Den islamske bokflommen


Årene etter 11. september 2001 er det hvert år kommet en rekke bøker om islam, og i høst og vinteren 2005/2006 har vi fått en rekke nye titler om emnet. Noen av bøkene fra ifjor var "Islam. Tradisjon, fundamentalisme og reform" av Kari Vogt, "Koranoid", av pseudonymet Erik Bakken Olafsen, og "Min hellige krig" av Nazneen Khan-Østrem. På nyåret kom en bok av Oddbjørn Leirvik, "Islam og kristendom: konflikt eller dialog?" , denne skulle egentlig ha kommet i desember, men ble noe forsinket. Den siste boken i denne omgang kom i februar/mars i år, og er skrevet av den nederlandske politikeren Ayaan Hirsi Ali, og bærer tittelen "Krev din rett". 


Øvelsen i å sammenligne disse bøkene minner en på utrykket "å sammenligne epler og bananer," da de i liten grad handler om de samme temaene. Den eneste rendyrkede boken om Islam her er skrevet av Vogt, boken til Leirvik handler om den kristen muslimske (og i stor grad også den jødiske) dialogen. Han tar for seg dialogen i historisk perspektiv, og i dens moderne form. "Koranoid" er en skjønnlitterær bok som prøver å kommentere samfunnsforhold og "Min hellige krig" handler om hvordan muslimske ungdommer opplever hverdagen sin i vesten. Boken til Ali er et angrep på islam, så vel som en innføring i vestlige lands forsøk på integreringen av muslimer. Den prøver å være alt de overstående bøker er, nemlig en bok om islam, og muslimer, om vesten, kommentar på integrasjonspolitikken og et kritisk blikk på dialogen. I tillegg prøver den å gjøre det på 218 sider, det må nesten gå galt. 


Disse bøkene ligger på ytterpunktene i en rekke akser, som det kan være nyttig å se på i den sammenhengen. En av disse aksene er dialog, her kan det virke som Ali og Leirvik ligger på hver sin ytterkant. Dialogen Ali snakker om bærer mer preg av diktat, mens respekten for "Den andre" er sentral i Leirviks tekster og det preger i sin tur hans syn på dialogen.  Nå skal det sies at Leirvik ikke bare er positiv til islam, og han kommenterer en rekke problemområder man må ta innover seg. Forskjellen her ligger i at Leirvik har et diversifisert bilde av virkeligheten, mens Ali virker veldig tendensiøs. Det skal imidlertid sies at Ali iblant i bisetninger hentyder positive aspekter ved islam og muslimer, men i neste setning slår hun til med storslegge den andre veien og ødelegger det inntrykket. Ali skal imidlertid ha ros for at hun lar stemmer hun ikke er enig med komme til orde også, deriblant professor Karen Armstrong. De andre bøkene ligger imellom disse på denne aksen, med Vogt og Khan-Østrem plassert et sted i nærheten av Leirvik, med den samme grunntanken om respekt og toleranse, og "Koranoid" egentlig litt malplassert nær Ali. Grunnen til at jeg synes den blir litt malplassert er at Olafsen jo ikke snakker om dialog, og det føles litt urettferdig å tvinge ham inn i denne aksen, men plasseringen skyldes egentlig det "pasient-synet" han bruker or å vise frem muslimer og deres forhold til storsamfunnet, noe som ikke akkurat gagner dialogen.  


Tilbake til "krev din rett", det er interessant at Ali hele veien velger en "vi" form når hun snakker om muslimer, man kan spekulere i om det er for å øke kredibiliteten ovenfor ikke-muslimske lesere. En stoler så mye enklere på en kritikk som kommer "innenfra", mediene har ikke gjort det bedre når de kontinuerlig refererer til Ali som "den nederlandske muslimske parlamentarikeren". Hun melker jo det med at hun er frafallen for alt det er verdt, Det underliggende budskapet er: "Jeg har vært muslimsk, jeg vet hva jeg snakker om." At hun er en frafallen muslim er nå så sin sak, men da må man være konsekvent og ikke snakke "på vegne av" muslimer slik Ali gjør. Det skaper hardere og tøffere fronter, og gjør at de delene av hennes kritikk som kan være berettiget mot muslimer ikke godtas. Ingen, hverken muslimene eller storsamfunnet, tjener på den polariserte debatten Ali dermed legger opp til.  


En annen akse man kan bruke er seriøsiteten. To av bøkene er fagbøker, selv om de har stor allmenn appell også, nemlig bøkene til Vogt og Leirvik. Sammen med kritikken fra Ali havner de på et ytterpunkt i aksen. Boken til Olafsen, som er en skjønnlitterær bok, forsøker å behandle et alvorlig samfunnsspørsmål, men mislykkes med dette i stor grad og havner i den andre enden av skalaen. Khan-Østrem er vanskelig å plassere på aksen, da boken hennes er en helt annen type litteratur, samtidig er det ikke meningen hennes å gjøre annet enn å la muslimske stemmer komme til utrykk. Skal "min hellige krig" plasseres på en slik skala så havner den et sted nærmere midten. 


Angrepene mot pentagon og New York 11. september skapte en enorm informasjonshunger om islam, det har skapt en etterspørsel etter mer og bedre litteratur om islam. En annen av disse aksene jeg nevnte tidligere er informasjon. Disse bøkene har, som nevnt tidligere, vært vanskelige å sammenligne, da de fyller ulike behov. Boken til Vogt gir en forståelse av islam på en måte ingen av de andre gjør. Det forsøker Ali med sin bok også, problemet er imidlertid at hun monopoliserer islam som det hun har opplevd. Der Vogt skaper et helt bilde viser Ali et utsnitt, og insisterer på at det er det islam er, ene og alene. Hun gir masse informasjon, men det blir for tendensiøst. Hun har hatt en rekke uheldige opplevelser, som hun alle som en henger på knaggen "islam". Hun tar opp dette som en problemstilling i det innledende kapitlet, hvor hun sier at hun har blitt beskyldt for å la sine egne opplevelser farge sitt syn på islam. Istedenfor å behandle dette skikkelig så børster hun det imidlertid bare til side. Slik overfladiskhet gjør det vanskeligere å ta henne på alvor, og det skader hennes kredibilitet. Ali skaper et bilde av muslimer som et kollektiv hele, eller rettere sagt hun beskylder islam for å kvele individualiteten, og i samme setning som hun beskylder politikerne i Vesten for å godta dette. Problemet her er egentlig faktuelt. Islam fremmer individuelt ansvar, ikke ulikt det Luther kjempet for mot den katolske kirken. Beskyldningene fra Ali er like korte og bastante som de er feil.  


Khan-Østrem gir et viktig bidrag i denne debatten med å gi unge muslimske stemmer et utløp, men informasjonen om islam i seg selv er bare behandlet tidvis. Det er jo ikke meningen heller, og slik sett er det i tråd med ideen bak boken. Samtidig flytter det henne mot midten av denne aksen. Leirvik på sin side presenterer et vell av informasjon i sin bok, og havner på mange måter på samme ytterpunkt som Vogt her. Olafsen gir et bilde av islam som blir veldig merkelig, fordi vi opplever islam i boken blant annet gjennom øynene på en norsk skipsfarende lege på attenhundretallet. En del av de faktuelle tingene som fortelles i boken om islam er da feil, men samtidig er det vanskelig å vite om det kanskje er ment å være slik fordi forfatteren prøver å skape virkeligheten for sine personer, med alle tilhørende misforståelser. Det blir problemet med en skjønnlitterær bok i denne sammenhengen, man kan vanskelig skille mellom virkeligheten og den skapte virkeligheten. All den tid Olafsen presenteres som en islam ekspert, får man håpe det faktisk er den skapte virkeligheten de feilaktige fakta eksisterer i. Bokens plasserring på aksen blir da i veldig stor grad av om feilinformasjonen er en del av den skapte virkeligheten. Hvis ja, kan ikke boken tvinges inn på denne aksen, men hvis nei, så havner den enda lenger på ytterkanten enn Ali. 
 

Khan-Østrem beskyldes for å bare snakke med folk som fremmer et syn som passer inn i hennes eget verdensbilde. Jeg er egentlig enig i beskyldningene, men mener at premisset som legges til grunn er feil. Prosjektet hennes, slik jeg forstår det, var aldri å gi et totalt og fullstendig bilde av islam, men heller gjenfortelle hennes egen åndelige reise, samt gi et bilde av en muslimsk flora hun mener ikke kommer frem i norsk offentlighet. På diversifikasjonsaksen gjør dette imidlertid at hun havner sammen med Olafsen på en ende av skalaen, og med Vogt og Leirvik på den andre ytterkanten. Olafsen hører egentlig ikke helt til på denne skalaen, da han for så vidt ikke lar noen muslimske stemmer si noe som helst, men problemet er at boken hans på mange måter fyrer opp under de tanker, ideer og fordommer enkelte grupperinger i samfunnet har vis-à-vis islam. Ali befinner seg i denne sammenhengen et sted midt på, da hun selv har et meget fastlåst syn på islam, men det positive er at hun lar andre divergerende syn komme frem i boken også. Disse avfeies imidlertid altfor enkelt, ofte med "jeg vet bedre" holdning.


Leirvik skal gi et bilde av dialogen, og det gjør at det blir veldig naturlig at en rekke ulike stemmer får delta, samtidig utelukker man på en måte de som ikke ønsker dialog, naturlig nok. Men dermed blir på mange måter Vogt den som i størst grad presenterer en flora av ulike stemmer. I kraft av idéen bak boken sin kan hun nettopp la denne floraen bli presentert. 


-Shoaib

Troverdighet for de utvalgte

Kronikk ifra dagens Aftenposten (29.06)

Troverdighet for de utvalgte

UVERDIGE AKTØRER. Shabana Rehman og andre islamkritikere av muslimsk opprinnelse hyldes i Norge. De har liten støtte i etniske miljøer, men det kan se ut til at storsamfunnet trenger dem for å bekrefte egne fordommer.



Sveriges mest upopulære partier

Svenskene liker generellt ikke sine politikere, eller rettere sagt er ingen av dem er universiellt likt i Sverige. De to partiene som rager på toppen av bunnlista er imidlertid muslimhaterne i Sverigedemokraterna og de kvinnepartiet Feministiskt initiativ. Problemet er ikke at de er små, men at søta bror ikke liker dem! Jeg er ikke sikker på om feministisk initiativ har en like gifitg brodd mot menn som sverigedemokraterna har mot innvandrere / muslimer, men hvis så er tilfelle betyr det kanksje at hat-politikk ikke er populært i Sverige.

Tross dystre spådommer om hvor ille ting er i Sverige betyr det også at ting kanksje er på vei mot en bedring hos våre naboer i øst.

- Shoaib

Irans jøder - har det ikke så ille?

Irans jøder, det er en gruppe man hører lite om. Ikke er de så mange heller, av Irans befolkning på ca 68 millioner utgjør jødene kun 25.000 mennesker. De er imidlertid anerkjent som en minoritetsreligion, på linje med kristendommen og zoroastrismen og assyrerne. Hver av disse har reserverte plasser i parlamentet. Dette er en gruppe jeg må si at jeg vet lite om. Men skal en tro denne Guardian artikkelen har de igrunn ikke så ille. Utrolig nok, hvis en lar seg forlede av all retorikk i vestlige medier, men kanskje ikke så underlig for folk som kjenner det iranske samfunnet bedre?

Artikkelen snakker også om Ahmadinejads kommentarer om Holocaust, som absolutt var veldig ille, men samtidig sier det noe at et jødisk parlamentsmedlem står opp og opponerer mot landets president, og at det aksepteres. Ellers synes jeg siste delen av artikklelen var verdt å lese:

Nasser Hadian-Jazy, associate professor of political science at Tehran University and a childhood friend of the president, said Mr Ahmadinejad was keen to put the Holocaust row behind him.

"I asked him, 'Are you anti-Jew?' He said, 'I am not.' I said, 'Why not go to a synagogue to express regret for what Iranians have done to Jews?' ... He said, 'I have another idea, a better idea.'


Gleder meg til å se hva han finner på, eller om dette kun er "hot air" ;-)


"He will do something to show he is not anti-Jewish. I hope he will do it soon. He will make a gesture to the Jews in Iran and that has implications for Jews elsewhere. What he will say is very important and will remove the idea that he is anti-semite."

Saeed Jalili, Iran's deputy foreign minister and another close friend of Mr Ahmadinejad, said the Jewish seat in the Majlis "tells you that we have no problems with Judaism" but he added that he had not heard of any planned gesture by Mr Ahmadinejad.

"The Jewish community in this country are very fairly treated ... Of course, a symbolic gesture is good and well, but we think that what we do is more than symbolic."


Jeg har et spørsmål, som kanksje noen med bedre kjennskap til Iran kan besvare. Er minoritetene limitert til kun disse reserverte plassene, eller er det teknisk mulig for en kristen eller jøde eller andre å kjempe fra en av de ande setene i parlamentet. Disse reserverte setene er nemlig en glimrende ide for å sikre politisk innflytelse til minoriteter, men er dette de eneste setene minoriteter kan kjempe på, så blir det mer en svakhet enn en styrke.

At jødene spesiellt med så få folk neppe får en plass er en annen sak, men det forutsetter igjen at det kun er jødene som støtter jødiske kandidater. Noe jeg da ihvertfall håper at ikke skjer i altfor stor grad.

Noe annet man bruker for å demonisere Iran er jo atom(våpen)-programmet ... ikke at jeg tar det de sier for god fisk, men jeg synes dette var interessant. ( I korte trekk, Iran mener at ifølge islams lover er masseødelggelsesvåpen forbudt, og defir noe de ikke ønsker å utvikle.)

-Shoaib


Demokrati?

Jeg forstår frustrasjonen og problematikken rundt kidnappingen av en israelsk soldat, og jeg vet at det er ulike meninger i det israelske folk med tanke på hvordan man skal takle denne situasjonen. Jeg forstår, og har sympati med, familien, og alt de går gjennom, men samtidig møter jeg på noen problemer. Jeg har store problemer med å fordømme angrepet hvor to israelske soldater og ta angripere ble drept, og den ene soldaten da kidnappet. Dette angrepet skjedde ikke i et vakum! Israel har ført en politikk som bidrar til å opprettholde denne volsspiralen.

Jeg vil alltid ta avstand fra, og fordømme angrep mot sivile og barn, uansett situasjon. Her skal det da også sies at jeg tolker ikke de fleste settlerne, som er tungt bevæpnede som sivile! Det vil IKKE si at alle settlere er legale mål, men at mange av de nok vil være det. Uansett, dette dreier seg ikke om noen som på noen måte er sivile, men soldater. Jeg vil på samme måte alltid fordømme israelerne når og hvis de angriper sivile. Angriper de, og dreper, militante er det for meg noe helt annet.

Så kommer noe annet problematisk, språkbruken. Israelerne kom nemlig med endel krav:

A high-ranking security official also threatened that Israel would work to topple the Hamas-led government-boycotted financially and politically by the West since taking office in March-unless the soldier is freed alive.

“We will make sure that the Hamas government ceases to operate if the kidnapped soldier is not returned to us alive,"
Om familien krever Gaza jevnet med jorden skjønner man at de ikke mener det, men at de er i en så emosjonell vanskelig situasjon at det ikke er mulig å forestille seg det. Men det gjør de ikke. De har kommet med appell til kidnapperne. Noe jeg tro og håper vil virke. "Kilden" ovenfor minner meg om noe helt annet ... i farten husker jeg ikke sitatet, skal se om jeg finner det senere, eller kanskje noen andre kan hjelpe, det var fra første eller andre verdenskrig, noe om at ikke hele balkan til sammen var verdt blodet til en xxxx soldat  ...

- Shoaib




Ytringsfrihet - the real deal

Dette er kampen for ytringsfriheten i Arabiske land. Grensedragningen er ikke i forhold til hvor langt en kan gå i å såre religiøse mennesker. Men om en kan kritisere makthaverne.

To egyptiske journalister har blitt dømt til ett års fengsel hver for å ha fornærmet landets president, Hosni Mubarak. Journalistene hadde våget å anklage den USA-vennlige Mubarak for korrupsjon i forbindelse med privatisering av nasjonal industri. Endel ser ut til å forbinde dette med fjordårets parlamentariske valg, hvor det muslimske brorskap gjorde et uventet godt valg. Vestlige medier burde her følge opp med press for å sikre sine arabiske kolleger virkelig ytringsfrihet. Desverre gjør man ofte ikke det. Man frykter at demokratiet vil bringe frem krefter man ikke liker, og det ender opp med at en fortsetter å støtte diktatorer og "sterke menn".
Ønsker man å la folkeviljen råde burde det være det førende prinsipp, ikke at man får opp de lederne en selv er enig med. (eller rettere sagt at de er enige med (les: i lomma på)  en selv.

-Shoaib

PS: To blogger jeg fant som hver i sitt innlegg tar opp dette spørsmålet rundt hva ytringsfrihet i et noe annet perspektiv:

Børge
Palode


Lys i enden av tunellen

Krigen i Irak har ikke vært preget av mange lyspunkter, selv om det har vært mange spådommer om at motstanden ville dø ut "bare" noe eller noen ble tatt eller gjort eller nådd ... Men her er da et genuint lyspunkt i en meget mørk tunnell .. om det er enden av tunnellen eller et motadgående tog er et annet spørsmål.

-Shoaib


Litt kultur

Jeg tenkte at det var greit å åpne for en ny kategori, nemlig bokomtale. Her tenkte jeg at jeg skulle ta en bok jeg nylig leste, og som jeg skrev en omtale av for Aftenposten. Etterhvert vil jeg kanskje publisere noe bare her også, men dett er da en grei måte å begynne på:

The perception of Islam in the Christendoms


Perceptions of Islam in the Christendoms
Forfatter: Khan, Nasir
Oversetter:
Utgivelsesår 2006
Forlag: Solum
Sjanger: Religion, Historie, Kulturhistorie, Litteraturhistorie
ISBN 8256015012

(OBS: Forlaget opererer med utgivelsesåret som 2005, noe som var den planlagte utgivelsen. slik jeg forstår det har dette blitt forskjøvet til tidelig 2006. )


Islam: En ny verdensorden?

Akademisk, tettpakket studie av historien om hvordan islam er blitt betraktet fra kristent synspunkt.

Resten av anmeldelsen kan leses her.


(Jeg skal undersdøke med Aftenposten om jeg kan legge ut hele anmeldelsen her etterhvert.)

- Shoaib

(PS: Funnet ut at jeg burde signere mine innlegg, da andre etterhvert kan komme til å skrive her også!)


Hva har de å skjule?


Fremskrittspartiet (FRP) fortsetter med å nekte Oslo ligningskontor innsyn i stortingsgruppens regnskaper. Inge Lønning (Medlem i stortingets presidentskap, fra Høyre) sier det kanskje best:

- Det eneste prinsippet som er aktuelt i denne saken, er likhet for loven. Det er stortingspolitikere som fastsetter lovene, og da må selvfølgelig stortingsgruppen også rette seg etter dem, sier Lønning til VG.

Partiet for "Folk flest" ønsker ikke å bli behandlet som folk flest, tyseligvis.

Det begynner å bli litt komitragisk når patiet nekter å rette seg etter de lover og regler som er bestemt av den nasjonalforsamling de sitter som medlemmer av.




Israel medlem i røde kors

Israel har blitt akseptert som medlem av røde kors, samtidig som man har kommet med et nytt symbol. En krystall.

Når jeg nå er inne på Israel må jeg samtidig applaudere israelske medier. Disse er som regel er mye tøffere mot den israelske regjeringen enn det europeiske medier er.

Colbert hos Letterman

Morsom sekvens ifra David Lettermans talkshow, the late show. Her har han da besøk av Stephen Colbert, mannen med en av de morsomte innslagene fra The White House Correspondent dinner tidligere i år. Innslaget derifra kan man da se her.

Al Qaida, I irak

Drapet på Lederen for "Al Qaida i Irak", Abu Musab Al Zarqawi, ser ut til å ha ført til at "Al Qaida" til slutt har fått innpass i Irak. Bortsett fra navnet hadde nemlig ikke organsiasjonen til Zarqawi ikke så mye med "Al Qaida" å gjøre. Osama Bin Laden og hans følgesvenner ifra Al Qaida skal ha sendt en dyktig veteran fra Afghanistan konflikten, Abu Hamza al-Muhajir, til Irak. Forbindelsen med Irak, som USA brukte som forklaring for angrepet på Irak, stemte ikke, men merkelig nok kan det virke som den vil gjøre det nå. Al-Muhajir vil også etter sigende skalere ned interne stridigheter i motstanden mot okkupasjonen, og satse mer på angrep mot okkupasjonsstyrken. Operasjonene øker i antall, og omfang.

En litt morsom nyhet synes jeg, eller er det tragikomisk? Iraks Regjering tilbyr Amnesti til motstandsbevegelsen, men med unntak for de som har angrepet irakiske eller soldater fra okkupasjonsstyrken. Hva er igjen da, kan man spørre seg? Angrep på okkupasjonssoldater er jo lovlig under intenasjonal lov også. Mens når Amerikanske soldater skyter sivile på sjekkpostene slipper straff. Selv når de skjøt en italiensk etteretningsoffiser ser det ut som de slipper straff.

En liten kuriositet, Costa Rica ønsker å få navnet sitt fjernet frar listen over de land som støtter krigen i Irak, det får de ikke lov til sier USA. Når sant skal sies har Amerikanerne faktisk rett her, man kan fjerne sin støtte, men når man ført har støttet noe kan man ikke endre de historiske akrivene. AT mange pro-neokonservative websider fremdeles lister Costa Rica opp som en del av "koallisjonen av de villige" er et helt annet problem.

Samtidig blusser konflikten i Afghanistan opp igjen. Et annet navn kommer frem som man bør merke seg, Jalaluddin Haqqani. En av de mest suksessfulle, og respektertem mujahedinkommadantene fra den sovjetiske okkupasjonsperioden, han var aldri en av 'krigsherrene'. Han skal ha overtatt kommandoen over de militære operasjonene til Taliban. Dette kan bare bety mye større problemer der



Ansiktsslør er problematisk


En meget spennende og viktig kronikk fra dagens Aftenposten, anbefalt lesning:

Ansiktsslør er problematisk

FORBUDET MOT SLØR. Osloskolene kan nå innføre forbud mot ansiktsslør, niqab. Den fremstående norske muslimen Lena Larsen støtter forbudet. Hun mener at enkelte muslimer i Norge ikke tar nok hensyn til norske verdier i denne debatten.

av: LENA LARSEN, Ph.D.-student, Universitetet i Oslo

-----------------------------------


 


En utfordring

For de som kaller seg venner av Israel bør det være en utfordring å reagere like skarpt på ytterliggående israelske utsagn som de gjør på palestinske. Når den israelske statsministeren i klare ordlag sier at israelske liv er mer verdt enn palestinske, bør dette fordømmes skarpt.  

Opp som en løve ...

De senste tids avsløringer av gjeldende praksis hos lov og orden partiet  frem for noen, Fremskrittspartiet (FRP), begynner å gi utslag på meningsmålingene. Selv om de garvede velgerne tviholder på at dette kun er resultat av at alle de andre er ute etter dem, så ser fler og fler at det er langt mellom det man sier og det man gjør innen FRP politikk.

Det er flere som har holdt oppmerksomheten rundt dette levende, deriblant trond, Mathias og andre blogere, og ikke minst VG, som har fulgt opp denne saken nøye. Spesiellt synes jeg saken om at FRP toppene omgår helsekøene, med skattebetalernes penger, var noe av det verste, eller kanskje beste, da det viser for "folk flest" hvordan ting foregår i FRP land.

Nemlig litt skjevt!


Kan det tenkes?

Igjen ser vi sivile døde palestinere i nyhetene. Israelske styrker beklager, men sier at det er Hamas regjeringen og de militante som har skylden. Noen momenter rundt dette:

1) Under okkupasjonen greide ikke Israelske styrker, noen av de best trente og tyngst utrustede soldetene i verden, å få helt kontroll på motstandsbevegelsen. Hvordan forventes da en palestinsk stat å få det til med mye mer begrensede resursser? Husk, USA greier ikke å hindre angrep mot egne soldater i Irak idag, hvordan skal palestinerne greie å fullstendig hindre angrep mot Israel?

2) Tanken om at de militante som angriper Israel er skyld i drapene på sivile palestienre er interessant. Det vil si at når en enhet, enten det er en stat eller person, gjør en handling, så er de direkte ansvarlige for konsekvensene av en motreaskjon. En meget radikal tanke, og interessant nok er det de samme menneksene som vil nekte at terrorangrepene mot USA 11. september hadde noe med USAs politikk å gjøre, eller at bombeangrepene i London skjedde på grunn av britisk utenrikspolitikk. Denne tankegangen vil nemlig ansvarstille det amerikanske, og britiske, regimet DIREKTE for det som skjer i en motreaksjon.

3) En tredje tanke som slår inn. Hvis en har lest Victor Ostrovsky's meget spennende bøker By way of deception, og The other side of deception, så lurer en på hva som virkelig skjer her. Det har vært en rekke sivile dødsfall i Gaza nylig. Israelske styrker gjr sjelden så mye feil på så kort tid. Kan det tenkes at det er krefter som ligger bak som ikke ønsker fred? Det virker konspirasjonteoretisk, men kan det utelukkes? Husk i så tilfelle også  forsøket på våpensmugling av de fanatiske settlerne fra USA. Dette ble stoppet, hvor mange er det som slipper gjennom? Legg også merke til at han ville "jakte på arabere", en syk mentalitet ligger bak dette. Disse menneskene vil stikke kjepper i hjulene når og hvis de kan. Det skremmende er at han ikke blir siktet for de mulige planene om å bruke disse våpnene, men illigal besittelse av militære våpen.




Fra ille til verre

Det var vel de færreste som trodde det, men for de som trodde at volden i Irak skulle blir mindre etter drapet på Al Zarqawi må de siste ukene ha vært ganske ille. Volden i Irak har økt betydelig siden drapet på Al Zarqawi, og det kan hende at den irakiske regjeringen USA hjalp til makten vil be USA komme seg ut av landet. 

Overoptimistisk?

Enkelte ganger kan journalister la lysten til å gjøre noe virkelig sensasjonellt ta helt overhånd. Denne Telegraph artikkelen er en case studie i dette. Vi leser her:

Despite suffering one dead and two seriously wounded last week, Operation Mountain Thrust has forced the insurgents out of villages and recovered areas not held by security forces for 30 years.
30 år? det vil si fra 1976 fremtil idag! Med mindre man mener at security forces kun er snakk om hvite soldater (russere, amerikanere, briter) så er dette da reneste sprøyt. Eller er det bare en tastefeil hvor det skulle stå 3 år og ikke 30?


Landminer

For ca 10 år siden virket det som om man kanksje hadde kommet et godt stykke på vei mot nærmere et forbud mot produksjon, lagring, bruk og videre salg av landminer. Desverre, så er situasjonen idag ikke fullt så rosenrød. Det som gjør landminer (mer presist, antipersonellminer) så ille er både det at de ikke er ment å drepe, men å lemleste, og det faktum at de kan ligge i områder tiår etter at de ble lagt ut.

Human Rights Watch (HRW) snakker om 26.000 ofre for landminer hvert år, hvor mange av disse er sivile, hvor mange er barn?

Rift i forholdet?

Det virker som det kan være en rift i forholdet mellom okkupasjonsmakten USA i Irak og de irakiske soldatene. I hvertfall virker det som irakerne ikke godtar drap på irakiske sivile fra amerikansk side. Ikke enda en massakre. Nå kan det godt hende at amerikanerne faktisk har rett når de sier at de ble beskutt, men problemet er at deres troverdighet er tynslitt, for ikke å si fraværende etter hendelser som massakrene i haditha.

Spørsmålet er om det vil føre til flere "friendly fire" hendelser som denne. Denne er da fra 2 år tilbake!! Men kommer opp først nå. Hvor mange andre slike hendelser er det tro?        

De to soldatene som ble kidnappet tidligere har da blitt funnet. Torurert og drept. Det skal være Al Zarqawis gruppe som står bak. Motivet er da hevn. Men det sier også noe til muslimer om hvor langt unna muslimske krigsregler "al qaida i Irak" befinner seg.

Det interessante er hvordan det påvirker den stadig minskende koallisjonen av de villige Bush samlet.

to land, to presidenter

Jeg tenkte jeg skulle se litt på to land som befinner seg på hver sin side av kloden, men som på godt og vondt ligner på hverandre.

Landene det er snakk om er da Iran, med Mahmoud Ahmadinejad som president og Venezuela med president  Hugo Rafael Chávez Frías. Begge har en meget antiamerikansk profil, med tilsvarende negativ holdning fra USA, begge har utmerket seg med antisemittiske utsagn og begge er meget populære blant sine velgermasser.

Iran og Venezuela har også signert flere samarbeidsavtaler, og står på nippe til å starte et atomkraftsamarbeid også. Venezuela har også tilbudt å selge landets F-16 jagere til Iran.

Alt dette har, selvsagt, irritert USA, som på sin side prøver å nekte Venezuela en plass i FNs sikkerhetsråd.

Iran er en islamsk republikk, mens venezuela er en sosialitisk stat, likevel finner de hverandre på den måten de gjør.

En allianse det kan være verdt å holde øye med, jeg vil prøve å følge disse to litt over tid.
 

Skyldig, inntil bevist uskyldig

Skyldig, inntil bevist uskyldig, bare hvis man er muslim selvsagt. Man kan spørre seg om hva som skjer i England. At politiet aksjonerer når de får en melding om giftbomber er helt naturlig. At de velger den aksjonsformen de velger er mulgens ikke like lurt, skyt først og spør etterpå synes å være mottoet. Men det som er ille er at de i etterkant, når det viser seg at de har tatt fullstendig feil velger å være så arrogante, med den politiske ledelsen i ryggen, ja det er helt utrolig. Hvordan kan Blair stå 101 prosent bak noe slikt? De latviske kvinnene i artikkelen sier det samme som Blair, men bare at de ikke pakker det inn. Hvor har de fått disse meningene fra tro? Muligens landets politiske ledelse? Motbydelig! Jeg både håper og tror at den uavhengige kommisjonen som gransker dette vil komme frem til noe helt annet, ellers er tilliten til at systemet virker helt borte.


Amerikanske soldater fanget?

2 Amerikanske soldater skal ha blitt tatt til fange etter et angrep på kjøretøyet deres, hvor en annen soldat døde. Amerikanske styrker leter fra hus til hus for å finne fangene. Området de ble angrepet i Yusufiya, er et av de få hvor Al Qaida i Irak regnes for å ha sterk innflytelse. Angrepet kan settes i sammenheng med det amerikanske angrepet som drepte gruppens leder al-zarqawi. Denne gruppen har utmerket seg med brutale metoder, og angrepet irakere (Hovedsklig shia, men også sunni) fremfor å angripe okkuopasjonsstyrkene. Ser vi muligens tegn til en endring i fokus?

Da Maurerne hersket i Europa

En meget spennende film, tilgjengelig på nettet. Et nytt og friskt blikk på det muslimske Spania.  Absolutt anbefalt !

Drapene på stranda


Åtte palestinere ble drept mens de var på piknik på stranda for over en uke siden. Sju av dem tilhørte samme familie og tre av dem var barn. Søsteren til de tre barna som ble drept, badet da angrepet startet, og overlevde. Over 30 ble skadet i angrepet. Fremdeles vet man ikke med sikkerhet hva som egentlig skjedde.

Mens israelerne med skråsikkerhet hevdet at det var Hamas og deres landminer som stod bak, og at IDF (Israeli Defence Forces) var helt uskyldige. Eksperter har i ettertid stilt en rekke spørsmålstegn ved dette, og viser blant annet til skadene på de overlevde og døde, som ikke stemmer overens med en landmineeksplosjon. Deler av en 155mm granat som ble funnet gir også krdibilitet til påstandene om et angrep. Hospital raportene i etterkant sår også tvil om den israelske versjonen av det som skjedde, som lå til grunn for å skyve skylden fra IDF til Hamas og palestinerne. De to ulike versjonene, som presentert på i the independent artikkelen er som følger:

=========================

Two sides of the story

* WHAT THE ISRAELIS SAY:

4.48: Last shell fired at beach.

4.54-4.57: Normal activity on beach.

5.12: Palestinians ask Israelis to stop shelling the beach because of medical emergency.

5.15: First ambulance arrives on beach.

-------------------------------------------

WHAT THE PALESTINIANS SAY:

4.45-4.46: Palestinian paramedic Khaled Abu Sada receives emergency call.

4.50: Abu Sada leaves for the beach.

5.00: His ambulance arrives.

5.05: Victims arrive at the hospital in first ambulance.

=========================

Etterhvert som bevisene for det motsatte vokser, innrømmer IDF også at noe ikke stemmer med deres egen rapport, dette uten å innrømme skyld. Palestinerne har bedt FN om å etterforske, kanskje det vil gi noen konklusive svar?

I mellom tiden vokser konfliktene innad i det palestinske miljøet, og økonomisk boikott fra vesten begynner å merkes. Dette kan føre til borgerkrig, men kan kanskje hjelpe med å få slutt på konflikten også.




Verdt å få med seg

Dette er en bok jeg tror det er verdt å få med seg, Mission Rejected: U.S. Soldiers Who Say No to Iraq er en bok om de mange soldatene som nekter å være med på krigen i Irak. Dette er historien om skjebnene og valgene som ligger bak.

Soldater som Den amerikanske løytnanten Ehren Watada, som uten tanke på de problemer de vet det vil medføre, nekter å være med på en krig de ser på som ulovlig. Dette er folk som vet at med aller størst sannsynelighet så vil de bli dømt i amerikanske domstoler, men om noen gang vi får en Nuremberg type rettsak, noe jeg ikke tror vil skje, ihvertfall ikke med det første, men om så skulle skjer er det nettopp disse modige menneskene som vil være heltene.

Folk som følger noe så farlig, og uvanlig, som samvittigheten.



Kvalitetsjournalistikk II

Ikke bare kan man risikere å ikke lære korrekt språk av å lese aviser, slik jeg skrev om for et par dager siden, tydeligvis kan man risikere å få faktaopplysninger som er helt på jordet også.

Hvis noen skulle lure, så er da Pakistans hovedstad ikke Karachi, men Islamabad.

Det interessante her er jo at dette er en NTB artikkel, dagsavisen artikkelen som snakket om "å ta selvmord" var heller ikke avisens egen, men fra et annet nyhetsbyrå, ANB. Er dette en trend tro? Redaktører og journalister i ulike aviser burde kanskje begynne å lese gjennom og ikke bare anta at nyhetsbyråer har fakta- og språksjekket sine artikler.

medieovervåkning

Grunnet et EU direktiv skal politiet kunne sjekke hvem en sender e-post og hvem en ringer til. Nå ser det ut som politiet skal kunne kortslutte en reell mulighet for mediene til å beskytte sine kilder. Document.no har dekket saken i et spennende og viktig innlegg som er anbefalt lesning.

Et par tiår for sent, men George Orwells skremmende fremtidsvisjon uttrykt i 1984 har rykket mange skritt nærmere.


Israel, Hamas og en norsk journalist


En nevneverdig artikkel i Aftenposten idag av Halvor Tjønn om Hamas, eller mot Hamas, alt ettersom. Nå er ikke Hamas Charter noe jeg synes altfor mye om, men slikt osende forakt som journalisten legger til grunn synes jeg det er noe i veien med.
Apartheid.
En spesiell form for religiøs apartheid dukker frem flere ganger i charteret. Bare muslimer er velkommen som medlemmer, slås det fast.

- Enhver muslim som antar bevegelsens tro, ideologi, som følger dens program og holder på dens hemmeligheter, er velkommen. Den som gjør det, vil bli belønnet av Allah, heter det.

Vil samme journalist beskylde Kristelig folkeparti, med sin bekjennelsesparagraf for å bedrive en "spesiell form for religiøs apartheid"?


Jesustegninger kan føre til fengsel


En blogger i Singapore kan ende opp i fengsel på grunn av satiriske tegninger av jesus.


Bare en spøk

Soldaten som lagde en sang om å drepe sivile irakere har gått ut og bedt om unnskyldning hvis noen har følt seg såret på grunn av sangteksten. Men det var jo bare en spøk da, så da så.

En ekte amerikansk helt

Viser bare til anti-konservativt forum, ikke behov for å si så mye mer.

Arabiske medier

Det er en rekke meget interessante ting som skjer i arabiske og andre muslimske medier for tiden. På den ene siden ser man en liberalisering og åpenhet som man ikke kunne tenkt seg for noen år tilbake, på den andre siden har man en religiøs oppvåkning og oppblomstring, også i mediene. Disse tingene står ikke nødvendigvis i mot hverandre, selv om mange liker å tro det, men dynamikken dem imellom vil være spennende å følge med på over tid.

Det store spørsmålet er om vestlige medier bare vil ønske åpenhet og kritisk journalistikk når det gavner dem, eller om de vil øke støtten til diktatoriske elementer når åpenheten går egne interesser imot. I så måte har USAs behandling av Al Jazeera ikke gitt noen større håp.

Den skarpe kritikken av den tyrkiske filmen Ulvenes dal: Irak i USA var interessant, grunnet at man mente at den var med på å skape fiendebilder av amerikanske soldater. Deler av det kan nok være sant, men det er litt morsomt å se dette fra USA, når Hollywood spyr ut den ene filmen med arabiske terrorister etter den andre. Det var noe med denne bjelken i eget øye ja.


Kvalitetsjournalistikk

Jeg pleier å be folk som er nye i landet og ønsker å lære seg språket om å lese aviser. Men jeg begynner å lure på om det er så lurt. Prakteksempel på korrekt språkbruk finner man i følgende ANB artikkel.

Oslo (ANB): Røde Kors skal besøke den amerikanske Guantanamo-basen. Bakgrunnen er de tre fangene som i forrige uke tok selvmord.



Nå vet jeg ikke om det er ANB eller Dagsavisen som har lagt egget her, men å ta selvmord? Med mindre språkreglene rundt dette har endret seg heter det vel fremdeles å begå selvmord?  Eller er det jeg som tråkker i en og annen salat her?

Drap på sivile irakere, i tråd med opplæringen?


Man bør ikke være så fryktelig overasket over amerikanske soldater som massakrerer sivile i Irak. Det er nemlig nettopp det de er trent til.

Dette var da en video av amerikanske soldater som synger om å drepe sivile i Irak, den er fjernet fra siden nevnt her ihvertfall.



En seier for hvem?

Lederen for Al Qaida i Irak, Abu Musab Al Zarqawi  er død, endelig en god nyhet for USA, eller er det? Al Zarqawi hadde ifølge enkelte kilder falt i unåde innad i organisasjonen grunnet hans brutale angrep på sivile, og den dårlige eksponeringen han gav den irakiske motstanden mot amerikansk okkupasjon. Dette førte visstnok til en demotering innad i organisasjonen.

Kun 24 timer før han ble drept av amerikanske styrker ble følgende meget interessante sak postet på strategypage.com, tittelen, Zarqawi Scheduled for Martyrdom, har noe skremmende over seg når en ser hva som skjedde rett etterpå

Given that Zarqawi has become a loose cannon and that his actions are handicapping Al Qaeda’s efforts, it seems reasonable to expect that an accident may befall him at some point in the near future. If handled right it can be made to look like he went out in a blaze of glory fighting American troops or that he was foully murdered. Either way, al Qaeda gets rid of a problem and gains another “martyr.”

Enda mer interessant blir det når den amerikanske general majoren Bill Caldwell kunne avsløre at  informasjonen som  ledet til drapet på Zarqawi kome fra hans egne rekker.


For Al Qaida ser det ut som Zarqawi er mer til nytte som død enn levende. Sivile irakere er nok glad til for å være kvitt mannen, det samme med de fleste andre gruppene som kjemper en mer legitim kamp mot okkupasjonen. Men spørsmålet er hvorvidt det er USA eller Al Qaida som virkelig ble kvitt et problem, og hvem av de som har størst mulig grunn til å juble.


Hagen rasistisk?

Diskusjonen rundt Carl I Hagen og rasisme har blusset opp igjen etter hans angrep på den avgåtte UDI-direktøren Manuela Ramin-Osmundsen. Prolemet er imidlertid ikke hva Hagen konkret har sagt, men hva som  ligger bak dette. Han stiller på denne måten spørsmål om man egentlig kan stole på folk med annen etnisk bakgrunn, i vanlig Hagen stil hvor han selvsagt ikke sier dette rett ut.


hits Site Meter