Det var en gang...

En standard åpning på et norsk eventyr, om det handler om Per, Pål og Askeladden eller noe helt annet. Under valgkampen fikk FrP en del medieomtale fordi Hagen truet med barnevernet da han var i en moske og sa at det er foreldrenes ansvar at barna kunne norsk. Jeg er nok ikke helt enig i det, men jeg har lyst å gi FrP rett i at det OGSÅ er foreldrenes ansvar.

Stortingsrepresentanten Christian Tybring-Gjedde (FrP) pleier ofte å formane at minoritetsmiljøene må bli flinkere til å lese norske bøker, aviser og også se på norsk TV. Akkurat det er jeg helt enig i. Jeg kan ikke se noe gærnt i at man f.eks. leser flere norske eventyr og bruker mer tid foran NRK når man er liten. Faktisk mener jeg det er utelukkende positivt. Foreldre som kanskje ikke er så gode i norsk, får øvd på norskspråket, og barna får ta del i den kulturen det norske språket er bygd på.

Språket, gjennom folkeeventyrene bl.a., skaper et felles rammeverk jeg mener barna vil nyte godt av når de kommer på skolen. La meg ta et eksempel. Jeg føler at jeg behersker norsk på en god måte. Samtidig er jeg klar over at jeg ikke har, eller hadde, den samme forståelsen av språket som Magnus (min lesesalvenn, som sitter ved siden av). Uttrykk som "Prinsessa ingen kunne målbinde", "Prinsessen på erten", "Kjerringa mot strømmen" eller hele konseptet med "Soria Moria slott", som har fått en ny vår pga. regjeringsforhandlingene på Soria Moria hotell, betydde ingenting for meg før langt ut på ungdomsskolen eller kanskje vgs. Det ligger heller ikke like naturlig for meg å bruke referanser til litteraturen og diktningen i mine samtaler av den enkle årsak at jeg ikke er vokst opp med det på samme måte som Magnus.

Statistikken viser også at det står dårlig til med norskkunnskapene til min.språklige elever i norsk skole. I fjor viste noen undersøkelser at 70% av elever som hadde norsk som andre språk på skolen skåret UNDER kritisk grense på leseferdigheter. Da må det selvfølgelig et krafttak til i Oslo-skolen spesielt, for det kan gjøres mye på skolene for  rette opp i dette, men det er også et ansvar foreldre må ta.

I mange hjem er det tradisjon for at man snakker "morsmålet" hjemme. Man kan snakke så mye norsk man vil ute, men hjemme snakker man "morsmålet". Ofte blir det oppfattet som uhøflig om man snakker med mor og far på norsk framfor morsmålet. Det er i og for seg ikke noe galt med at man snakker f.eks. urdu hjemme. På den måten kan barna lære seg urdu (arabisk, somalsk eller hva det nå enn er), noe jeg synes også har en verdi. Samtidig kan det være negativt at barna "aldri" får et naturlig forhold til norskspråket.

Slik jeg tenker har det følgende konsekvenser: Man får et ekstra skille mellom ute-samfunnet og hjemme-samfunnet. Ikke bare er det forskjeller i hva man spiser eller hvordan man kler seg, men det blir også et skille på hvilket språk man snakker. Konseptet med "Oss" og "Dem" som mange muslimer og innvandrere er opptatt av skal forsvinne, blir dermed ekstra forsterket. For det andre er jeg redd for at dette språk-skillet skaper avstand mellom foreldregenerasjonen og deres barn. For selv om man er vant til å snakke morsmålet hjemmet, så er det nesten selvsagt at man ikke vil klare å uttrykke alt man ønsker på et språk (morsmålet) som en ikke er helt trygg på. Man har kanskje lyst å uttrykke seg på norsk fordi det er det man er vant med fra skolen, men blir nødt til å uttrykke seg på sitt "morsmål".  

Foreldre må gjerne lære sine barn deres morsmål. Barn tåler å lære flere språk. Men det vil heller ikke skade om foreldrene brukte noe energi på å lære barna norsk også. Det vil hjelpe dem selv i deres kunnskaper om norsk, og samtidig skape en atmosfære hvor det å snakke norsk hjemme ikke blir tabu. Hvis mor eller far leser et norsk eventyr for sine barn vil barna også bli vant til at norsk ikke kun snakkes utenfor hjemmets vegger, men også i hjemmet.

Som sagt, jeg gir gjerne FrP rett i det de foreslår. Det er ikke vanskelig for meg å gi FrP rett i noe. Jeg har bare to problemer med FrP. Måten de sier det på og resten av partiprogrammet!

Jeg vil anmode dagens foreldre (særlig de unge foreldre) til å bruke tiden også på å lære barna sine norsk, og ikke la det være helt opp til skolesystemet. Det tror jeg vi alle tjener på.

Qalm



Omtaler og rekasjoner på rapporten min

Her vil jeg fortløpende legge ut lenker til eksterne domener som publiserer omtale og/eller reaksjoner til rapporten jeg har publisert.

Dinshadi 20.09.05
SOS-Rasisme 20.09.05
Islam.no 28.09.05

HRS svarer på rights.no 29.09.05
Ny Tid 01.10.05 "Ekteskapskrangelen" 
Ny Tids lederartikkel 01.10.05
Nighet Shafi i HRS svarer i Ny Tid 08.10.05
Utrop 10.10.05 - "HRS manipulerer"

Til info: På grunn av ferie og ramadan vil min respons til HRS dessverre ikke komme før i november en gang.

Athar Akram

Del 1 rapport om "Innvandring gjennom Ekteskap"

Faktuelle og metodiske feil begått av Human Rights Service
i rapporten "Innvandring gjennom Ekteskap"

Innledning
17. mai 2005 publiserte Human Rights Service (HRS) rapporten "Innvandring gjennom Ekteskap". Rapporten spiller blant annet på at HRS mener å dokumentere at 74 % av etterkommere av ikke-vestlige innvandrere fra utvalgte grupper som giftet seg i perioden 1996 - 2003 henter en ektefelle fra foreldrenes opprinnelsesland, og at dette er et tegn på at integreringen er feilslått. Dette kan vi lese fra både deres eget sammendrag[1], men også referert i en rekke medieoppslag som for eksempel i Dagbladet og Aftenposten, samt i debattprogrammet RedaksjonEN. I tillegg er alle de konkrete tiltakene som HRS anbefaler på side 75 og 76 tiltak for å motvike tvangsekteskap. Dette er grunner for at jeg anser tvangsekteskapsproblematikken som et av hovedmomentene i rapporten og derfor omhandler dette dokumentet i all hovedsak problemstillingen rundt tvangsekteskap som rapporten omtaler.

I innledningen[2] til rapporten skriver HRS (mine uthevinger):

”For oss i HRS er målet at alle borgere i Norge skal ha de samme optimale muligheter for et godt og fullverdig liv. Skal denne målsettingen ha noen som helst realisme, fordrer det at sentral dokumentasjon er tilgjengelig for det politiske lederskapet, slik at forutsetningene for beslutningsgrunnlaget i norsk politikk stemmer best mulig med terrenget. Å frembringe slik dokumentasjon er denne rapportens formål.”

I tillegg fremheves følgende i margen:

Beslutningsgrunnlaget må stemme med terrenget

Etter å ha fulgt med på hva HRS har sagt om denne rapporten, og skummet gjennom rapporten, kom jeg i tvil om terrenget faktisk stemmer overens med denne rapporten. Umiddelbart syntes jeg at HRS presenterte veldig høye, dramatiske og dystre tall, som kunne tyde på overdrivelse, samt at jeg har vært uenig med HRS ved tidligere anledninger jeg har hørt på dem. Jeg valgte derfor å gå rapporten i sømmene, og etter noen kritiske spørsmål fant jeg flere betenkelige momenter som stiller spørsmål ved rapportens og HRS’ integritet og seriøsitet.

Rapporten inneholder, etter min mening, flere selvmotsigelser og feil av varierende alvorlighetsgrad, som enten tyder på forvrengning av virkeligheten, overdrivelser, udugelighet, inkompetanse, bevisst eller ubevisst underslag av fakta eller en kombinasjon av disse. Etter min oppfatning er det flere forhold i denne rapporten som tydelig viser at HRS ikke har klart å frembringe dokumentasjon som stemmer med det terrenget de ønsker å dokumentere. Dette dokumentet beskriver et utvalg av de metodiske og faktuelle feilene jeg mener er begått under utarbeidelsen av denne rapporten.

Denne dokumentet er forfattet på privat og frivillig initiativ av Athar Akram.
Sammendrag
En av de mest alvorlige feilene jeg mener er begått er den hvor HRS har omdøpt en rekke tall de har kjøpt fra Statistisk Sentralbyrå (SSB). Et av hovedpoengene til HRS at 74 % av etterkommerne (2.generasjon) som giftet seg har hentet sin ektefelle fra sitt opprinnelsesland, og at dette er en høyere andel enn for de som innvandret (1. generasjon) til Norge. Dette er derfor et tegn på at integreringen er en fiasko, mener de. Problemet er at HRS aldri kjøpte tall fra SSB som sier hvor mange som har giftet seg i sine opprinnelsesland. De kjøpte tall som sier hvor mange som giftet seg i utlandet. Dette inkluderer altså både de som gifter seg i Danmark, England og andre land som de ikke stammer fra, men HRS omtaler og analyserer alle slike ekteskap som inngått med en i opprinnelseslandet. Dermed blir tallene for ekteskap i opprinnelseslandet høyere i rapporten enn det de virkelig er.

Et annet alvorlig moment er hvordan HRS skjønnhetsmaler ”nydanskenes” opplevelser av det danske regelverket knyttet til innvandring gjennom ekteskap og hvordan reglene fungerer i praksis. HRS tar knapt opp noen negative trekk med de nye reglene, og de refererer til et dansk forskningsprosjekt som de tar til inntekt for at reglene fungerer slik de er tiltenkt. Men selv om den rapporten de refererer til tar opp en rekke problemstillinger som er knyttet til de nye reglene og hvordan ”nydanskene” opplever dem, blir ikke de eller andre problemstillingene nevnt. I og med at rapporten til HRS er et dokument til både myndigheter, politikere og offentligheten i forsøk på å iverksette en rekke av de tiltakene som er iverksatt i Danmark, mener jeg at HRS også plikter til å referere til de negative erfaringene for å gi politikerne et korrekt beslutningsgrunnlag. Dette er ikke gjort, og HRS har heller kun omtalt de nye reglene som noe som "nydansker" støtter. Dette mener jeg er en mangel i forhold til de demokratiske spillereglene, og det blir ikke særlig bedre av at det er nettopp mangelen på demokrati blant de ikke-vestlige som er en av HRS' store bekymringer. De burde derfor gå frem som et bedre eksempel enn som så.

HRS anser ekteskap mellom en med innvandringsbakgrunn og en i sitt opprinnelsesland som ”dårlig” integrasjon, mens ekteskap mellom en med innvandringsbakgrunn og en som er bosatt i Norge som bedre integrasjon (men enda bedre om det er en etnisk norsk person). Men statistikken inkluderer ikke de som lever som samboere (som må være et tegn på virkelig god integrasjon, og i slike tilfeller kan jo heller ikke tvangsekteskap heller være med i bildet), noe som er en feilkilde i analysen og konklusjonen som følger statistikken. Jeg mener at analysen er feilaktig, i og med at hele samlivsspekteret ikke blir inkludert. Statistikken undertrykker dermed "positive integreringskrefter", noe som gjør at både analysen av tallene og konklusjonen ikke blir korrekt. Konklusjonen av en slik skjev statistikk er jo forhåndsdømt til å være at integreringen er feilslått, selv om det ikke er en selvfølge i terrenget som forsøkes å dokumenteres.

De som har regnet på tallene i rapporten har, over tid, begått en gjennomført regnefeil ved operasjoner som er så simple og banale som gjennomsnittsregning, noe som også påvirker analysen og konklusjonen. Det er mulig å regne seg frem til noen av de korrekte tallene, da hele tallgrunnlaget for utregningen er inkludert i rapporten. Men det er også mange tall hvor kun det utregnede resultatet presenteres, og dermed kan man heller ikke måle feilmarginen for de andre tallene.

Flere av disse manglene og feilene gjennomsyrer rapporten, noe som gjør at det ikke bare må stilles spørsmål til dens troverdighet og integritet, men også til HRS’ arbeidsform, kompetanse og måten de håndterer, behandler og presenterer statistikk og fakta. Dette er noe offentligheten har interesse av å sette søkelys på. Ikke bare fordi arbeidet HRS utfører er finansiert direkte over statsbudsjettet (2 millioner kroner fra 1. januar 2005[3] (se også her) og 1,1 millioner i 2003), men også fordi de søker å påvirke de politiske partiene til å innføre radikal politiske endringer basert på en rapport med så mange åpenbare og til dels alvorlig mangler og feil.

Omdøping av kategorier
Første del av rapporten inneholder statistikk[4] over hvem første- og annengenerasjons innvandrere gifter seg med. HRS har valgt ut 16 befolkningsgrupper som de har bestilt tall fra SSB om. De tar for seg 13 755 nyinngåtte ekteskap[5] som ble inngått i perioden 1996 til 2003. Disse ekteskapene blir kategorisert på de 16 landene, kjønn, generasjon og de 4 kategoriene nevnt under (mine uthevinger).

1)         Ekteskap hvor ektefellen er hentet fra opprinnelseslandet
2)         Ekteskap hvor ektefellen har samme landbakgrunn, men allerede bosatt i Norge
3)         Ekteskap hvor ektefellen har en annen enn norsk eller samme landbakgrunn som en selv, men   bosatt i Norge [6]
4)         Ekteskap hvor ektefellen har etnisk norsk opprinnelse

Disse kategoriene er å finne igjen i følgende tabeller: Tabell 3 side 13, tabell 8 side 21, tabell 17 og 18 side 30, tabell 20 side 33 og tabell 21 side 34. Tallene basert på kategori 1 er analysert og/eller behandlet i følgende tabeller: tabell 4 side 16, figur 1 side 17, tabell 9 side 22, tabell 13 side 24 og figur 3 side 25. I tillegg finner man en utlisting på side 14.

Etter å ha sett denne inndelingen satt jeg igjen med følgende spørsmål:

Hvor blir det av de som gifter seg med mennesker som er bosatt i for eksempel England, India (om man selv ikke stammer fra India), Pakistan (om man selv ikke stammer fra Pakistan), Sverige eller et hvilket som helst annet land som man selv ikke stammer fra? Grunnen til at jeg stiller dette spørsmålet er nettopp fordi jeg kjenner og / eller har hørt om flere individer i Norge som har inngått slike ekteskap. Et eksempel er Jaweria Tariq, som i følge artikkelen giftet seg med en brite for 3 år siden, altså i 2002. ”Hvor finner jeg henne i statistikken”, tenkte jeg?

Jeg sendte så en e-post til HRS (23.juni) hvor jeg blant annet skrev følgende etter å ha listet opp den kategoriseringen de bruker i rapporten:

"Jeg lurer på hvor det blir av de som gifter seg med noen som fra før av er bosatt i et helt annet land.? Som for eksempel England, Sverige, Danmark, etc... Er de ikke med i statistikken i det hele tatt?"

Rita Karlsen fra HRS svarer meg den 21.juli etter at jeg purret på svar den 8.juli. Svaret er noe forkortet.

"Hva gjelder de ulike kategoriene så følger disse av SSBs definisjoner, som følger reglene for registrering. Hva gjelder bosatte i et "annet land" fanges disse opp i statistikken ved at de ikke er bosatte i Norge.(...)"

og jeg blir henvist til SSB for nærmere informasjon. Jeg sender ny e-post (den 25. juli) til HRS hvor jeg blant annet skriver:

"Du sier at de som er bosatte i et annet land fanges opp ved at de ikke er bosatte i Norge. Men i følge statistikken deres har dere ingen kategori som sier "de som ikke er bosatte i Norge". Av de som ikke er bosatte i Norge er det kun de som henter ektefellen fra opprinnelseslandet. (...) Jeg henviser til for eksempel Tabell 3 på side 13 i den nye rapporten deres, hvor disse kategoriene er nevnt.
Vil det si at denne gruppen ikke er tatt med i statistikken?”

Svaret på dette spørsmålet kommer samme dag og er gjengitt i sin helhet:

"De som henter ektefellen i utlandet søker familiegjenforeningen, derved kan ekteskapstallene kontrolleres opp mot familiegjenforeningssøknadene for ektefelle (hos UDI)."

Jeg sendte derfor en e-post til SSB, hvor jeg henviste til e-postsamtalen med Rita Karlsen i HRS.

Jeg fikk følgende forkortede svar tilbake (mine uthevinger):

"SSB opererer med følgende kategorier i forhold til den statistikken som Human rights brukte:

1) person som gifter seg med en person uten innvandrerbakgrunn ('norsk', men kan også være en person som f.eks. har en utenlandsfødt forelder fra hvilket som helst land)
2) person som gifter seg med person med samme landbakgrunn som seg selv, bosatt i Norge ved ekteskapets inngåelse
3) person som giftet seg med person med innvandrerbakgrunn men med annen landbakgrunn enn seg selv, som var bosatt i Norge ved ekteskapets inngåelse
4) person som giftet seg med en person bosatt i utlandet ved ekteskapets inngåelse."

Her går det tydelig frem at det kun finnes en enkel kategori for ekteskap hvor den ene parten er bosatt i utlandet, nemlig kategori nummer 4. Og denne kategorien omhandler alle slike ekteskap, ikke bare de ekteskapene som er blitt gjort med en person som er bosatt i det landet man selv stammer fra.

Ut fra dette kan man stille en av to konklusjoner:

a) HRS har filtrert ut de ekteskapene hvor ektefelle ikke var bosatt i herboende ektefelles opprinnelsesland. Det vil uansett medfører at prosentregningen deres ikke stemmer, da de ville ha delt alle tallene på et mye lavere tall, i og med at de som er filtrert bort ikke er med i regnestykket

b) De har brukt tallene SSB leverte dem som merket som antall "ekteskap inngått med noen i utlandet", og omdøpt den til "ekteskap inngått med noen i opprinnelseslandet".

Jeg sendte så e-post til SSB for å finne ut hva som har skjedd. Deres respons er følgende (uthevelsen er min):

"I det tallgrunnlaget som HRS fikk fra SSB, er kategoriene som jeg har listet de opp benyttet. De har ikke filtrert ut personer som giftet seg med noen fra opprinnelseslandet. Her er kategorien person ikke bosatt i Norge (utlandet), og de kaller denne opprinnelseslandet."

Det vil med andre ord si at stiftelsen HRS har bestilt og betalt et tallmateriale fra SSB, hvor de har omdøpt en rekke tall fra "person som giftet seg med en person bosatt i utlandet ved ekteskapets inngåelse" til "person som har giftet seg med en person som er bosatt i opprinnelseslandet ved ekteskapets inngåelse". Til tross for mine 2 skriftlige henvendelser har de enten ikke sett spriket i deres egen statistikk (noe som burde være usannsynlig, grunnet den enkle fremstillingen av problemet, deres egen referanse til den opprinnelige kategorien, jmfr mitt første svar fra Rita Karlsen og at de bevisst må ha omdøpt kategorien), eller så har de sett den, men ikke benyttet de 8 ukene som er gått siden vår siste e-post kontakt til å opplyse offentligheten om denne feilen som de bevisst eller ubevisst har begått.

I den delen av rapporten som omhandler hovedstatistikken primært[7] finnes tekststrengen "opprinnelsesland" 73 ganger. Det vil si et snitt på 2,5 ganger per side. På de samme sidene refereres det refereres til "utland" kun 2 ganger. Ser man på hele rapporten under ett er tallene 126 og 9, noe som gir et snitt på ca 1,7. Dette tyder på at det ikke er snakk om en feil med få konsekvenser, men en feilsituasjon som gjennomsyrer store deler av rapporten generelt, og hovedstatistikken spesielt.

Flere av konklusjonene og analysene i rapporten går derfor langt ut over det tallene kan gi grunnlag for, da den stadig vekk analyserer tallene som om de omhandler personer som har giftet seg i opprinnelseslandet, mens tallene egentlig omhandler de som har giftet seg med noen som var bosatt i et annet land enn Norge i det man inngikk ekteskapet. Her kan det med rette argumenteres med at langt de fleste har nok giftet seg i sitt opprinnelsesland, men det er likevel en signifikant faktor som ikke bør glemmes i dokumentasjonen av terrenget. Mitt inntrykk er forøvrig at det inngåes stadig flere ekteskap blant ungdom med innvandringsbakgrunn på tvers av de europeiske landegrensene, og er like viktig å kartlegge som de andre kategoriene HRS har satt opp i et perspektiv hva ekteskapsmønster angår. Jeg vil også minne om at statistikken til HRS for 2. generasjon bare omfatter 1231 ekteskap. Dermed vil selv få ekteskap i andre land enn opprinnelseslandet slå kraftig ut andelsmessig, og dermed blir disse ekteskapene signifikante.

Det bør her også legges til at HRS' kategori 4, som omhandler ekteskap hvor ektefelle har etnisk norsk opprinnelse, heller ikke er korrekt om man sammenligner det med kategoriene jeg fikk tilsendt av SSB. De har nemlig definert tallene som person som gifter seg med en person uten innvandrerbakgrunn. Nyansen som ligger til grunn her er at en person som har kun en forelder som er født i Norge, ikke nødvendigvis trenger å være etnisk norsk, men blir definert som en person uten innvandrerbakgrunn.

Merk også at samme omdøpinger er gjort for boka Feminin Integrering, også utarbeidet av HRS.

Utregning av gjennomsnittlig ekteskapsalder
Ved gjennomlesning av rapporten, og enkel prøvesetting av noen av tallene, la jeg merke til at det var noe galt med kunnskapen om gjennomsnittberegning til de som har behandlet dataene de har fått fra SSB. På side 31 finner vi tabell 19 og side 35 finner vi tabell 22. Begge disse tabellene omhandler gjennomsnittsalderen til den "norske" ektefellen, fordelt på opprinnelsesland og årstall mellom 1996 og 2003.

Om en tar for seg den delen av tabell 22 på side 35 som omhandler 2. generasjon menn som har opprinnelse i Pakistan, kan man med det blotte øye se at det er noe som skurrer med det utregnede totale gjennomsnittstallet (21,7). Noen tastetrykk på kalkulatoren viser at det korrekte gjennomsnittet er 22,2 år. Det viser seg at tallet HRS fremviser er et gjennomsnittstall av gjennomsnittet for de 8 årene. De har altså utført følgende regnestykke: (19,9 + 20,4 + 21,3 + 21,3 + 21,7 + 22,2 + 23,5 + 23,2) / 8. Mens det korrekte regnestykket er 18,8 * 19,9 + 18 * 20,4 + 37 * 21,3 + 38 * 21,3 + 54 * 21,7 + 55 * 22,2 + 79 * 23,5 + 76 * 23,2 / (18 + 18 +37 +38 + 54+ 55 +79 +76).

Gjennomsnittsalderen er feil utregnet for samtlige deler av tabell 22 og tabell 19. I tillegg refereres det i teksten til tall som HRS har regnet ut for førstegenerasjon, samt til de 4 forskjellige kategoriene de har inndelt ekteskapene i. Disse tallene er det umulig å sette prøve på, fordi tallmaterialet for de forskjellige årene ikke er opplyst. Men det er all grunn til å betvile de utregnede resultatene, med bakgrunn i regnefeilen som er belyst over. Merk også at denne feilen ikke bare er begått i denne rapporten, men også i Feminin Integrering som også er utarbeidet av HRS. Noe som vitner om at det ikke bare er en feil som er gjort i øyeblikket, men noe som blir gjentatt flere ganger over flere år.

Det kan gjerne motargumenteres med at det bare er snakk om et halvt år i forskjell mellom det reelle gjennomsnittstallet og det virkelige. Men med forutsetning av at ingen har giftet seg før de er 18 år, så er det snakk om et avvik på ca 12 % (avstanden til 0-punktet er 4,2 ikke 3,7). Dette er det største avviket jeg fant i denne tabellen, men man kan ikke utelukke at det er et enda større avvik i de tallene hvis grunnlag ikke er gitt. Merk også at denne feilen ikke gjør at alle tall blir høyere. Gjennomsnittalderen for 2. generasjons kvinner fra Tyrkia blir for eksempel 0,1 år lavere.

Med denne feilen demonstrerer statistikerne i HRS at de mangler elementær kunnskap om enkle statistiske utregninger og begreper. Det å beherske gjennomsnittsregning burde være et minimumskrav for å bli betalt av skattepengene for å lage og analysere statistikk som potensielt kan være et grunnlag for radikal politiske beslutninger.



[1] det står her at 75 % henter ektefelle fra sitt opprinnelsesland, men det skal være 74 % jmfr deres egen rapport

[2] side 6

[3] Merk at vedtaket er fattet fordi HRS "driver målrettet kunnskapsutvikling og ikke på noen måte kan klassifiseres som en interesserorganisasjon". Dette dokumentet bør leses med blant annet dette og rapportens formål, beskrevet på forrige side, i tankene.

[4] også kalt hovedstatistikken i rapporten

[5] det HRS omtaler som familieetablering

[6]  Denne kategorien er bare omtalt som ”annen landbakgrunn” i tabellene. Se side 12 for fullstendig definisjon

[7] fra og med side 8 til og med side 36

Del 2 rapport om "Innvandring gjennom Ekteskap"

Ekteskapsmønster som en variabel for å måle graden av integrering

HRS' resultat for 2. generasjon, som de bruker i sine oppsummeringer og som de har gjentatt i medier, er blant annet det at 95 % giftet seg med en som har samme opprinnelse som seg selv, og at 75 % giftet seg med en i opprinnelseslandet. Hvis vi et øyeblikk ser bort i fra problemstillingen skissert over mtp opprinnelsesland og utland, så er det en helt habil observasjon. Det er korrekt at 95 % av personene som giftet seg innenfor de utvalgte gruppene giftet seg med en person av samme nasjonal opprinnelse. Men å gå fra den observasjonen til å hevde at integreringen dermed er feilslått, er ikke direkte uproblematisk. Dette kapittelet omhandler brister i denne følgen.

I innledningen, på side 7 i rapporten, finner vi et avsnitt hvor HRS forklarer hvorfor vi trenger en ekteskapsstatistikk, og hva den viser:

"Statistikken over ekteskapsinngåelser gir sentral informasjon om graden av integrering av nye grupper borgere i Norge. Dersom ulike etniske og religiøse grupper har felles møteplasser i arbeidslivet og det sosiale livet, og også har en felles verdiplattform basert på demokratiets bærebjelker, vil giftermål på tvers av etnisk/nasjonal/kaste-, stamme- eller klanbakgrunn og religiøs bakgrunn, være et både utbredt og naturlig fenomen. Med andre ord er ekteskapsmønsteret en sentral variabel for å måle graden av integrering av nye grupper borgere."

Uten å ta stilling til om jeg er enig i prinsippet om at et slikt ekteskapsmønster kan brukes som en integrasjonsvariabel, legger jeg først merke til at hovedstatistikken i rapporten kun omhandler ekteskap på tvers av landbakgrunn (inklusive opprinnelseslandet) til ektefellene. Statistikken måler altså ikke ekteskap begått på tvers av etnisk- kaste-, stamme-, klanbakgrunn eller religiøs bakgrunn. Hva som er HRS’ grunnlag for kun å måle denne ene variabelen (nasjonal bakgrunn), opplyses det ikke noe om. Ei heller forklares det hvorfor akkurat denne variabelen ansees for å være så vesentlig at den alene kan brukes til å bedømme hvorvidt integreringen er vellykket eller ikke.

Det at HRS utelukker de ungdommer som velger en annen parform enn ekteskap, gjør at HRS’ virkelighetsbeskrivelse av integrering ved hjelp av ekteskapsmønster ikke blir korrekt. Hvis ekteskap med en person av samme opprinnelse i opprinnelseslandet kan tyde på dårlig integrasjon, og at ekteskap med noen i Norge tyder på bedre integrasjon, ja så må det være enda bedre integrasjon om en med innvandringsbakgrunn lever i et samboerskap. I tillegg kan man jo selvsagt utelukke tvangsekteskap i denne parformen.

Som en følge av dette møter hovedstatistikken et stort problem, nemlig at ekteskapsstatistikken til HRS er en ekteskapsstatistikk, den omhandler ikke samboerskap i det hele tatt. Dermed får ingen "veldig godt integrerte" mennesker i samboerskap være med å påvirke denne sentrale integreringsvariabelen som HRS har pekt seg ut.

La oss gå til et analogt eksempel for å illustrere hvor feil statistikk kan bli, om man ikke forholder seg til korrekt metode. Vi går tilbake til presidentvalget i USA i 1936. Avisa "The Literary Digest" skulle utføre meningsmålinger i forbindelse med valget. De sendte millioner av spørreskjemaer til husstander de fant i telefonbøker og bilregistre. Basert på disse undersøkelsene mente de at Landon kom til å vinne valget. En mann med navn George Gallup mente noe annet. Han hadde brukt en annen metode, og kontaktet bare noen få tusen for meningsmålingen sin. Og han mente at Roosevelt ville vinne valget. Gallup hadde selvsagt rett. Og grunnen til det var at The Digest bare hadde nådd ut til den rikere delen av befolkningen, de som hadde råd til bil og/eller telefon, men Gallup nådde frem til "alle", gjennom et representativt utvalg. Kort fortalt kan man si at når en statistikk undertrykker elementer som kan påvirke statistikken i den ene eller annen retning, så vil resultatet og dermed også konklusjonen bli feil.

I HRS’ sammenheng er det både snakk om at de gjemmer bort det faktum at mennesker med innvandringsbakgrunn bosatt i Norge også gifter seg i andre land enn sine opprinnelsesland, men også at det er mennesker som velger å bli samboere enten en lengre eller kortere periode av livet. Dette er faktorer som spiller inn, hvis en skal prøve å måle integrasjonen ene og alene ut i fra en slik snever statistikk. Disse faktorene er borte, ikke bare fra statistikken, men også i diskusjonen, noe som jeg mener er uholdbart.

La oss gjøre noen få enkle, uvitenskapelig beregninger for å se hvordan noen justeringer av tall slår ut i den dystre integreringsstatistikken som HRS presenterer.

SSB gav ut rapporten Ekteskapsmønstre i det flerkulturelle Norge i 2004.  På side 28 viser de andelen av blant annet samboene personer over 20 år i forhold til landbakgrunn. Det er selvsagt en korrekt observasjon at det er veldig få med innvandringsbakgrunn som lever i samboerskap, men det er en annen diskusjon. Tallene for Pakistan, Marokko, India og Tyrkia, de fire landene HRS behandler ekteskapstall for annen generasjon, viser at henholdsvis 112, 122, 109 og 183 personer levde i et samboerskap 3. november 2001. Totalt utgjør dette 526 personer. Hvis vi gjør et forsiktig anslag, og gjetter at ca halvparten av disse er fra 2. generasjon, tilsier det at 263 mennesker ikke får være med på å påvirke den dystre statistikken til HRS som skulle tilsi at integreringen er mislykket. Her er det også viktig å tenke på at dette samboertallet er et øyeblikksbilde av virkeligheten, mens HRS’ statistikk omhandler tall for en 8 års periode. Det er derfor rimelig å anta at samboertallet vil være høyere om en sjekker samboertallene for den samme 8 års perioden.

Ut fra tabell 17 på side 30 og tabell 20 på side 33, kan man så regne ut at HRS har analysert ekteskapsmønsteret for 1231 personer. Om vi inkluderer antallet på 263 til denne mengden, havner vi på 1494 personer. Dette skulle da tilsi at det er rundt 61 % (mot 74 % i følge HRS' utregning, og 75 % i følge HRS oppsummering) av de i 2. generasjon som bor som par som henter sin partner fra utlandet.

Analogt med dette er det verdt å få med seg antallet som ikke lever i par. For de samme landene og i samme rekkefølge, er det snakk om 3984, 1358, 1213 og 1792, til sammen 8347 personer. Hvis en gjetter på at 16 % av disse er 2. generasjon (basert på statistikk for 20 - 29 åringer med bakgrunn fra Asia og gjetter at det er den samme andelen som gjelder for Marokko), utgjør det 1336 personer. Inkluderer vi disse i regnskapet også er det snakk om rundt 32 % som har giftet seg i utlandet. Og enda har vi ikke inkludert enslige og samboende som er mellom 18 og 20 år. Vi har heller ikke korrigert tallene for problemene knyttet til opprinnelsesland/utland, ei heller de få som bor i et registrert partnerskap. Dette vil også bidra til å senke prosentandelen. Uansett, dette er som sagt kun ren gjetning, men likefullt så er det gjetning med en viss rot i virkeligheten.

Antallet ekteskap HRS har analysert for 2. generasjon er særdeles lave, fordi det er så få som har giftet seg. For 1. generasjon er tallet 12 524 personer, mens det er snakk om 1231 for 2. generasjon. Det vil si at tallene for 2. generasjon er særdeles "sårbare" for faktorer som ikke medregnes, selv om disse tallene aldri er så små, slik jeg har illustrert over.

I tillegg til disse regneeksemplene, ønsker jeg å bruke noen konkrete eksempler til å illustrere hvor feil metoden til HRS slår ut. På rapportens side 40 omtales Shabana Rehman, blant flere 1. generasjons innvandrere, som "like innfødte som etniske nordmenn hva gjelder fullverdig deltakelse i et fritt og moderne demokrati som Norge" i en fotnote. Hun er altså en som blir omtalt som godt integrert. Shabana Rehman og Dagfinn Nordbø giftet seg 14. desember 2003. Det vil si at hun blir en del av statistikken, nærmere bestemt så er hun en av 8 førstegenerasjons kvinnelig innvandrer med pakistansk bakgrunn som giftet seg med en norsk etnisk mann, gitt av tabell 3 på side 13. Gjennom sitt ekteskap blir hun et ”lysglimt” av "integrering" i hovedstatistikken. Men hadde hun giftet seg 1 måned senere, ville hennes flerårige samboerskap og engasjement i integreringsdebatten ikke hatt noen som helst uttelling til fordel for integreringen i statistikken. Tilsvarende eksempel kunne man også ha brukt om Afshan Rafiq og Aamir Javed Sheikh som giftet seg i romjula 2003. Hadde de ventet en ukes tid, ville ikke Norges første kvinne med innvandringsbakgrunn på Stortinget noe å si i den ”sentrale integreringsvariabelen”. Selv ikke jenter som Jeanette som Hege Storhaug, Informasjonsansvarlig i HRS, selv har skrevet om. Jeanette er/har vært medarbeider i HRS, men hennes samboerskap får ikke påvirke statistikken i en retning av en "positiv integrering". Disse tilfellene er følgelige heller ikke med i statistikken som presenteres i Feminin Integrering. Det hele blir altså på grensen til det absurde når samboerskap og de som har valgt ikke å gifte seg enda ikke inkluderes i statistikken for måling av integreringsnivå.
Er det en generasjonsforskjell mellom 1. og 2. generasjon?

Når man snakker om 1. generasjon (innvandrere) og 2. generasjon (etterkommere av innvandrere), så tenker man ofte et klart skille mellom foreldregenerasjonen og barnegenerasjonen. I hovedstatistikken snakker HRS også om 1. generasjon og 2. generasjon, men det er kun de som har giftet seg i perioden 1996-2003 som her omtales som 1. generasjon. La oss her anta at HRS’ gjennomsnittsberegninger for alder ved inngåelse av ekteskap ikke inneholder altfor store feil. De viser at ekteskapsalder for 1. generasjon er noe høyere enn for 2. generasjon, men HRS argumenterer med at det ”både [er]mulig og sannsynlig at majoriteten blant 1.generasjonskvinnene som har giftet seg også er unge ved ekteskapsinngåelsen[8]. Dette fordi de antar at det er noen som er eldre som gifter seg på ny, grunnet skillsmisse eller bortfall av tidligere ektefelle, og at disse få trekker snittet opp. De bruker tilsvarende argumentasjon for mennene, men de sier "mange", i stedet for "majoriteten"[9].

Dette tilsier at det ikke er noen reell generasjonsforskjell i statistikkens datamengde mellom det som omtales som 1. og 2. generasjon. De er jo jevngamle, og de gifter seg i samme tidsperiode. Det vil da tilsi at de ikke finnes noe uavhengighetsforhold mellom de som gifter seg. Eneste forskjellen ligger i om personen er født i Norge eller ikke.

Alle individene som er omtalt som 1. generasjon kan ha kommet til Norge en eller annen gang etter fødselen, og alle disse individene behandles i en og samme kategori, uansett når de kom til Norge. Et individ som er født og oppvokst i Norge sammenlignet med et individ som kom til Norge som baby og oppvokst i Norge, burde jo i en slik sammenheng tilhøre samme kategori, altså en kategori som er basert på botid i Norge. I stedet havner en person som kommer til Norge som 1 åring og en som kom til Norge som 20 åring i samme kategori.

Uten en slik inndeling havner for eksempel Shabana Rehman (som kom til Norge som baby) i samme kategori som en som kunne ha kommet hit som 15 åring. Statistikken sammenligner derfor egentlig ikke individenes botid i Norge, med hvor de velger å gifte seg, slik den gir inntrykk av, mtp at inndelingen mellom 1. og 2. generasjon.

Noen av disse momentene diskuterer også HRS i sin fotnote på side 40. Men dessverre har ikke denne diskusjonen gitt utslag i hvordan de har valgt å hente ut statistikken sin på.

Rapporten sammenligner riktignok botiden til 1.generasjon fra side 19 og fra side 27. Men her lister de opp hvor lenge de forskjellige innvandrergruppene (fordelt på landbakgrunn) har bodd i Norge. De viser til hvordan gruppens botid fordeler seg på kategoriene 0-6 år, 7-14 år og over 15 år, sammenlignet med hvor mange prosent som henter ektefelle i opprinnelsesland. Detter ikke nødvendigvis feil, men det som ville vært mest interessant og korrekt i denne sammenhengen, er jo selvsagt å registrere botiden til det enkelt individ som henter en ektefelle i utlandet, for å se hvilket utslag dette gir. 

Det bør her også legges til at SSBs rapport også gjør samme inndeling mellom 1. og 2. generasjon. Om de diskuterer dette eller tar stilling til dette der, vet jeg ikke, da jeg ikke har lest hele rapporten til SSB.
24 års regelen

En anselig stor del av HRS’ rapport handler om 24 års regelen som et tiltak for å motvirke tvangsekteskap. For eksempel på side 70 og 71 regner HRS seg frem til at man kanskje kunne ha avverget 69 tvangsekteskap i 2003. Grunnlaget for det er at 689 av ekteskapene for en gruppe ikke-vestlige ville ha blitt rammet av en 24 års avtale. De gjetter at kanskje en av ti av disse kunne vært tvangsekteskap og dermed ville man klart å avverge 69 tvangsekteskap i 2003. Det henvises også til Danmark, hvor tall viser at tilstrømningen av nyetablerte ektefeller sank med nesten 2/3 fra 2001 til 2004[10].

En 24 års regel og et tilknytningskrav vil selvsagt føre til lavere innvandringstall gjennom ekteskap, noe som også var en av hensiktene til danskene[11], men om det i vesentlig grad reduserer tvang og tvangsekteskap er jeg likevel ikke helt enig i.

I samtale med flere av mine danske kontakter med pakistansk bakgrunn har jeg lært at de nye reglene selvsagt har vært til fordel for noen, men at det er altfor enkelt å oversette slike synkende tall i statistikken med at det har blitt tilsvarende mindre tvangsekteskap i Danmark. De forteller at flere av "tvangselementene" har flyttet seg fra Pakistan til Danmark.

De forteller om at det for eksempel er blitt mye vanskeligere å gifte seg med noen utenfor den kasten de tilhører. De forteller at behovet til foreldregenerasjonen for å søke sammen til ”sine egne” er blitt mye sterkere som en følge av at det danske "integreringsklimaet" har blitt betraktelig mer aggressivt, noe som også er blitt forsterket av de nye reglene. Og de søker primært ikke sammen til sine ”med-muslimer” eller ”med-pakistanere”, men de som tilhører samme kaste, da de mener at de er de som er dem aller nærmest. Dermed strammes disse båndene, og ungdom føler et mye større press til å måtte gifte seg innad i kasten, og valgmuligheten blir ditto færre. Dette er også med på å dele de forskjellige miljøene opp i enda mindre segregeringer, altså flere mindre og segregerte grupperinger dannes innefor de pakistanske miljøene. Dette er altså stikk i strid med det HRS ønsker å oppnå[12] da de mener at dette er et problem i forhold til "Demokratiets bærekraft". I tillegg fører dette til flere ekteskap innenfor den samme kasten, og det er også negativ integrering i følge HRS’ sentrale integreringsvariabel[13].

En av mine danske kontakter mener å kunne gå med på at 24 års regelen er til en stor fordel for mange, men samtidig er vedkommende, og mange andre, sterkt i mot regelen, nettopp fordi både argumentasjonen for å innføre den, og debattene i ettertid, demonstrerer majoritetens hegemoni. Unge dansker med pakistansk bakgrunn føler derfor at avstanden til det "danske samfunnet" øker, og at det blir mer "oss" og "dem" tenkning og holdning, både fra ”dansk” hold og fra ”innvandrernes” hold. Det er for eksempel mange som ikke makter å se hvorfor mennesker ikke ønsker å gå gjennom mølla med date-, kjæreste- og samboerfasene før man eventuelt ender i et ekteskap, og dermed blir de som velger en annen vei som bryter med dette mønsteret gjerne sett ”rart på” eller sett på som undertrykket. Hadde man innført regelen på en ryddigere og verdig måte, så hadde den vært til en større fordel for de det gjaldt og andre hadde ikke blir urettmessig rammet med tanke på deres sosiale hverdag i det danske samfunnet. Men, som min kontakt utdyper, hovedpoenget med regelen var å få stoppet innvandringen gjennom ekteskap, og det er nettopp det Danmark har fått til.

Jeg mener at tvangsekteskap, og kastespesifikke problemer i forbindelse med ekteskap finner sted hovedsakelig på grunn av gitte holdninger og tankesett, og man kan ikke vedta holdningsendringer på politisk hold. Greit, danskene har gjort det vanskeligere å "hente" ektefeller til Danmark (enten det er snakk om tvang eller ikke), men så lenge holdningene er intakte, og kanskje til og med forsterket, så vil denne prosessen ikke stoppe ene og alene på grunn av noen forbud som gjør det vanskeligere å hente ektefelle fra utlandet. Og jo mer aggressiv politikken og de offentlige debattene er i forhold til å tvangsstyre minoritetsmiljøene, desto vanskeligere blir det å få til holdningsendringer innad i miljøene.

Holdningsendringer vil vi få til, om vi skaper et klima med gjensidig respekt for hverandres forskjellighet, der man i fellesskap klarer å definere problemområder og løsninger. I hovedsak er holdningsendringer nødt til å komme innenfra (eventuelt ved 1 til 1 påvirkning, for eksempel ved rådgivning og konfliktløsning), det å presse holdninger på andre tror jeg ikke har noen positiv effekt eller nytteverdi. Derfor mener jeg det er vitalt at myndighetene prøver å initiere og/eller støtte mennesker og organisasjoner som driver med, eller ønsker å opprette, slike holdningsendrende kampanjer. Jeg er sikker på at det er mange foreldre som nå angrer på de beslutningene de tok tidligere i livet, nå når de kanskje opplever at deres døtre er blitt alenemødre, eller at de regelmessig har blitt mishandlet. Et eksempel er faren til "Saima", som gir uttrykk for slik anger. Men samtidig er det fortsatt mange foreldre som fortsetter i de baner hvor de enten bøyer seg for press fra sine opprinnelsesland, eller at de setter sin stolthet og sine ønsker og krav høyere enn barnas ønsker og meninger når de skal gifte seg. Jeg er sikker på at om de som gjennom tidens løp har følt på kroppen om hvor feil deres tidligere beslutninger var, får mulighet og oppmuntring til å fortelle om sine erfaringer til de som har sine første fødte i "gifteklar alder", så vil det skape tankeprosesser som kan bidra til å snu de negative tendensene. Foreldregenerasjonen hører gjerne mest på sine jevnaldrende og ”sine egne” i slike saker, og dermed må også noen av de bli ansett som en alliert, ikke en motstander. Jeg er tilhenger av ideen om at man lærer av sine feil, men at det er bedre om man lærer av andre sine feil. Dette mener jeg er den viktigste måten å endre holdninger til det positive.

Når det er sagt, så tror jeg at politiske endringer som en viljeserklæring[14] også kan ha en positiv nytteverdi, og ikke minst en større utbygging av krisesentre og systemet som skal hjelpe de som er i akutt krise, slik for eksempel Ragnar Næss foreslår.


[8] Side 32
[9] Side 35
[10] side 64
[11] side 63
[12] jmfr punkt 4 side 74
[13] jmfr side 7
[14] beskrevet på rapportens side 76

Del 3 rapport om "Innvandring gjennom Ekteskap"

Skjønnhetsmaling av de danske reglene og forholdene i Danmark

På rapportens side 61- 64 refererer HRS til det danske lovverket, og hvordan det fungerer i praksis, hvilke positive endringer det har ført til, samt positive erfaringer danskene har gjort. På side 64 leser man følgende (mine uthevninger):

I dag er det liten debatt om disse reglene, den debatten som er, har i hovedsak sitt utspring fra Socialistisk Folkeparti og Det Radikale Venstre. Politikken har bred støtte i Folketinget, i den danske befolkningen generelt, og den støttes også av nydansker, både ungdom og deres foreldre. En rekke gallupundersøkelser før valget i februar i år, bekreftet en overveldende bred støtte til den nye politikken. Og i en forskningsrapport publisert av Socialforskningsinstituttet i september 2004, forteller ungdom om økt frihet til å fullføre utdannelse og å søke partner i Danmark, mens foreldre forteller om mindre press fra familie og andre i opprinnelseslandet om å gifte bort barna der.

Rapporten det refereres til heter Pardannelser blant etniske minoriteter i Danmark[15].

Det er interessant å se hvordan HRS tar denne rapportens konklusjoner til inntekt for de nye reglene, men samtidig ikke inkluderer de innvendingene til reglene som de nydanske forteller om i rapporten, ei heller en rekke observasjoner som skulle tilsi at 24 års regelen er for streng. De førstnevnte innvendingene er å finne i kapittel 6,”Aktuelle politiske tiltag og forslag til en forbedret indsats mot tvangsægteskaper”, noe som burde være et meget aktuelt kapittel for rapporten til HRS, og jeg både antar og forventer at HRS har lest dette kapittelet grundig. Dette antar jeg fordi det er nettopp i dette kapittelet rapporten omtaler at en rekke foreldre føler mindre press fra familie og andre om å gifte bort barna i opprinnelseslandet sitt. Siden de tiltak HRS foreslår innført i Norge i mange tilfeller er identiske med de som finnes i Danmark, bør også et kapittel med denne overskriften i aller høyeste grad være aktuell for HRS’ rapport. Kapittelet er langt, og jeg gjør noen få referanser til aktuelle funn forskerne gjorde seg i den kvalitative delen av rapporten.

Kapittel 6.3 i den danske rapporten er navngitt ”Svarpersonernes holdning til lovgivningen på familiesammenføringsområdet”. Her siterer og gjengir forskerne en rekke intervjuobjekters meninger, både de positive og de negative, til det nye regelverket. De skriver blant annet:

Blandt de unge er det tydeligt, at holdningerne til lovgivningen er delte. For de unge, som mener, at lovgivningen har en positiv virkning, er et tydeligt kønsperspektiv ikke mindst centralt i deres fremstilling (…)

De forteller så om intervjuobjekter som er positive til de nye reglene. Om disse personene skriver så forskerne blant annet dette:

Interessant er det i den forbindelse, at ingen af svarpersonerne bringer spørgsmålet om tvangsægteskaber, og hvad disse betyder for enkelte individer, ind i debatten. Det er det overordnede hensyn til den danske befolknings bedste, som dominerer i deres udsagn.

Om de som er negative til de nye reglene skriver de blant annet:

De svarpersoner, som særligt fokuserer på individets rettigheder i forhold til valg af ægtefælle, findes primært blandt dem, som er kritiske over for lovgivningen. Denne gruppe af svarpersoner er især kritiske over for 24-årsreglen:

Det fortelles videre om at noen mener at loven gjør det vanskeligere for at folk kan gifte seg av kjærlighet og egen fri vilje, og det illustreres med at man kan jo bli forelsket i noen mens man er på ferie i opprinnelseslandet sitt, men at man er for ung eller ikke oppfyller kravene til familiegjenforening. Det fortelles også om mennesker som har måtte skille seg på grunn av de nye reglene, og om et av intervjuobjektene som er alenemor, og gift. Men familien kan ikke bo sammen, fordi faren til barna ikke får komme til Danmark da mor ikke har jobb.

Svarpersonene forteller også at de opplever de nye reglene som tvang – på en annen måte, da de ikke får giftet seg med den de ønsker:

De unge svarpersoner, som er kritiske over for lovgivningen mod tvangsægteskaber hæfter sig ved de begrænsninger, som de mener, at den skaber for de unge, som forelsker sig i en person, som bor i et andet land. For dem at se tvinger lovgivningen disse unge bort fra hinanden og er altså “tvang på en anden måde”. En konsekvens heraf kan ifølge svarpersonerne være, at de unge føler sig tvunget til at gifte sig med personer, som de egentlig ikke er interesserede i, hvilket er “fuldstændigt ligesom tvangsægteskab”.”

En kvinne med palestinsk opphav mener også at hun ikke tror på at 24 års regelen er kommet for å unngå tvangsekteskap, fordi hun mener at problemstillingen rundt tvangsekteskap er overdrevet. Hele lovens hensikt er derimot å unngå at det kommer så mange innvandrere til Danmark.

Den danske rapporten forteller så om lovgivningen og spørsmålet om tilhørighet i kapittel 6.3.1. Her sier den blant annet (min utheving):

Både personer, som er for og imod lovgivningen, understreger tilhørsforhold til det danske samfund, men gør det på forskellig vis. Blant dem, som er overvejende positive over for lovgivningen, viser identifikationen sig særligt i deres refleksioner i forhold til den danske velfærdsstat: Velfærdsstaten er noget, som de ønsker at beskytte, og indvandring opfattes som en trussel mod denne. Også de svarpersoner, som overvejende er kritiske over for lovgivningen, udtrykker et dansk tilhørsforhold, men tillige, at de grænser, som lovgivningen sætter for deres handlemuligheder, gør det svært at leve efter den overbevisning.

I dette underkapittelet fortelles det om hvordan 3 av intervjuobjektene, som alle har gått gjennom / er inne i det danske utdanningssystemet og snakker flytende dansk, føler at deres tilhørighet til Danmark er truet som følge av de nye reglene. En forteller om hvordan Danmark alltid har vært favorittstedet hennes, men det er det ikke lenger, på grunn av den nye lovgivningen. Hun forteller om at hun kommer til å forlate Danmark etter at hun har studert ferdig.

Neste kapittel i den danske rapporten handler om foreldrenes syn på de nye reglene, som også selvsagt er blandet. Innledningen av rapporten oppsummerer noen av de positive siden:

Nogle unge og forældre beskriver lovgivning og politiske tiltag som en hjælp i forhold til at kunne afvise ægteskabstilbud fra personer i oprindelseslandet, og mener, at den både har positiv betydning for majoritetsbefolkningen og dem selv. For eksempel nævner nogle forældre, at 24-årsreglen har givet dem mulighed for at afvise ægteskabstilbud i oprindelseslandet.

Dette er blitt trukket frem i HRS’ rapport, men det er en del kritikk fra den eldre garde også. Men verdt å merke seg er det at ingen av de kritiserer at loven nå ikke lar dem påvirke deres barns valg av ektefelle. Bekymringene deres går først og fremst på de begrensninger som det settes for deres barn, og hvilke prioritering som må gjøres i den forbindelse.

Andre momenter som finnes i kapittel 6 som jeg raskt ønsker å nevne er for eksempel måter folk unngår de nye reglene på. Det fortelles om smugling med falske pass, og om utbredt bruk av svart arbeid for å stille økonomisk sikkerhet på 50.000 DKR for å få ektefellen til Danmark.

Det som også er betenkelig er at denne danske rapporten, og pressemeldingen som ble sendt ut i forbindelse med rapporten, referer til at i 80 % av minoritetsekteskapene har de unge selv valgt partner, 16 % av ekteskapene er inngått som en etter en forhandling mellom barn og foreldre, og kun i 4 % av tilfellene inngås ekteskapet helt uten barnas innblanding. Dette tilsier at rapporten dementerer de gjentatte påstandene om at tvangsekteskap er et utbredt fenomen, mener en person med minoritetsbakgrunn i Danmark. Disse tallene trekker HRS heller ikke frem i rapporten, men gjentar heller påstanden om at de mener at tvangsekteskap er et utbredt fenomen[16].

Det er kanskje andre momenter som det både kan og bør refereres til, men poenget her er ikke å sitere den danske rapporten i hytt og pine. Ankepunktet mitt er at rapporten som HRS har valgt å referere til viser tendenser til et helt annet virkelighetsbilde enn det bildet HRS refererer til når de sier at loven har støtte, "blant nydansker, både ungdom og deres foreldre”. Siden innvendinger mot de nye reglene er totalt fraværende, kan det virke som om HRS underslår denne vesentlige[17] informasjonen, i sin iver etter å få innført de lovendringene de ønsker seg innført.

Når det gjelder kritikk av 24-års regelen nevner HRS riktignok at Europarådets kommissær for menneskerettigheter, Alvaro Gil-Robles, i 2004 kritiserte Danmarks nye regler, og den danske regjeringens avvisning av denne kritikken. Andre reaksjoner som også er relevante å nevne (men som HRS ikke nevner) kommer fra FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter som mener at 24 års regelen enten bør endres eller oppheves. I tillegg møter regelen også sterk kritikk fra en av den tidligere integreringsministeren Bertel Haarders sterkeste støttespillere i kampen mot nettopp tvangsekteskap, Landsorganisasjonen for kvinnekrisesentre. De mener at 24 års regelen stopper en del tvangsekteskap, men at de erfarer at de kommer minst like langt med rådgivning av de unge, deres foreldre og lærere/pedagoger. Slik rådgivning går heller ikke ut over de mange som urettmessig blir berørt av 24 års regelen.

”Innvandring gjennom Ekteskap” er en rapport som er finansiert av norske skattebetalere, og er blant annet ment som informasjon og kunnskap til politikerne om problemstillinger rundt blant annet tvangsekteskap. Det er rapportens formål å dokumentere problemstillinger og aktuelle tiltak for det politiske lederskap, slik at politikerne, ikke HRS, kan ta beslutninger basert på hvordan terrenget faktisk er.  Statsstøtten de har fått er også basert på at de driver med kunnskapsutvikling. Jeg mener derfor at HRS plikter å opplyse vårt politiske lederskap og offentligheten om problemene som er knyttet til disse lovene, slik at beslutninger kan taes på grunnlag av både positive og negative erfaringer fra Danmark, når HRS først velger å støtte den danske modellen og drar frem de positive sidene. Det er mye som tyder på at HRS bevisst har unnlatt å ta opp de negative erfaringene fra Danmark, og heller lagt seg på en skjønnhetsmalende linje. De nevnte innvendingene over har både samfunnsøkonomiske og integreringsmessige konsekvenser både for de individene og familiene som berøres av tiltakene HRS anbefaler, men også resten av samfunnet vårt.. Det er jo ikke direkte kostnadsfritt om vi presser individer med universitetsutdannelser ut til andre land for eksempel. Det å skade tilhørighetsfølelsen til de med innvandringsbakgrunn er jo noe som ikke er direkte uproblematisk heller. Og hvordan målgruppen av lovgivningen opplever reglene må jo i aller høyeste grad belyses. Kritikken fra FN er også relevant, i og med at det påvirker nasjonen Norges omdømme i resten av verden.

Denne åpenbare mangelen mener jeg er i konflikt med de demokratiske spillereglene, som er alvorlig nok i seg selv, men det blir ikke særlig bedre av at det er nettopp mangelen på demokrati blant de ikke-vestlige som er en av HRS' største bekymring og ankepunkt.
HRS mener at Norge ikke er et fritt og moderne demokrati, og at de selv ikke er integrerte

På side 53 sier rapporten (min utheving):

”HRS er av den klare oppfatningen at integrering handler om å etablere et felles verdigrunnlag knyttet til det frie og moderne demokratiets umistelige verdier; likestilling, likeverd, ytringsfrihet, religiøs frihet, pluralisme og en sekulær rettsstat.”

Men Norge er da ingen sekulær stat. Følgende er nedfelt i grunnlovens paragraf 2:

”Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion”


På grunn av dette har vi har også en statskirke. Det er riktignok en debatt som pågår hvor en diskuterer om Norge skal fjerne denne paragrafen eller ikke, men dette kan ikke skje før tidligst om 8 år, da det trengs 2/3 flertall på 2 stortingsperioder på rad for å endre grunnloven.

Rapporten diskuterer ikke hvorfor en sekulær rettsstat er en umistelig verdi for frie og moderne demokratier, så jeg vil heller ikke spekulere i hvorfor dette er så viktig for HRS. Det kan de sikkert svare på selv. Men det er også verdt å merke seg at siden HRS er av "den klare oppfatning at integrering handler om (...) en sekulær rettstat", så følger det rent logisk at ingen i Norge egentlig er integrerte, selv ikke medarbeiderne i HRS, og at Norge ikke er et fritt og moderne demokrati.
Flesteparten er jo flere enn 50 %

På side 41 i rapporten omtaler HRS de mellom 18 og 23 år som er i høyere utdannelse. De referer så til SSBs hypotese om at flesteparten av disse vil inngå frivillig ekteskap med partner bosatt i Norge. HRS stiller seg tvilende til dette, og argumenterer med følgende:

"I følge SSBs hypotese vil dette også føre til at flesteparten av disse personene vil inngå frivillige ekteskap med partner bosatt i Norge. HRS stiller seg mer tvilende til denne optimismen
bl.a. relatert til at vi ser at selv om ekteskapsalderen synes å øke, så synes ikke ekteskapsmønsteret å endre seg vesentlig (jf. kap.2.5 og 2.6). Vår tvil understøttes av en unik undersøkelse fra Danmark. Den viser at blant de med lengre utdannelse i de aktuelle gruppene, fortsetter likevel hele 50 % å hente ektefelle i opprinnelseslandet."

På side 45 står referansen til denne danske undersøkelsen, hvor HRS referer til at "kun lengre utdannelse kan i en viss grad frigjøre unge innvandrere fra utsikten til å giftes bort med en fra opprinnelseslandet", samt at "Økt alder for å kunne hente ektefelle til Danmark ved nyetablerte giftermål, mener de kan frigjøre unge til å bedre treffe egne valg". HRS sier også at "av de med ingen utdannelse ble 90 % giftet bort i opprinnelseslandet. Av de med gjennomført grunnskole, ble 80 % giftet bort i opprinnelseslandet, mens blant de med lengre utdannelse var utbredelsen av henteekteskap på 50 %."

Det at en undersøkelse viser at halvparten (som er akkurat på grensen til at flesteparten velger det ene eller det andre) gifter seg i opprinnelseslandet, bør jo indikere at det er en reell optimisme bak SSBs hypotese, og selvsagt en reell tvil hos HRS. Men dataene er fra 1999, og det gjelder et begrenset sett med innvandrere, hvordan dagens situasjon er, vet man ikke helt. Men hvilken vei det tipper, kan verken HRS eller noen andre vite. Men likevel avfeier HRS hypotesen uten å blunke. Hvordan HRS kan stille seg tvilende til hypotesen, og samtidig støtte seg mot en undersøkelse som egentlig ikke underbygger deres tvil i det hele tatt, er for meg et mysterium.

Men det som er enda mer mystisk er at det korrekte tallet for ekteskap blant de med lengre utdannelse er at 43 % (jmfr side 8 i undersøkelsen de referer til, hvor det står "whereas “only” 43 % of those with a long higher education have imported their partner"), ikke 50 % slik HRS hevder, gifter seg i utlandet.

Det betyr jo at 57 % har giftet seg i Danmark (om "import" menes de som har giftet seg i utlandet i denne undersøkelsen). Hvorfor HRS mener at undersøkelsen viser at det gjelder 50 %, ikke 43 % er uforståelig for meg. Men det må uansett tyde på at siden denne undersøkelsen viser at flesteparten faktisk har giftet seg i Danmark, som følge av høyere utdannelse, så må vel HRS også støtte SSBs hypotese på dette området? I og med at det er den undersøkelsen HRS utpeker som sitt sannhetsvitne?
28 års unntaket

HRS rapporten beskriver et unntak til tilknytningskravet som Danmark innførte i 2003, fordi det var mange etniske danske som protesterte. De hadde nemlig bodd i lengre tid i utlandet pga jobb og studier, og kunne ikke flytte tilbake til Danmark på grunn tilknytningskravet. Unntaket er beskrevet slik at tilknytningskrav ikke gjøres gjeldene om den "danske part" har hatt dansk statsborgerskap i 28 år, eller bodd 28 år sammenhengende i Danmark. Grunnen til at danskene ikke satte et 24 års eller 25 års krav var fordi "regjeringen anser det som lite sannsynlig at foreldre vil vente til eksempelvis ei jente er 28 år før hun giftes bort.". Denne regelen anbefaler HRS også at blir innført i Norge[18]. Men dette unntaket velter jo hele det systemet som, etter HRS' mening, skal dempe tvangsekteskapsproblemet og problemet med at barn blir "dumpet" i utlandet. For med dette unntaket er det jo absolutt ingenting som stopper en familie å sende sitt barn som er født med norsk statsborgerskap til et annet land. Der kan barnet vokse opp, eventuelt studere, gifte seg eller bli tvangsektet, og vente til alderen blir 28 år. Og da er det bare til å returnere tilbake til Danmark/Norge uten noe problem.

Jeg skjønner derfor ikke at en 24 års regel med tilknytningskrav og 28 års unntaksregel i det hele tatt skulle kunne fungere. Det er en brist i den logiske følgen av reglene, og gjør, etter min mening, hele forslaget direkte useriøst og det vitner også om at reglene er lite gjennomtenkte.
Er dette dokumentet en fornekting og/eller forsvaring av tvangsekteskap og/eller andre overgrep?

Til dette spørsmålet vil jeg svare et entydig nei på. Min intensjon med dette dokumentet er blant annet å peke på noen av de metodiske og faktuelle feilene jeg mener er begått under utarbeidelsen av rapporten "Innvandring gjennom Ekteskap", samt noen av HRS’ selvmotsigelser. Dette gjorde jeg blant annet fordi rapporten hevdes å være sentral dokumentasjon som skal brukes i beslutningsgrunnlag for norsk politikk, og at jeg mener at denne dokumentasjonen inneholder så mange seriøse problemstillinger at det er rimelig å stille dens integritet i tvil. Jeg deler HRS' syn om sakelighet og faktiske forhold i integreringsdebatten, som i alle andre offentlige debatter. ”HRS er opptatt av at innvandrings- og integreringspolitikken er gjenstand for en bred offentlig debatt. Det viktigste kravet i en slik debatt er at den føres med saklighet på grunnlag av faktiske forhold og tilgjengelig dokumentasjon.”[19]. Dette dokumentet er derfor mitt bidrag i denne debatten. Jeg mener at rapporten til HRS ikke dokumenterer de faktiske forhold, og det er derfor i alles, inklusive HRS', beste interesse at denne rapporten blir oppdatert og korrigert, eventuelt forkastet. Jeg mener også at det er bør stilles spørsmål til HRS’ evne til å drive målrettet kunnskapsutvikling når de begår slik feil som de har gjort i denne rapporten. Ikke minst må man også kunne stille spørsmål til seriøsiteten til stiftelsen HRS.

Jeg vil også legge til at jeg personlig er bekymret for mange av de problemene som kan omtales som problemer i kryssningspunkteter mellom kulturer, både de som er direkte lovbrudd (slik som tvangsekteskap, kjønnslemlesting, fysisk og psykisk vold etc) men også mange av de momentene som bare er "problematiske", men likefullt kan være særdeles vonde og traumatiske for dem det gjelder. Det er mye jeg skulle ønsket var annerledes. Jeg har møtt triste og fortvilte skjebner i livet mitt, og vet at det er ungdommer med innvandringsbakgrunn som også opplever overgrep.

Men jeg er samtidig opptatt av at majoritetsbefolkningen ikke begår overgrep mot den synlige minoritetsbefolkningen eller at majoritetsbefolkningen plasserer seg som en overformynder over den synlige minoritetsbefolkningen. Slike ting mener jeg er med på å skade verdigheten til de synlige etniske og religiøse minoritetene, som en gruppe. Jeg mener at det er å gjøre ting verre, langt verre. Grunnene til dette er en lang avhandling i seg selv, men jeg vil kun kort begrunne det med at konstante fokus på problemene og konstant negativt fortegn på synlige minoriteter er med på å skade minoritetsungdoms norske nasjonalfølelse og følelse av tilhørighet. Man mister nemlig følelsen av aksept for sin forskjellighet. Det at man føler seg norsk når man er født og oppvokst i Norge er noe som de fleste kan være enige i at er ønskelige. Men vi lager flere problemer for oss selv når vi opprettholder et konstant negativt fokus på andre religioner, kulturer og minoritetene. Enten det gjelder konstant negativ offentlig debatt eller dypt inngående lovverk som innføres

Jeg tror at det regelverket HRS foreslår er med på å skade følelsen av tilhørighet til Norge og den norske nasjonalfølelse blant minoritetsbefolkningen. Dette fordi det er mange som urettmessig vil bli berørt av dem, og at mange, spesielt de med minoritetsbakgrunn, vil føle det som blodig urettferdig i sympati med de som blir urettferdig berørt, og fordi de vil føle at ”nordmenn” er ute etter dem eller ikke liker at minoritetene er som de er. Det er mange momenter i integreringsdebattene som får minoriteter til å føle at majoriteten pådytter dem ”frihet”, ved at majoritet tar minoritetenes frihet til selv å velge hvordan de ønsker å leve livet sitt. Mange vil føle et ytre press om assimilering, ikke integrering, og det gjør ubotelig skade på følelsen av tilhørighet. Og vi kan jo spørre oss selv hvilken retning vi er på vei i, om vi stadig vekk bidrar til å skyve minoritetenes tilhørighet lenger vekk fra Norge. Denne indre integreringen er minst like viktig som den ytre. Dessverre får dette altfor lite fokus.

Jeg deler tankene til Kaveh Shamshiri når han sier at ”nasjonal identitet ikke er noe man alene kan tilegne seg. Det skjer i samspill med omgivelsene. For å føle seg dansk må man også bli akseptert som dansk av andre, og det er det mange føler at de ikke blir”. Og jeg mener at de offentlige debattene, lovverket og de internasjonale situasjonene (vi lever alle i en globalisert verden, og det som skjer utenfor Norge påvirker oss alle) også spiller inn i disse prosessene.

Jeg mener derfor at den synlige minoritetsbefolkningen er nødt til å spille en mye sterkere rolle i de prosessene som rører ved deres liv og griper inn i deres hverdag, og at diskusjonene må gjøres med gjensidig respekt og verdighet. Dett er noe både medier, myndigheter, politikere og oss med minoritetsbakgrunn er nødt til å ta innover oss. Jeg er også opptatt av den gjensidige respekten, også fordi vi ikke må bagatellisere den frykt som mange med etnisk norsk bakgrunn faktisk har overfor mennesker som stammer fra andre deler av verden.

HRS har forøvrig undersøkt graden av integrasjon ved å undersøke ekteskapsmønster ved å ta utgangspunkt i kvantitativ "forskning". Det er verdt å bemerke, at HRS ikke har foretatt intervjuer for at få dybdeinnsikt i et kvalitativt fenomen som ekteskap. Dette gjelder rapporten i sin helhet.  Statistikk viser et visst ekteskapsmønster, men det er kun gjennom intervju at HRS ville fått brukbar viten om hva som ligger bak de unge menneskers beslutning om å velge ektefelle, enten de gifter seg her i Norge eller i utlandet. Gjennom denne metoden ville vi muligvis innse at unge mennesker i lykkelige ekteskap, uavhengig av ektefellens etniske bakgrunn og opprinnelsesland og uavhengig av hvordan ekteskapet ble inngått, vil være bedre i stand til å bidra til samfunnet enn andre unge mennesker som lever i ulykkelige forhold. Og det er det som må være i fokus, individenes lykke. Denne type faktorer kan ikke påvises gjennom statistikk, men må gjøres via kvalitativ forskning. Her deler jeg igjen Ragnar Næss' forslag om landsdekkende undersøkelser, hvor vi kan basere oss på virkelig kunnskap, ikke kvasi-kunnskap og fordommer når og hvis man skal forandre loven.

[15] som for øvrig kom ut i mai 2004, ikke september
[16] side 42
[17] hvordan målgruppen av lovene opplever de nye lovene er jo nødt til å være vesentlig
[18] Jmfr side 76
[19] side 5

Del 4 rapport om "Innvandring gjennom Ekteskap"

Sluttkommentar
HRS er en av de sentrale aktørene som presser myndighetene og de politiske partiene sterkest for å få til en radikal endring i innvandrings- og integreringspolitikken i Norge, men når de produserer feilaktige og overdrevne tall som de selv og andre referer til for å få til politiske endringer, er det på sin plass å korrigere rapporten og HRS. Spesielt når for eksempel FrP, et av landets største partier, går til Stortingsvalg hvor de programfester flere av de tiltakene HRS foreslår med bakgrunn i tallmaterialet de har produsert i denne rapporten.

Det er samtidig meget alarmerende at en stiftelse med så mye innflytelse i integreringsdebatten gjør slike graverende feil (enten det er bevisst eller ubevisst, men selvsagt er det verre om det er bevisst ”feil”) når de håndterer signifikante fakta. Det er å gå på akkord med sannheten. Det er forøvrig ikke første gangen det blir påvist faktuelle og metodiske feil i HRS' arbeidsmåter og ”kunnskapen” de formidler. Farrukh Abbas Chaudhry, forsker ved Universitet i Oslo, mener at HRS i beste fall har mangelfullt utviklet tallforståelse, i verste fall prøver de bevisst å føre det norske folket bak lyset (Klassekampen, 30. september 2004) etter å ha analysert noen tall i Feminin Integrering (det er andre tall enn de jeg har analysert). Tidligere har Marius Emberland, stipendiat ved Senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo, stilt spørsmål ved HRS' kompetanse når det gjelder menneskerettigheter.

Vi gjør alle feil men jeg vil ikke ta bedømme hvor alvorlige feilene og problemene jeg har skissert her er, ei heller hvilke eventuelle følger dette bør få for HRS. Det overlater jeg til andre å bedømme. Mitt bidrag i debatten er knyttet til å peke på det jeg mener er problematisk faktuelt og metodisk, med innslag av noen av mine egne tanker knyttet til problemstillingene.

Avslutningsvis vil jeg vil også legge til at det selvsagt er mulig at jeg har pekt på ting som jeg tror er feil, men som faktisk er korrekt. Jeg er selv heller ikke er ufeilbarlig, og er derfor villig til å korrigere det som eventuelt skulle vise seg faktisk å være korrekt.

Dette dokumentet er forfattet på privat og frivillig initiativ.

Copyright 2005: Athar Akram (athara at mail.com) og bloggstedet "Muslimen" (http://islam.weblogg.no)

Dato for offentliggjøring: 15. september 2005

Hent soldatene hjem

Skulle de rødgrønne ( Ap, Sv og Sp )vinne stortings valget i år har de nå et klart krav fra sine velgere om å trekke soldatene hjem fra Irak, og markere avstand til den ulovlige amerikanske okkupasjonen av Irak.

Så får man se om politikerne følger opp kravet fra folket da.

og skriver jeg ikke noe mer før valget, godt valg!

 - SS

Fuks og fanteri

Så var det da noen som tok et seriøst blikk på frp's  valgkamppropaganda, og det viser seg at det ikke helt tålte å bli sett nærmere på. Advokat Halvor Helle's innlegg i Aftenposten tar et kritisk blikk på frp's valgkampbrosjyre, og avslører denne som det vrøvlet det er.  Brosjyren er full av heller lett omgang med fakta, direkte løgner og usannheter. Det som er litt overaskende og litt skuffende er at ingen andre ser ut til å ha sett dette, og heller ikke har dette fått fokus i andre medier.  Vi får håpe at politikere fra andre partier faktisk får denne med seg hvis de nå skulle møte frp i en kriminalitetsdebatt.

- SS

hits Site Meter