Muslimen

Synes dette var meget intressant, har ikke fått tak i boken enda, men den er bestilt, i mellomtiden har da Times Online bestemt seg for å publisere deler av boken, jeg tenkte å poste dem her:



I took a ruthless decision for the sake of my people

In his first extract from his memoir In the Line of Fire the President of Pakistan writes of the anger that he felt at threats made by America after the 9/11 attacks

SEPTEMBER 11, 2001, was an uneventful day in Pakistan, at least while the sun was high. That evening I was in Karachi, inspecting work at the beautiful gardens of the mausoleum of our founder Quaide-Azam Mohammad Ali Jinnah. I was happy to be in the city I love.

Little did I know that we were about to be thrust into the front line of yet another war, a war against shadows.

My military secretary came up to me and whispered: an aircraft had crashed into one of the towers of the World Trade Centre in New York City. At first, I dismissed the news report as an accident involving what I thought must have been a light private aircraft. But at the back of my mind there was the nagging thought that this had to be a most peculiar accident. Either the pilot had to be utterly inept to have hit such a tall building, or the plane had to be so totally out of control that it couldn't be prevented from hitting the tower.

When I returned home, I went directly into a meeting with Karachi's corps commander. We were deep in discussion when my military secretary slipped into the room and started fiddling with the television set.

I could not believe what I saw. Smoke was billowing out of both towers of the World Trade Centre. People were jumping out of windows. There was sheer panic, utter chaos. Two fuel-laden Boeings full of passengers had been hijacked and deliberately crashed into the twin towers. This could hardly be an accident - it had to be a deliberate, brazen act of terrorism. Two other aircraft had also been hijacked - one had hit the Pentagon; another had gone down in a field in Pennsylvania. Commentators at the time said that second one had been heading for the White House. This was war.

The enormity of the event was palpable. The world's most powerful country had been attacked on its own soil, with its own aircraft used as missiles. This was a great tragedy, and a great blow to the ego of the superpower. America was sure to react violently, like a wounded bear. If the perpetrator turned out to be al-Qaeda, then that wounded bear would come charging straight toward us.

Al-Qaeda was based in neighbouring Afghanistan under the protection of those international pariahs, the Taleban. Not only that: we were the only country maintaining diplomatic relations with the Taleban and their leader, Mullah Omar. September 11 marked an irrevocable turn from the past into an unknown future. The world would never be the same.

I went to the Governor House. The foreign office advised me to give a statement. I wrote one quickly and said on national television that we condemned this vile act, that we were against all forms of terrorism and stood with America at this appalling time. The next morning I was chairing an important meeting at the Governor's House when my military secretary told me that the US secretary of state, General Colin Powell, was on the phone. I said I would call back later, but he insisted that I come out of the meeting. Powell was quite candid: "You are either with us or against us."

I took this as a blatant ultimatum. However, contrary to some reports, that conversation did not get into specifics. I told him that we were with the United States against terrorism, having suffered from it for years, and would fight along with his country against it.

When I was back in Islamabad the next day, our director-general of Inter Services Intelligence, who happened to be in Washington, told me on the phone about his meeting with the US deputy secretary of state, Richard Armitage. In what has to be the most undiplomatic statement ever made, Armitage added to what Colin Powell had said to me and told the director-general not only that we had to decide whether we were with America or with the terrorists, but that if we chose the terrorists, then we should be prepared to be bombed back to the Stone Age.

This was a shockingly barefaced threat, but it was obvious that the United States had decided to hit back, and hit back hard.

I made a dispassionate, military-style analysis of our options, weighing the pros and cons.

My decision was based on the wellbeing of my people and the best interests of my country - Pakistan always comes first. I war-gamed the United States as an adversary. There would be a violent and angry reaction if we didn't support the United States. Thus the question was: if we do not join them, can we confront them and withstand the onslaught? The answer was no, we could not, on three counts.

First was our military weakness as compared with the strength of the United States. Second was our economic weakness. We had no oil, and we did not have the capacity to sustain our economy in the face of an attack. Third, and worst of all, was our social weakness. We lack the homogeneity to galvanise the entire nation into an active confrontation. We could not endure a military confrontation with the United States from any point of view. The ultimate question that confronted me was whether it was in our national interest to destroy ourselves for the Taleban. Were they worth committing suicide over? The answer was a resounding no.
It has famously been said that "short-term gain for long-term pain" is foolhardy, but this is exactly what happened to the allies in the jihad against the Soviet occupation of Afghanistan, not least the United States, Pakistan, and Saudi Arabia.

We helped to create the Mujahidin, fired them with religious zeal in seminaries, armed them, paid them, fed them, and sent them to a jihad against the Soviet Union in Afghanistan. We did not stop to think how we would divert them to productive life after the jihad was won. This mistake cost Afghanistan and Pakistan more dearly than any other country. Neither did the United States realise what a rich, educated person like Osama bin Laden might later do with the organisation that we all had enabled him to establish.

Worse, the United States didn't even consider the rebuilding and development of Afghanistan after the Soviets departed.

America simply abandoned Afghanistan to its fate, ignoring the fact that a wretchedly poor and unstable country, armed to the teeth with the most sophisticated weapons and torn apart by warlords, could become an ideal haven for terrorists.

Our greatest oversight was to forget that when you help to organise and use people fired by extraordinary religious or ideological zeal to achieve your objectives, you must consider that they might be using you to achieve their objectives and are only temporarily on your side for tactical reasons. In Mullah Omar's case the objective was to gain power in Afghanistan. In the case of Osama bin Laden it was perhaps to get help from America, Pakistan, and Saudi Arabia to create al-Qaeda, obtain funding and arms, and finally secure a base from which to operate. In such situations, who is using whom becomes murky. We - the United States, Pakistan, Saudi Arabia - created our own Frankenstein's monster.

It is true that we had assisted in the rise of the Taleban after the Soviet Union withdrew from Afghanistan, which was then callously abandoned by the United States. For a while, at the embryonic stage, even the United States had approved of the Taleban. We had hoped that the Taleban, driven by religious zeal based on the true principles of Islam, would bring unity and peace to a devastated country. But they were fired by a misplaced messianic zeal inculcated in them by half-baked, obscurantist clerics, a zeal that was contrary to the moderate, tolerant, progressive spirit of Islam of the majority of the Pakistani people.

After the Taleban came to power, we lost much of the leverage we had. The peace that they brought to Afghanistan was the peace of the graveyard. Nevertheless, we still supported them, for geostrategic reasons. If we had broken with them, that would have created a new enemy on our western border, or a vacuum of power there into which might have stepped the Northern Alliance, comprising anti-Pakistan elements. Now, after September 11, we were no longer constrained by these concerns. We had new, more deadly ones. Now we could detach from the Taleban. In any case, they did not stand a chance. Why should we put our national interest on the line for a primitive regime that would be defeated?

On the other hand, the benefits of supporting the United States were many. First, we would be able to eliminate extremism from our society and flush out the foreign terrorists in our midst. We could not do this alone; we needed the technical and financial support of the United States to be able to find and defeat these terrorists. We had been victims of terrorism by the Taleban and al-Qaeda for years. Earlier Pakistani governments had been hesitant about taking on the militant religious groups that were spreading extremism and fanaticism in our country.

Second, even though being a frontline state fighting terrorism would deter foreign investment, there were certain obvious economic advantages, like loosening the stranglehold of our debt and lifting economic sanctions. Third, after being an outcast nation following our nuclear tests, we would come to centre stage.

This was a ruthless analysis which I made for the sake of my country. Richard Armitage's undiplomatic language, regrettable as it was, had nothing to do with my decision. The United States would do what it had to do in its national interest, and we would do what we had to in ours. Self-interest and self-preservation were the basis of this decision. Needless to say, though, I felt very frustrated by Armitage's remarks. It goes against the grain of a soldier not to be able to tell anyone giving him an ultimatum to go forth and multiply, or words to that effect.

On September 13, 2001, the US ambassador to Pakistan, Wendy Chamberlain, brought me a set of seven demands. Some of these were ludicrous. We just could not accept demands for "blanket overflight and landing rights" without jeopardising our strategic assets. I offered only a narrow flight corridor that was far from any sensitive areas. Neither could we give the United States "use of Pakistan's naval ports, air bases, and strategic locations on borders". We refused to give any naval ports or fighter aircraft bases. We gave no "blanket permission" for anything.

Having made my decision, I took it to the Cabinet. As expected, there was some concern from the ministers that they had not been consulted. Doubts were also expressed in the corps commanders' meeting that followed. In both meetings I went over my analysis in detail and explained how and why I had come to this decision. I answered every question until all doubts were removed and everyone was on board. I then went on national radio and television on September 19 to explain my decision to the people.

"It is unknowable how long that conflict [the war in Iraq] will last. It could last six days, six weeks. I doubt six months." -in Feb. 2003

Den muslimske fastemåneden ramaan starter idag, så beste ønsker om en god ramadan for eventuelle muslimske lesere :)

"Needless to say, the President is correct. Whatever it was he said."

-Defense Secretary Donald Rumsfeld, at a Pentagon briefing, after being asked by a reporter about comments President George W. Bush had made

De som skulle være interessert i statskirkedebatten burde ta seg en tur innom dette arrangementet. Dette er da en lanseringen av boken Stat, kirke og menneskerettigheter, gitt ut av Norsk senter for menneskerettigheter. Boken vil bli presentert mandag 25. september i Tostrupkjelleren presseklubb, Øvre Slottsgate 23, Oslo, kl. 11:00. (Inngangen til tosterupkjelleren er rett vis a vis Burger King bak Stortinget. )

Vi har lest mange av de morsomme sitatene som Bush kommer med, og vi ler litt av de, men han er ikke den eneste i regimet i washington som kommer med slike utsagn ... DOnald har noen perler han og ... Jeg mener ikke disney figuren som var ganske dum men ellers en ålreit og likandes kar, men utenriksministeren som er en motbydelig klyse, og mange mange ganger dummere:

Sliter med å finne det dummeste sitatet fra ham, så jeg tenkte jeg skulle lage en dagens donald sitat, så her følger dagens:

"Reports that say that something hasn't happened are always interesting to me, because as we know, there are known knowns; there are things we know we know. We also know there are known unknowns; that is to say we know there are some things we do not know. But there are also unknown unknowns -- the ones we don't know we don't know."

Tusen takk til Tiqui, og da har jeg da altså tatt steget inn hos trackerne her jeg også, bare kom inn og bli telt alle som en! Muslimsk overvåkning med andre ord! ;-D

Det foregår en interessant debatt i USA vedr. en eventuell boikott på salg av klasevåpen til Israel etter denne massive bruk av dette mot sivile mål, med det som følge at man har skapt et enormt minefelt med opptil en halv million ueksploderte bomber. Det hele forverres av at mange av bombene israel spredde utover Libanon var av gammel fabrikat, med en utløpsdato. Dermed vet man at antall ueksploderte bomber går opp, men det virker som israelerne tømte alt de hadde, før de begynte å søke USA om import av de nyeste våpenene. Israel skal etter sigende også ha inngått en hemmelig avtale med USA om at man ikke skulle bruke dette mot sivile mål, det er bruddet på denne avtalen som sies å være grunnen til at boikott truslene.

Samtidig, har ikke USA selv brukt både klasebomber og fosfor ammunisjon mot sivile mål i Irak? Vi ser at USA setter presedens i slike saker, også med denne benevnelsen av krigsfanger som ulovlig stridende, Israel bruker samme logikk.

Ordspillet fungerer egentlig mye bedre på engelsk, hvor Flying While Muslim (FWM) bygger på Driving While Black (DWB) som igjen kom fra en virkelig forbrytelse, Driving While Intoxicated (DWI), altså å fyllekjøre. DWB kom i bruk for å beskrive raseprofilering fra politiets side mot unge sorte menn i (for sorte menn for) dyre biler. Vi ser tendenser til det samme mot muslimer og folk som ser ut som muslimer på flyplasser, dermed begrept, flying while muslim.


Det har etterhvert blitt endel tilfeller av slike hendelser, et eksempel er når to menn, asiater eller arabere, ble eskortert ut av flyet fra Spania til England fordi de skremte de andre passasjerene med sin mistenksomme oppførsel. Denne gikk ut på slike mistenksomme handlinger som å snakke noe som lignet arabisk, ha på seg lærjakker og for ikke å glemme ... de så på klokkene sine. Slike krav fra passasjerene som flyselskapene etterkommer er en del av den allmenne islamofobien i samfunnet.


Dette er ikke noe annet enn en lynsjemobbmentalitet. Et utrolig lærerik og flott blogginnlegg om denne saken her, jeg kan ikke si noe annet enn at jeg er enig.


Alt dette hadde selvsagt med hele bråket i England rundt denne gruppen som er beskyldt for å ha planlagt å sprenge bomber i transatlanitiske fly. Den saken kan man imidlertid ta for seg en annen gang. Skjedde mens jeg selv var ute på reise, så fikk aldri skrevet noe om dette da.


Dette er ikke noe nytt forsåvidt, det har skjedd en rekke ganger fø, en annen noe eldre sak var når Maher Arar, en Syrisk Kanadier som var på vei fra Tunisia ble arrestert på New York Kennedy Airport.

Han ble satt i håndhjern og forhørt i flere dager av INS, FBI og andre. Han spurte flere ganger om å få snakke med en advokat, men ble nektet dette. Han ble aldri stilt for retten i USA, i en periode var han sendt tilbake til Syria, her ble han torturert, en praksis jeg har snakket om tidligere. Igjen virker det som om hans forbrytelse var FWM.

Hvordan ellers skal man forstå det når en full passasjer lager bråk fordi han mistenker en muslimsk kanadisk lege for å være mistenksom. Dette fordi han så ham be. Det reelle problemet er ikke at mannen lagde bråk, men at flypersonalet velger å tvinge legen og to kolleger av flyet. (antageligvis muslimer de og, eller muslim by association ... altså mistenksomme fordi de var med en muslim.)

En muslimsk pilot ble tvunget av flyet på en transatlantisk rute. Og hvem husker ikke de 12 muslimene som fiklet med mobilene sine og lo på et fly til India, er det rart folk ble skremt? Hva med de skremmende meldingene alle disse araberne har på t-skjortene sine, fali det! Veldig interessant sak på Al Muhajabah om disse sakene.

På Fox News har man endog foreslått å ha separate linjer og innsjekking for muslimer. Minner det noen andre om et land og et regime vi ikke liker å trekke frem disse dagene? For meg virker det som om dette ikke kan kalles annet enn Apartheid.


Dette er bare noen av de mange tilfellene hvor folk føler seg utsatt for FWM. Så bør man tenke gjennom, er det ikke nettopp slik mistenksomhet og fryktkultur terroristene ønsker? Politikere som bruker folks redsel og mistenksomhet leker med flammen, og trenger å møte motstand.


Noen ser litt humoristisk på det selvsagt, en videoblogg med noen muslimske filmskapere.

Skuddene mot den jødiske synagogen natt til idag var skremmende. En ting er å fordømme handlingen, men i tillegg må man ta inn over seg at dette ikke er en enkelthendelse, det er det systematiske i slike ting som er det mest skremmende og det mest forkastlige. Dessverre er det ikke første gang man opplever hærverk mot synagogen i Oslo. Senest i forrige måned var det en fyr som gjorde fra seg på trappen til synagogen, for deretter å kaste sten og knuse noen ruter. Det jeg synes er merkelig er at man har det hele på videotape visstnok, men ble ingen tatt. Har man noen videobilder av nattens hærverk tro?

Man kan med enkle grep få ned fattigdom, kriminalitet og arbeidsledighet i et samfunn. Løsningen er enkel, man definerer seg vekk ifra problemstillingen. Endrer man fatigdomsgrensene kan man f.eks. lett få færre fattige. De fleste ser at dette ikke akkurat vil hjelpe, men vi ser det sittende regimet i Washington innvolvert i en lignende øvelse for tiden. Tortur, det er noe andre gjør det. USA torturere ikke, man bruker alternative måter å få ut informasjon fra mistenkte på. Dette er selvsagt bare nødvendig i de tilfellene man ikke greier å sende mistenkte til andre land, hvor de kan tortureres på den gode gamle måten.

Ikke for det, det er interessant å se at noen amerikanske krigsfanger ble behandlet på en ikke helt ulik måte av japanerne under andre verdenskrig, der var man ikke i tvil, disse var blitt torturet. Så langt kan jeg ikke se at noen amerikanske krigsfanger (I Irak eller Afgjanistan) faktisk har blitt torturert. Selv om man fra myndighetenes side ikke er i tvil om at disse aldri vil følge geneve konvensjonene. Et eksempel er soldaten Jessica Lynch som ble tatt til fange i Irak, I en bok om henne sa man at hun var blitt voldtatt, en påstand som ikke har kunnet blitt underbygget av medisinske fakta, og ei heller hun selv husker. Så kan man lure på hvem som hadde noe å tjene på å vise irakerne frem som udyr. Men nå beveget jeg meg langt unna det jeg skulle snakke om.

Presidenten er for tiden innvolvert i en strid om bruken av tortur, eller rettere sagt retten til å torturere. Endel folk fra hans eget parti, deriblant Senator McCain (en tidligere soldat som ble tatt til fange i Vietnam og torturert) yter stor motstand mot å kunne bruker tortur, hovedsaklig fordi det ifølge ham vil tillate USAs motstandere å bruke samme typen virkemidler mot amerikanske krigsfanger. Regimet ønsker å kunne endre Genevekonvensjonene, slik at disse praksisene ikke faller inn under det. Bush gjør som han har gjort i enhver sak hvor han har møtt motstand siden 11. september, og bringer angrepene opp igjen, med en advarsel om at hvis man motsetter seg hans forslag hjelper man terroristene.

"The enemy wants to attack us again," he said in urging Congress to pass controversial legislation to detain, interrogate and try suspects in the war against terrorism.

"Time is running out," Bush said from the White House Rose Garden. "Congress needs to act wisely and promptly."

Bush har høstet kritikk fra blant andre tidligere utenriksminister Colin Powell, en man jeg tidligere respekterte, og fortsatt ville hatt respekt for om han hadde sagt opp sin stilling heller enn å presentere løgnene i FN som la grunnlaget for krigen mot Irak. I tillegg til endel senatorer så må man og berømme den virkelige moralske ryggraden i USA, nemlig høyesterett. Den litt spesielle måten høyesterett settes sammen på i USA gjør at de kan være, og ofte er, ganske kritiske til myndighetene. Det var disse som forbød praksisen man har hatt i Guantanamo basen hvor USA har holdt krigsfanger uten lov og dom, og hvor myndigheten etter press tillot lukkede militærdomstoler som kunne dømme disse fangene.

Men USAs praksis kan selvsagt ikke sammenlignes med USAs fienders, ifølge Bush:

"It's unacceptable to think there's any kind of comparison between the behavior of the United States of America and the action of Islamic extremists who kill innocent women and children to achieve an objective," said Bush, growing animated as he spoke.

Hvorfor man ikke kan sammenligne disse er det ingen som har svart på. USA har da viterlig drept flere kvinner og barn for å nå sine mål.

Anklagene om upatriotisme kommer kjapt frem, selv om som Bush sier det, han anklager ingen for å være upatriotiske, men andre kan godt gjøre det. Men når Bush begynner å snakke om at dette kan føre til nye angrep på USA, og måten han krisemaksimerer på med at det er så lite tid, og at det må handles nå, gjør at jeg tror vi kan oppleve nye angrep mot USA ganske snart. Han truer jo med å legge ned CIA prosjekter som han sier har hindret flere angrep, dermed vil nye angrep lett kunne brukes mot hans motstandere.

En liten glipp, kunne plutselig blitt noe mye mer alvorlig ... men det mest skremmende er at dette førte til at atomkraftverket slo seg av. Kunne man fått en ulykke av noe slag som resultat av en tabbe? Å dra inn Chernobyl blir litt vel krisemaksimering, men samtidig ... er det?

Konspirerende konspirasjon

Å kalle motstanderens synspunkter for konspirasjonsteorier er en hersketeknikk man ser ofte i bruk i norske medier idag. Det er en lite ærbar måte å ta spilleren på, istedenfor å gå etter ballen. De siste dagene har debatten om 9/11, altså 11. september angrepene mot USA, foregått for fullt. Det var en imam som startet diskusjonen, imam Zulqarnain Sakandar Madni. Madni mener blant annet at USAs president, George W Bush, ikke er troverdig, noe som kanksje ikke er en kjempeoveraskelse. Det som skapte debatt var imidlertid at imamen våget å stille spørsmålstegn ved den offisielle versjonen av hva som skjedde, og hvem som står bak. Det skulle han ikke få gjøre ustraffet.

Halvor Tjønn fra Aftenposten tordnet om en Imam på annen klode, og etter en kraftig fordømmlese kan Tjønn blant andre fortelle om hvor viktig og sentral person denne imamen er. Han sier:

Imam Zulqarnain Sakandar Madni er lederen for organisasjonen "Norges forente ulama" - hvilket betyr at han er leder for gruppen av islamske teologer i Norge. Norges forente ulama er det nærmeste man på muslimsk side kommer bispemøtet i Den norske kirke.

Hva er hans begrunnelese for dette? Hva vet han om denne organisasjonen fra før? Jeg ville betvile at han har engang hørt navnet, det hadde nemlig ingen andre norske journalister. Men han bygger opp imam Madni som selve IMAMEN her blant norske muslimer, dytter på ham synspunkter knyttet til de han har, og som han ikke har sagt noe om, for så å fordømme ham. Er dette en måte å drive journalistikk på? Dette er et grov overtramp både mot Imam Madni og mot muslimer generellt.

Når man ser hva imamen faktisk sier, så er det igrunn ikke så veldig kontroversiellt, en undersøkelse ifra USA viser at 1/3 av de spurte stiller spørsmålstegn ved den offisielle historien, som må sies å ha skremmende mange hull. Jeg ser defor ikke helt hvorfor den amerikanske ambassaden velger å gå ut med en så skarp fordømmelse av saken heller. Dette er synspunkter til en økende del av deres egen befolkning. Ikke beskyldninger om at gitte personer står bak, men at den offisielle historien ikke stemmer.

Jeg vil forøvrig anbefale artikkelen Et globalt bedrag? 11. september i kritisk lys, av Emil André Røyrvik i siste nummer av Samtiden for de som er interessert i å lese litt om denne saken.

Jeg har nettopp medlt meg inn i BookCrossing, et vidunderlig prosjekt som går ut på å dele det man leser med andre. Etter at man har lest en bok kan man legge den ut på et sted ute i det offentlige, hvor den kan plukkes opp og bli lest av andre. Boken registreres forøvrig på hjemmesidene (første gang) så kan amn følge serienummeret og se hvem andre som leser den, og hva de skulle mene.

Leste om konseptet på en flyreise for lenge siden, og syntes det var genialt. Men så gikk alt i glemmeboken. Kom plutselig på det hele igjen idag. Jaja, bedre sent enn aldri :)

-Shoaib

Da virker det som om denne mannen kanskje er på vei ut av britisk politikk. Han har greid å bli ekstremt upopulær både hjemme og ute grunnet sin politikk med blind støtte til Bush & co.

I VG og Aftenposten (og andre?) kunne vi lese om imamen Zulqarnain Sakandar Madni, som sier at han ikke tror at Osama Bin Laden finnes. Eller det vil si, han sier jo ikke det, men det er slik avisene velger å forstå det han sier. Det han sier er at "- Jeg vet ikke om han lever eller er død, men jeg tror at han bare er en skikkelse som blir brukt av amerikanerne, sier han."

Men konspirasjonsteorier som dette, hvor får de næring fra? Er det bare USA-hat? Jeg mener at det ikke er det. Da den kalde krigen sto på som verst var det diskutert planer i USAs militære myndigheter om å senke egne marin efartøy og få det til å framstå som angrep fra Cuba. Et slikt angrep ville gitt USA anledning til å angripe Cuba. Man antok at ca. 30 soldater ville bli drept, men dette var helt okei. Dette viser nylig ( ca. 1 år siden) nedgraderte militære dokumenter.

Minst 37 mennesker ble drept og over 125 såret i en serie bombeeksplosjoner i den indiske byen Malegaon. Malegaon er en by i den vestindiske staten Maharashtra, med en muslimsk majoritet.

Eksplosjonene skjedde da tusenvis av muslimer samlet seg ved en gravlund for en religiøs feiring og fredagsbønn. To eksplosjoner rammet gravlunden, mens en tredje sprengladning gikk av på et av byens torg.

Hørte nettopp at Pakistan har gjort et vedtak på å sende styrker til Libanon. Det er snakk om ingeniørsoldater som skal rydde miner og ueksploderte klasebomber. Håper flere land sender denne typen hjelp, og at man får ryddet opp de ueksploderte dødsfellene.

Debatten mellom meg og en "israelvenn" gikk som vanlig langt vekk fra det vi startet med å diskutere, slik det gjerne gjør. Men det var noe han sa som jeg fant ut at var verdt å undersøke nærmere. Han skrev:

Mot arabere, ja, det er sant. Israel behandler dem som annenrangs borgere på flere måter.Israel er langt ifra noe forbilde målt etter europeisk mål (men målt etter arabisk derimot..).Poenget er uansett at en må kunne se saken ifra flere sider, og ikke bare skylde på at Israel er den store stygge ulven.

Før jeg går videre vil jeg da også berømme en slik åpenhet og villighet til å se Israels feilgrep også. Mange såkalte "israelvenner" nekter jo å gå med på at israel kan gjøre noe feil.

Men så kommer spørsmålet som fikk meg interessert. Jeg liker å sjekke opp de etablerte sannhetene. Er Israel så mye bedre enn araberlandene i å behandle sine minoriteter? Hvordan måler man noe slikt?

Hvis et arabisk land blir angrepet, vil det la de ikkemuslimske borgerne være uten beskyttelse fra staten? Eksempelet Irak sier noe annet, en annen sak er at staten ikke greide å beskytte noen av sine borgere, men de diskriminerte ikke kristne eller andre borgere. På den andre siden har man Israel, hvor enhver bosetting i NordIsrael har bomberom, bortsett fra .... ja du gjettet det. Arabiske israelere. Deres muligheter for sosial avansement er minimal, det samme kan faktisk ikke sies om f.eks. kristne i Irak. Inntil nylig hadde de jo ministerposter i regjeringen. (før den amerikansk ledede innvasjonen og okkupasjonen.)

Sier jeg dermed at araberlandene er forbilledlige stater hvor minoriteter har de samme godene som alle andre borgere? Nei selvsagt ikke. Jeg bare viser at bildet er mer nyansert enn det det ser ut til å være etter første blikk.

Høyreekstremister truer i et videoopptak postet på nettet med å drepe muslimer i Storbritannia, med mindre de forlater landet.

Koblingen er kanskje ikke den klareste, men jeg mener at dagens situasjon ikke kan forklares uten å ta inn over seg "krigen mot terror" fra USAs side, med Storbritannia som en villig medhjelper.

Det amerikanske militæret mener at Iran er fem år unna en atombombe, og ifølge amerikanske eksperter har det iranske atomprogrammet fått endel problemer. En vedvarende propaganda mot Iran har ført til at alle vet at Iran prøver å skaffe seg atomvåpen, og jeg sier ikke at de ikke gjør, men det er noe med slike ting som alle vet. USA har da vedtatt å innføre sanskjoner mot landet, men det virker lite sannsynelig at de vil få noe slags vedtak fra sikkerhetsrådet, da Russland har forkastet enhver tanke om sanskjoner mot Iran.

Ingen, heller ikke jeg, ønsker at Iran skal skaffe seg atomvåpen, men det er forskjellsbehandlingen av ulike land som gjør at jeg inntar et standpunkt mot sanskjoner mot Iran. Israel er med all sannsynelighet den eneste atommakten i området, hvorfor snakker man ikke om sanksjoner i forbindelse med Israel?

-Shoaib