årene vist en tilbakekomst som kan minne om gjenoppstandelsen til en magisk fugl føniks, med en oppblomstring av religiøse bevegelser over den ganske verden. Samtidig har de ikke-religiøse livssyn utviklet sin egen åndelighet, og i større grad enn sitt utspring blitt en del av et religiøst livssynsmangfold.


Samtidig er det også slik at for mange er religionen i stor grad knyttet til identifikasjon. Det er ellers vanskelig å forklare hvordan ca. 85 % av befolkningen er medlemmer av statskirken, mens bare rundt halvparten tror på Gud.  


I debatt om religioners rolle i samfunnet blir ofte den destruktive kraft, som man tenker seg at religiøsitet bringer med seg, trukket frem. Det blir å ikke se skogen for bare trær. Mens religioner fra tid til annen har blitt misbrukt og brukt for å ødelegge, ser vi i minst like stor grad at religionen har spilt en positiv rolle og gitt mange mennesker et bedre liv med mening og innhold. Det er riktig nok et problem at enkelte mennesker bruker andres behov for åndelighet til å skape et maktapparat, men å trekke frem religionen som den skyldige part her blir å rette baker for smed.


Å søke å skape et samfunn hvor vi utelukker en slik kraft fra tilstedeværelse i og påvirkning på samfunnet, vil være destruktivt og lite konstruktivt. I lengden mener jeg at det heller ikke vil lykkes, med mindre en forbyr alle offentlige personer å ha en religiøs tilknytning. Å si at religionen skal være en privatsak, løser nemlig ikke problemet. Med mindre en skaper et vanntett skott mellom det private og det offentlige virket en enkeltperson har, kan jeg vanskelig se hvordan en religiøs person skal kunne ”legge bort” sin religiøsitet for en gitt periode for så å ta den opp igjen ved en mer passende anledning. En kan, og jeg mener en bør, søke at statlige institusjoner etterstreber livssynsnøytralitet. Å forlange dette av personer er verken riktig eller viktig. Det vitner heller om en mangel på respekt og forståelse for de samme individuelle friheter som vi setter så sentralt i vårt pluralistiske velferdssamfunn.


Et muslimsk Norge?


Mange stiller spørsmål ved om muslimer ville endre synspunkt på hele problemstillingen dersom muslimer skulle få et flertall i Norge. Skrekkscenarioer om teokrati, ekstremisme og fanatisme tegnes da ofte som en ”fremtidsvisjon” man tillegger muslimer. Dialog er helt sentralt i et flerkulturelt samfunn som tar sikte på fredelig sameksistens. Det er viktig at en slik dialog er fundert i gjensidig respekt samt en felles forståelse av de begreper som debatteres. Ikke sjelden fører ulik begrepsforståelse til misforståelser og unødvendige konflikter. Vi skal se litt nærmere på noen begreper som ofte er gjenstand for en slik misforståelse.  


Man snakker ofte om fundamentalisme, og ordet er kanskje det mest misbrukte og misforståtte i den norske samfunnsdebatten i dag. De aller fleste setter automatisk et likhetstegn mellom fundamentalisme og fanatisme, og mener at spranget fra fundamentalisme og fanatisme til å støtte terrorisme er kort. Problemet når enkelte norske politikere krever at muslimer skal ta avstand fra fundamentalisme, er at ordet forstås på en helt annen måte av de fleste muslimer.  


Ordet har sitt opphav i forbindelse med kristne som tror at Bibelen inneholder den fulle og hele sannhet. Dette er da også den måten de fleste muslimer forstår begrepet på, og det faktum at politikere og media automatisk legger andre meninger i begrepet, er på en måte deres eget problem. En grei definisjon er at en fundamenalist er en som ønsker å vende tilbake til religionens fundament. Dette kan selvsagt føre til ekstremisme, men kan like gjerne ikke føre til det. Det er likhetstegnet som stilles mellom ekstremisme og fundamentalisme, som er feil. 


For enhver muslim som har et aktivt forhold til sin religion, vil det være helt umulig å si at man bare er delvis enig med den hellige Koranen. At man ikke forstår, ikke ønsker å forholde seg til noe spesifikt, eller at man er uenig i enkelte tolkninger, er helt legitimt. Jeg mener for eksempel at alt som står i Koranen, er sannhet. At man har tolkningsmuligheter, er en helt annen sak, og faktisk støtter jeg ikke ekstremisme. I et rent islamsk perspektiv er etter mitt syn ekstremisme uansett forkastelig, uavhengig av den norske konteksten.


Når det gjelder hvorvidt man ønsker et teokrati eller prestevelde, krever dette først at man har prester. Hos sunnimuslimer eksisterer ikke presteskapet på samme institusjonelle måte som det eksisterer i kirken. Imamer og religiøse ledere er heller ikke sett på som et mellomledd mellom Gud og mennesker, men skal bare veilede og hjelpe en på veien. En imam er også rent formelt kun en person som leder bønnen. Enhver troende muslim har selv et direkte forhold til Gud. Jeg burde her presisere at dette gjelder sunnimuslimer, som utgjør majoriteten av verdens muslimer, også av muslimene i Norge. 


Også blant muslimske lærde er det en pågående debatt om hvordan ting skal forstås ut fra Koranen. Vi kan se på Marokko, hvor en revisjon av familielovgivningen har ført til det den lokale pressen kaller en reformmessig revolusjon. De mener at disse reformene stadfester en juridisk, politisk, sosial og kulturell likestilling mellom kjønnene.  


At dette ikke har vekket større interesse her i Vesten, er jo én sak, det er nå engang slik at ”gode” nyheter fra den arabisk-muslimske verden sjelden gir store nyhetsoppslag. Men det som var minst like viktig som selve reformen, var reaksjonen fra landets legale fundamentalistiske opposisjonen, som hilser endringene velkommen og sier at "Kongens tale er inspirert av en intelligent nylesning av de hellige tekstene".



Det islamske Norge


Mange muslimer, både besøkende og norske, har påpekt at Norge når det gjelder å oppfylle rettferdighetskrav, er nærmere å være en islamsk stat enn mange muslimske land. Med muslimske land mener jeg land hvor majoriteten er muslimer, uten at staten på noen måte behøver å være islamsk av den grunn. De fleste av diktaturene i den muslimske verden er da også sekularistiske. Lederne kan ofte bruke en religiøs språkdrakt, men staten er i all hovedsak preget av antireligiøs sekularisme. Ofte mer enn de fleste vestlige land.


Dette har i hovedsak sammenheng med at religiøse krefter sees på som en mektig og farlig konkurrent av disse herskerne, og derfor blir undertrykt. I muslimske land med demokrati, for eksempel Tyrkia, ser vi at muslimske partier spiller en helt annen og langt mer positiv rolle i samfunnsutviklingen enn det vi ser i diktaturene. Det er også interessant å se at et land for mange nordmenn ikke er muslimsk hvis det ikke er et diktatur. Ei heller vekker det den store oppmerksomheten i norske medier.


Man kan i denne sammenheng for eksempel se på et land som Senegal, med en overveldende muslimsk befolkning, og en katolsk president. Dette skaper ingen større overskrifter, men greier vi i det hele tatt å forestille oss det motsatte?   


Selvsagt finnes det grupperinger som har ekstremistiske holdninger, men disse er like representative for norske muslimer som Knutby-pastoren ville være for norske kristne. Heldigvis er de like forsvinnende få også, selv om de på grunn av moderne mediers logikk får en uforholdsmessig stor mediedekning. 


For å oppsummere og konkludere: Jeg mener at debatten om religionens plass i det offentlige rom alltid dreier seg om minoriteters stilling og de rettigheter og krav disse har i forhold til storsamfunnet. Lakmustesten for det norske samfunnet er behandlingen av minoritetene, og hvilke premisser som legges til grunn for en likestilling mellom dem og majoritetssamfunnet i verdimessige spørsmål.


Å lukke det offentlige rom for religiøse uttrykk, slik at religiøse muslimer blir låst ute, er problematisk, ikke minst fra et rettferdighetsperspektiv. En slik handling vil også kunne føre til en rekke utilsiktede konsekvenser, som vi har sett i ekteskapslovgivningssaken. Her ble loven endret til at en rett til skilsmisse måtte gis begge parter for at ekteskapsinngåelse skulle være gyldig. Saken ble hurtigbehandlet i Stortinget etter press og intens lobbyvirksomhet fra blant andre den innvandringsfiendtlige ”tankesmia” Human Rights Service.


I nesten panikkaktig stemning ble forslaget pisket igjennom på rekordtid, uten at man kanskje hadde god innsikt i de påfølgende effektene. Et formål var å ramme muslimer. Men politikerne skjønte raskt at muslimene ikke hadde et problem med dette, mens andre (religiøse jøder og katolikker i dette tilfellet) utilsiktet ble rammet. Lovforslaget har blitt forsøkt trukket tilbake fra regjeringens side, men Stortinget har ikke latt dette skje. Nå ligger lovforslaget til behandling og omformulering hos departementet, og det blir spennende å se hva regjeringen gjør med saken.


Slike hendelser skaper bare flere misforståelser, og det gir næring nettopp til ekstremistene. Om vi lukker vårt offentlige rom for religiøse uttrykk og for å framsette oppfatninger som er forankret i religion eller livssyn, da vil vårt samfunn være mer utsatt for tilsvarende hendelser.


Etter mitt syn skal muslimer ikke søke særbehandling av muslimer. De skal søke rettferdighet, likhet og rimelighet – for alle. Hvis vårt offentlige rom holdes åpent for oppfatninger forankret i religion og livssyn, øker dette sjansene for at muslimer og andre i Norge kan leve fordraglig sammen i gjensidig respekt og forståelse – på tvers av eksisterende tros- og livssynsforskjeller. Blant Gjønnesutvalgets tre forslag holder jeg derfor en knapp på alternativ 2, som avskaffer grunnlovsforankret statskirke, men motvirker omseggripende sekularisme ved å sikre Den norske kirke en rettslig særstilling.


Al Jazeera på engelsk

18431-6

Fra Onsdag 15. november har vi hatt kunnet se den Qatar baserte nyhetskanalen Al Jazera på engelsk. Et kjempeskritt i retning av en mer balansert mediehverdag, og for de som måtte lure, Al Jazeera er ikke akkurat noe propagandakanal for den ene eller den andre siden. Kanalen viser et dystert bilde av hverdagen i Midtøsten, men lar alle synspunkter få plass.

Irrelevante innlegg

Lesere som skriver innlegg som konsekvent ikke har noe med innlegget å gjøre irriterer meg. Et typisk slikt innlegg hvor enkelte starter en helt annen diskusjon er dette.

Til Peder, Hvem er tåkefyrsten her? Dine to første innlegg handlet ihvertfall om det saken faktisk handlet om, gratulerer! De to neste hvor du diskuterer et politisk parti i pakistan (som du appåtil greier å misforstå ) er totalt irrelevante. Kunne selvsagt begynne å stryke og slette dine irrelevante innlegg, men jeg velger å la de ligge.

Men jeg skal heretter ikke kommentere irrelevante innlegg fra deg eller andre.

Vil de virkelig tvangen til livs?

Fra dagens Klassekampen:

---------

Vil de tvangen til livs?
Klassekampen 15.11.2006
Shoaib Sultan

shoaib.m.s (at) gmail.com


Mange debattanter bruker forslag om aldersgrense for henteekteskap som vikarierende argumentasjon.

Da jeg leste Walid al-Kubaisis spalte om 21-årsgrense for henteekteskap i Klassekampen 28. oktober 2006, mintes jeg det kjente norske folkeeventyret om den tunghørte ferjemannen og lensmannen, hvor lensmannen hilser på ferjemannen, og får svar fra ferjemannen om at han lager et økseskaft.

For som al-Kubaisi, Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen, og mange andre involverte i denne debatten peker på, har vi et problem med ungdommer som tvinges inn i ekteskap de ikke selv ønsker. Intensjonen hos i hvert fall en del av de som deltar i debatten er det derfor ingenting å si på, og jeg betviler ikke mange av dem virkelig ønsker å arbeide mot praksisen med tvangsekteskap. Problemet er at for å behandle en finger det har gått verk i, foreslår de å amputere en arm. Er vi heldige, blir den rette armen amputert, men heller ikke det er sikkert.

Politikere har behov for å viser til konkrete tiltak, men vi må ikke la dette behovet diktere politiske beslutninger. Statsråd Bjarne Håkon Hanssen har etterlyst konkrete tiltak og forslag til hva en kan gjøre for å unngå tvangsgifte. Det er en forbilledlig måte å drive idéutveksling på, men dessverre er inntrykket at han i forkant har gjort seg opp en mening om hva det er ønskelig å gjøre. Men jeg håper jeg tar feil.

«Et krav om 21 års aldersgrense for henteekteskap kan virke urimelig», skriver al-Kubaisi i Klassekampen, «men vi har ikke noe alternativ». Jeg mener en slik aldersgrense vil være feil av mange grunner, også fordi tiltaket vil virke urimelig. I dagens situasjon trenger man absolutt ikke å gi næring til paranoide forestillinger i minoritetsmiljøene.

En eventuell heving av aldersgrense for inngåelse av ekteskap bør ikke kun gjelde for dem som vil inngå ekteskap i utlandet. Hva man enn kaller en slik praksis, så innebærer den forskjellsbehandling. Det er ikke en rettsstat verdig. Men jeg er også imot en slik aldersgrense fordi jeg ikke tror den vil virke.

Jeg mistenker også mange av dem som driver debatten om aldersgrense for henteekteskap, bruker dette som vikarierende argumentasjon, og at de egentlig vil begrense innvandringen. I så fall synes jeg man skal si det rett ut, så debatten kan foregå på en ærlig måte. Akkurat som i historien om den tunghørte ferjemannen og lensmannen er ikke problemet at svaret er feil, men at det er svaret på et helt annet spørsmål.

Det er et skritt på rett vei å definere henteekteskap som et problem, men i så fall er det vanskelig å motsi Hege Storhaug og andre som vil ha en 24-årsgrense. Og hvorfor stoppe der? Hvorfor ikke heve grensen til 30, eller 35? Den bakenforliggende tanken om at en 21-åring har mer nettverk, er mer moden og står bedre rustet til å kunne stå imot press om ekteskap enn en 18-åring, er ikke riktig.

Det stemmer nok at en 21-åring som er bedre utdannet vil stå sterkere, men nettopp utdanning og nettverksbygging er evner mange av dem som utsettes for tvang, ikke har. Da vil de stå like svakt ved fylte 25 som da de var 18 år gamle.

Hvordan man enn pakker dette lovforslaget inn i politisk korrekte termer, er det laget for å hanskes med en bestemt gruppe: muslimene. Det samme var tilfelle for noen år siden, da det ble diskutert å sikre kvinner rett til skilsmisse. Med en gang man fant ut at tiltaket ikke rammet muslimer, men utilsiktet rammet andre grupper, snudde regjeringen.

Nettopp slike hendelser gir næring til ideer om forfølgelse hos muslimene. Dette hjelper selvsagt ikke i integreringsprosessen. Praksisen i Danmark trekkes ofte frem som et bevis på at aldersgrense for henteekteskap virker. Men det er meningsløst. Det man har kunnet slå fast, er at færre gifter seg med noen fra hjemlandet, og gjør de det så flytter de til et annet land.

Hvordan skal man så takle problemet med tvangsekteskap; en ordning vi er alle enige om at er et problem? La meg først ta for meg en påstand som ofte kommer frem i debatten. Den lyder som følger: «Vi har prøvd alt annet, ikke noe annet har virket. Da er dette det eneste virkemiddelet vi har igjen.» Men det stemmer ikke. Det er mange tiltak som kan settes inn, og som man allerede er igang med å gjøre bruk av; tiltak som er langt mer virkningsfulle og mindre diskriminerende enn en aldersgrense for henteektekskap.

Bruk av tvang er ulovlig, og nettopp bruk av straffeloven mot dem som tvinger noen inn i ekteskap, vil virke preventivt. Også foreldrenes argumentasjon i forhold til slektninger i hjemlandet vil bli enklere om de kan forklare at de kan bli straffet om de prøver å tvinge barna sine. En kan også sikre seg mot «overraskelsesbrylluper» hvor ungdom på reise i hjemlandet finner ut at de skal tvinges til å gifte seg, ved å innføre en ordning med intervju i forkant. Ved å ha et intervju før man skal til hjemlandet sikrer man at vedkommende må vite om planene for giftemålet, og man vil kunne avdekke bruken av tvang mye raskere.

Man kan også gå i samtaler med religiøse miljøer for å bruke disse institusjonene i større grad for å løse problemer. Men en slik meglingsinstans skal selvsagt ikke ha som formål å få ungdom til å godta tvang, det skal imidlertid prøve å hindre at det blir skapt avstand mellom de unge og deres foreldre. Mange ungdommer ønsker ikke å bryte med sine foreldre, men det finnes ingen instans som hjelper disse. Da slites disse mellom å bryte med foreldrene, eller å godta tvang. Ingen bør tvinges til et slikt valg. En slik instans bør skapes i samarbeid med minoritetenes egne organisasjoner, men bør også omfatte statlige institusjoner med sanksjonsmuligheter, som for eksempel politiet.

Alle disse tiltakene vil til sammen hjelpe mot tvangsekteskap. Det tror jeg imidlertid ikke at en 21-årsgrense vil gjøre. Så må politikerne tenke gjennom, og svare på, om det er tvangsekteskap de vil til livs - eller det er noe annet de egentlig ønsker.


Palestinske terrorister

Glimrende innlegg i Dagbladet, viktige spørsmål som reises her, men som jeg er redd vi må vente lenge på svar til .... men uansett, innlegget er verdt å lese uansett ståsted i den israelsk-palestinske konflikten:

Olmerts terrorister

Nok en «beklagelig episode» i Gaza

GAZA BY (Dagbladet): På vei til Hiyam Athamnas (52) delvis knuste hjem i Beit Hanoun, unnskylder hun den kronglete veien over de oppgravde jordhaugene der stridsvogner og bulldosere har herjet ei hel uke. Frukttrærne ligger strødd, kappet av ved rota. Poser pakket med jord og stiklinger er veltet over ende og delvis gravd ned. Barn sitter på haugene og leker, de har et lite bål, jeg fotograferer og de smiler og ler når de får se seg selv på den magiske lille skjermen. De er noen av Olmerts små «terrorister».

- 300 TERRORISTER ER DREPT
i Gaza de siste tre månedene, presterte statsminister Ehud Olmert å si i en tale til Knessets sikkerhets- og utenrikskomité nylig. Dette førte til protester fra israelske menneskerettsaktivister, som i går kjørte i kolonne med svarte flagg til grensestasjonen Erez ved Gaza. Olmert lyver. Over halvparten av de 300 var sivile, drept inne i sine hjem, på åkrene, tilfeldig forbipasserende. 61 var barn, sier den israelske menneskerettsgruppa B'Tselem som holder nøyaktig telling av drepte og sårede palestinere og israelere. Dette regnestykket var før massedrapet i Beit Hanoun, og angrepet i Jabaliya som var ment for væpnede unge menn, men som traff en skolebuss. To barn og en førskolelærer ble drept, og en tilfeldig forbipasserende 16-åring på vei til skolen ble så hardt såret at han er klinisk død.

OLMERT MENER
at Israel har valgt rett vei, for han lover mer av samme medisin. Dette er underlig fordi Israel har erfart at denne strategien fører til flere ineffektive hjemmelagde raketter mot israelske byer. Qassam-rakettene har ikke tatt livet av et eneste menneske på ett år. Israel prøver å overbevise verden om at de palestinske rakettene er like dødelige som deres egne. Det er løgn. Den modige regjeringstalsmannen Ghazi Hamad (Hamas) har for øvrig påpekt med høy røst at hans beleirede folk kun taper på den stadige utskytingen av raketter over grensa, og ber de væpnede palestinske gruppene om å stanse. Hamas innstilte sine dødbringende og folkerettsstridige selvmordsaksjoner rettet mot sivile israelere for to år siden. Det har israelerne merket godt. Nå kan de leve nesten normale liv mens den skitne krigen kun føres på palestinsk jord i trygg avstand fra deres kaffebarer, shoppingsentra og arbeidsplasser. Hiyam Athamna sitter tett inntil andre etterlatte kvinner på madrasser av billigste sort på sementgulvet i det fattigslige huset i Beit Hanoun. - Verden må be Israel om å stoppe! Verden må fordømme dette! Israel må stilles for retten for sine angrep mot sivile. Hun snakker som en foss.

MEN HVEM SKAL PRESSE
Israel? Lyttet i det hele tatt utenriksminister Tzipi Livni da hennes kollega fra Norge samme morgen som massedrapet på Athamna-familien tok opp tragedien med henne? Ikke mange timene før angrepet hadde Støre selv for første gang opplevd litt av Gaza. Han må ha kjørt på de samme bombede veiene som alle andre, sett utbombede hus og de lutfattige kårene. Før han satte seg på flyet hjem, fordømte han angrepet. De forsiktige puffene Israels myndigheter får på skuldra av utenlandske diplomater og statsråder når staten har gått altfor langt og vi ser bildene av drepte barn på TV, har ingen effekt. Og okkupasjonen av Vestbredden fortsetter, staten gir byggetillatelser til flere hus i bosettingene, muren fullføres.

NORGE OG DE ANDRE
vestlige giverlandene nekter å anerkjenne den palestinske regjeringen fordi den ikke tar avstand fra voldsbruk, som den i praksis har gjort i to år som nevnt ovenfor. Men vi hører ingen engang hviske om muligheten av å boikotte Israels regjering for dens voldsbruk. Skal vi tro Israel når staten sier at den ikke mener å ta sivile liv, men at slike «beklagelige episoder» (sitat Livni) er noe som skjer i en krigssituasjon der Israel forsvarer seg? Hvorfor er så mange som halvparten av de drepte sivile, hvis Israel ikke mener å ta deres liv?

US bruker veto mot fordømmelse

Det er ikke første gang dette skjer. USA legger ned veto mot fordømmelse av Israels drap på sivile palestinere. Fordømmelsen mot drap på sivile palestinere var politisk motivert, må vite. Det mente ihvertfall John "FN-er-til-for-å-kunne-brukes-som-en-verktøykasse-for-USA" Bolton. Hvordan man kan gjøre dette samtidig som man ønsker å fremme menneskerettigheter og demokrati i Midtøsten? Enkelt, ved å ikke se på arabere som likeverdige mennekser ... enkelt ikke sant? Hvordan ellers forklare hvorfor amerikanskproduserte kanoner kan skyte inn i gazastripen, og det er greit, men det samme ikke gjelder palestinske raketter som skytes ut. Greier man å fordømme begge er jeg ikke uenig, men her ble altså veto nedlagt fordi man ikke gjorde noe forskjell på disse to. Skjønn det den som kan.




Fyldig dekning

Jeg synes dte er litt tragisk å se når aviser som Magazinet og Dagen ikke dekker det i det hele tatt når israelske soldater dreper en rekke palestinske sivile. Det er en så vridd virkelighetsoppfatning at jeg får vondt av å se på. Avisen Norge idag gjør heller ikke det, det vil si de dekker den israelske beklagelsen over de sivile livene som gikk tapt. Egentlig dekker de da ikke massakren, men de dekker den israelske reaksjonen på den. Hakket bedre enn de to andre, men ikke mye.

hvordan bli kjendis over natten

Den flerkulturelle avisen Utrop har noen interessante betraktninger rundt dette spørsmålet. Verdt å få med seg. Noen tanker rundt hva som gjør en til en kjendis over natten, og hva som  gir en paria  stempel.

Vil Israel snart starte en ny krig mot Libanon?

Jeg er ikke sikker på om dette stemmer, men en meget interessant analyse av situasjonen i Midtøsten her. Diskusjonen rundt bunker/tunell strategien til Hizbollah, samt analysen av mediedekningen i vesten er meget interessant og burde få alle og enhver til å tenke.

Darfur

I tråden om kirker i Pakistan kom situasjonen i Darfur opp. Hva den har med kristne å gjøre er ikke godt å si. Heller ikke handler det om en arabisk-afrikansk konflikt, selv om mediene ofte later som det. Her er en flott artikkel som kan kanskje gi et nytt syn på konflikten for mange ... om man tillater slike ting som fakta å komme i veien for sine fordommer ...


Smell of Oil Behind the Solicitude for Darfur People?
John Laughland, The Guardian

If proof were needed that Tony Blair is off the hook over Iraq, it came not during the Commons debate on the Butler report on July 21, but rather at his monthly press conference the following morning. Asked about the crisis in Sudan, Blair replied: “I believe we have a moral responsibility to deal with this and to deal with it by any means that we can.” This last phrase means that troops might be sent — as Gen. Sir Mike Jackson, the chief of the general staff, immediately confirmed — and yet the reaction from the usual anti-war campaigners was silence.

Blair has invoked moral necessity for every one of the five wars he has fought in this, surely one of the most bellicose premierships in history. The bombing campaign against Iraq in December 1998, the 74-day bombardment of Yugoslavia in 1999, the intervention in Sierra Leone in the spring of 2000, the attack on Afghanistan in October 2001, and the Iraq war last March were all justified with the bright certainties which shone from the prime minister’s eyes. Blair even defended Bill Clinton’s attack on the Al-Shifa pharmaceuticals factory in Sudan in August 1998, on the entirely bogus grounds that it was really manufacturing anthrax instead of aspirin.

Although in each case the pretext for war has been proved false or the war aims have been unfulfilled, a stubborn belief persists in the morality and the effectiveness of attacking other countries. The Milosevic trial has shown that genocide never occurred in Kosovo — although Blair told us that the events there were worse than anything that had happened since World War II, even the political activists who staff the prosecutor’s office at the International Criminal Tribunal in The Hague never included genocide in their Kosovo indictment. And two years of prosecution have failed to produce one single witness to testify that the former Yugoslav president ordered any attacks on Albanian civilians in the province. Indeed, army documents produced from Belgrade show the contrary.

Like the Kosovo genocide, weapons of mass destruction in Iraq, as we now know, existed only in the fevered imaginings of spooks and politicians in London and Washington. But Downing Street was also recently forced to admit that even Blair’s claims about mass graves in Iraq were false. The prime minister has repeatedly said that 300,000 or 400,000 bodies have been found there, but the truth is that almost no bodies have been exhumed in Iraq, and consequently the total number of such bodies, still less the cause of their deaths, is simply unknown.

In 2001, we attacked Afghanistan to capture Osama Bin Laden and to prevent the Taleban from allegedly flooding the world with heroin. Yet Bin Laden remains free, while the heroin ban imposed by the Taleban has been replaced by its very opposite, a surge in opium production, fostered by the warlords who rule the country. As for Sierra Leone, it is literally the most miserable place on earth. So much for Blair’s promise of a “new era for Africa”.

The absence of anti-war skepticism about the prospect of sending troops into Sudan is especially odd in view of the fact that Darfur has oil. For two years, campaigners have chanted that there should be “no blood for oil” in Iraq, yet they seem not to have noticed that there are huge untapped reserves in both southern Sudan and southern Darfur. As oil pipelines continue to be blown up in Iraq, the West not only has a clear motive for establishing control over alternative sources of energy, it has also officially adopted the policy that our armies should be used to do precisely this. Oddly enough, the oil concession in southern Darfur is currently in the hands of the China National Petroleum Company. China is Sudan’s biggest foreign investor.

We ought, therefore, to treat with skepticism the US Congress declaration of genocide in the region. No one, not even the government of Sudan, questions that there is a civil war in Darfur, or that it has caused an immense number of refugees. Even the government admits that nearly a million people have left for camps outside Darfur’s main towns to escape marauding paramilitary groups. The country is awash with guns, thanks to the various wars going on in Sudan’s neighboring countries. Tensions have risen between nomads and herders, as the former are forced south in search of new pastures by the expansion of the Sahara desert. Paramilitary groups have practiced widespread highway robbery, and each tribe has its own private army. That is why the government of Sudan imposed a state of emergency in 1999.

But our media has taken this complex picture and projected on to it a simple morality tale of ethnic cleansing and genocide. They gloss over the fact that the Janjaweed militia come from the same ethnic group and religion as the people they are allegedly persecuting — everyone in Darfur is black, African, Arabic-speaking and Muslim. Campaigners for intervention have accused the Sudanese government of supporting this group, without mentioning that the Sudanese defense minister condemned the Janjaweed as “bandits” in a speech to the country’s parliament in March. On July 19, moreover, a court in Khartoum sentenced six Janjaweed soldiers to horrible punishments, including the amputation of their hands and legs. And why do we never hear about the rebel groups which the Janjaweed are fighting, or about any atrocities that they may have committed?

It is far from clear that the sudden media attention devoted to Sudan has been provoked by any real escalation of the crisis — a peace agreement was signed with the rebels in April, and it is holding. The pictures on our TV screens could have been shown last year. And we should treat with skepticism the claims made for the numbers of deaths — 30,000 or 50,000 are the figures being bandied about — when we know that similar statistics proved very wrong in Kosovo and Iraq. The Sudanese government says that the death toll in Darfur, since the beginning of the conflict in 2003, is not greater than 1,200 on all sides. And why is such attention devoted to Sudan when, in neighboring Congo, the death rate from the war there is estimated to be some 2 or 3 million, a tragedy equaled only by the silence with which it is treated in our media? We are shown starving babies now, but no TV station will show the limbless or the dead that we cause if we attack Sudan. Humanitarian aid should be what the Red Cross always said it must be — politically neutral. Anything else is just an old-fashioned colonial war — the reality of killing, and the escalation of violence, disguised with the hypocritical mask of altruism. If Iraq has not taught us that, then we are incapable of ever learning anything.

John Laughland is an associate of Sanders Research Associates.


En reise til det ukjente

Noman Mubashir har skrevet en sprudlende, morsom og spennende bok om Pakistan

En Noman i Pakistan

NOMAN MUBASHIR
En Noman I Pakistan
Damm (2006)
184 sider

Noman Mubashir, kjent fra Nrk nyhetene, bestemte seg for å gjøre noe
med det ensidig negative bildet de fleste har av Pakistan. Han reiste
ned i fjor og laget et tv-program om landet, "En Noman i Pakistan",
som ble en seerfavoritt. Nå har han fulgt opp med en bok med samme
tittel om reisen.

Boken er sprudlende, morsom og spennende. En pedantisk leser vil nok
finne en del faktuelle feil i en del av observasjonene og poengene,
slik som at det ikke er politiet men de militære som holder vakt ved
landsfaderens grav, men er det slike fakta en er ute etter er dette
kanskje ikke rett bok uansett. Noen av oversettelsene var jeg heller
ikke helt enig med ham i, men det var detaljer det også. Boken er en
reise med opplevelsene og observasjonene til en norskpakistaner på
reise i Pakistan. Verken noe mer eller mindre.

Det er mye man kan irritere seg over i en slik bok om en så skulle
ønske. Hvor forfatteren velger å dra, hvilke mennesker han velger å
forholde seg til og hvilke temaer han går inn på. Jeg personlig kunne
kanskje ønsket meg mer om en del reformtenkere og faktisk en del om
hva som foregår på de fleste religiøse skolene (madrassaene) for å
avlive en del myter. Men jeg mener at slik kritikk blir litt tøvete.
Med mindre en forfatter gjør krav på å fremstille alle sider av en sak
er hva en velger og hva en velger bort faktisk et valg han eller hun
må ta.

Boken er preget av å være skrevet av en flink journalist, og er
lettlest og skrevet med et glimt i øyet, og er spennende nok til at
man ikke har lyst til å legge den vekk når man har startet å lese den.


(Publisert i NyTid 27. oktober)

hits Site Meter