En reise til det ukjente

Noman Mubashir har skrevet en sprudlende, morsom og spennende bok om Pakistan

En Noman i Pakistan

En Noman I Pakistan
Damm (2006)
184 sider

Noman Mubashir, kjent fra Nrk nyhetene, bestemte seg for å gjøre noe
med det ensidig negative bildet de fleste har av Pakistan. Han reiste
ned i fjor og laget et tv-program om landet, "En Noman i Pakistan",
som ble en seerfavoritt. Nå har han fulgt opp med en bok med samme
tittel om reisen.

Boken er sprudlende, morsom og spennende. En pedantisk leser vil nok
finne en del faktuelle feil i en del av observasjonene og poengene,
slik som at det ikke er politiet men de militære som holder vakt ved
landsfaderens grav, men er det slike fakta en er ute etter er dette
kanskje ikke rett bok uansett. Noen av oversettelsene var jeg heller
ikke helt enig med ham i, men det var detaljer det også. Boken er en
reise med opplevelsene og observasjonene til en norskpakistaner på
reise i Pakistan. Verken noe mer eller mindre.

Det er mye man kan irritere seg over i en slik bok om en så skulle
ønske. Hvor forfatteren velger å dra, hvilke mennesker han velger å
forholde seg til og hvilke temaer han går inn på. Jeg personlig kunne
kanskje ønsket meg mer om en del reformtenkere og faktisk en del om
hva som foregår på de fleste religiøse skolene (madrassaene) for å
avlive en del myter. Men jeg mener at slik kritikk blir litt tøvete.
Med mindre en forfatter gjør krav på å fremstille alle sider av en sak
er hva en velger og hva en velger bort faktisk et valg han eller hun
må ta.

Boken er preget av å være skrevet av en flink journalist, og er
lettlest og skrevet med et glimt i øyet, og er spennende nok til at
man ikke har lyst til å legge den vekk når man har startet å lese den.

(Publisert i NyTid 27. oktober)

Fra den pakistanske presidentens memoarer I

Synes dette var meget intressant,  har ikke fått tak i boken enda, men den er bestilt, i mellomtiden har da Times Online bestemt seg for å publisere deler av boken, jeg tenkte å poste dem her:

I took a ruthless decision for the sake of my people

In his first extract from his memoir In the Line of Fire the President of Pakistan writes of the anger that he felt at threats made by America after the 9/11 attacks

SEPTEMBER 11, 2001, was an uneventful day in Pakistan, at least while the sun was high. That evening I was in Karachi, inspecting work at the beautiful gardens of the mausoleum of our founder Quaide-Azam Mohammad Ali Jinnah. I was happy to be in the city I love.

Little did I know that we were about to be thrust into the front line of yet another war, a war against shadows.

My military secretary came up to me and whispered: an aircraft had crashed into one of the towers of the World Trade Centre in New York City. At first, I dismissed the news report as an accident involving what I thought must have been a light private aircraft. But at the back of my mind there was the nagging thought that this had to be a most peculiar accident. Either the pilot had to be utterly inept to have hit such a tall building, or the plane had to be so totally out of control that it couldn’t be prevented from hitting the tower.

When I returned home, I went directly into a meeting with Karachi’s corps commander. We were deep in discussion when my military secretary slipped into the room and started fiddling with the television set.

I could not believe what I saw. Smoke was billowing out of both towers of the World Trade Centre. People were jumping out of windows. There was sheer panic, utter chaos. Two fuel-laden Boeings full of passengers had been hijacked and deliberately crashed into the twin towers. This could hardly be an accident — it had to be a deliberate, brazen act of terrorism. Two other aircraft had also been hijacked — one had hit the Pentagon; another had gone down in a field in Pennsylvania. Commentators at the time said that second one had been heading for the White House. This was war.

The enormity of the event was palpable. The world’s most powerful country had been attacked on its own soil, with its own aircraft used as missiles. This was a great tragedy, and a great blow to the ego of the superpower. America was sure to react violently, like a wounded bear. If the perpetrator turned out to be al-Qaeda, then that wounded bear would come charging straight toward us.

Al-Qaeda was based in neighbouring Afghanistan under the protection of those international pariahs, the Taleban. Not only that: we were the only country maintaining diplomatic relations with the Taleban and their leader, Mullah Omar. September 11 marked an irrevocable turn from the past into an unknown future. The world would never be the same.

I went to the Governor House. The foreign office advised me to give a statement. I wrote one quickly and said on national television that we condemned this vile act, that we were against all forms of terrorism and stood with America at this appalling time. The next morning I was chairing an important meeting at the Governor’s House when my military secretary told me that the US secretary of state, General Colin Powell, was on the phone. I said I would call back later, but he insisted that I come out of the meeting. Powell was quite candid: “You are either with us or against us.”

I took this as a blatant ultimatum. However, contrary to some reports, that conversation did not get into specifics. I told him that we were with the United States against terrorism, having suffered from it for years, and would fight along with his country against it.

When I was back in Islamabad the next day, our director-general of Inter Services Intelligence, who happened to be in Washington, told me on the phone about his meeting with the US deputy secretary of state, Richard Armitage. In what has to be the most undiplomatic statement ever made, Armitage added to what Colin Powell had said to me and told the director-general not only that we had to decide whether we were with America or with the terrorists, but that if we chose the terrorists, then we should be prepared to be bombed back to the Stone Age.

This was a shockingly barefaced threat, but it was obvious that the United States had decided to hit back, and hit back hard.

I made a dispassionate, military-style analysis of our options, weighing the pros and cons.

My decision was based on the wellbeing of my people and the best interests of my country — Pakistan always comes first. I war-gamed the United States as an adversary. There would be a violent and angry reaction if we didn’t support the United States. Thus the question was: if we do not join them, can we confront them and withstand the onslaught? The answer was no, we could not, on three counts.

First was our military weakness as compared with the strength of the United States. Second was our economic weakness. We had no oil, and we did not have the capacity to sustain our economy in the face of an attack. Third, and worst of all, was our social weakness. We lack the homogeneity to galvanise the entire nation into an active confrontation. We could not endure a military confrontation with the United States from any point of view. The ultimate question that confronted me was whether it was in our national interest to destroy ourselves for the Taleban. Were they worth committing suicide over? The answer was a resounding no.
It has famously been said that “short-term gain for long-term pain” is foolhardy, but this is exactly what happened to the allies in the jihad against the Soviet occupation of Afghanistan, not least the United States, Pakistan, and Saudi Arabia.

We helped to create the Mujahidin, fired them with religious zeal in seminaries, armed them, paid them, fed them, and sent them to a jihad against the Soviet Union in Afghanistan. We did not stop to think how we would divert them to productive life after the jihad was won. This mistake cost Afghanistan and Pakistan more dearly than any other country. Neither did the United States realise what a rich, educated person like Osama bin Laden might later do with the organisation that we all had enabled him to establish.

Worse, the United States didn’t even consider the rebuilding and development of Afghanistan after the Soviets departed.

America simply abandoned Afghanistan to its fate, ignoring the fact that a wretchedly poor and unstable country, armed to the teeth with the most sophisticated weapons and torn apart by warlords, could become an ideal haven for terrorists.

Our greatest oversight was to forget that when you help to organise and use people fired by extraordinary religious or ideological zeal to achieve your objectives, you must consider that they might be using you to achieve their objectives and are only temporarily on your side for tactical reasons. In Mullah Omar’s case the objective was to gain power in Afghanistan. In the case of Osama bin Laden it was perhaps to get help from America, Pakistan, and Saudi Arabia to create al-Qaeda, obtain funding and arms, and finally secure a base from which to operate. In such situations, who is using whom becomes murky. We — the United States, Pakistan, Saudi Arabia — created our own Frankenstein’s monster.

It is true that we had assisted in the rise of the Taleban after the Soviet Union withdrew from Afghanistan, which was then callously abandoned by the United States. For a while, at the embryonic stage, even the United States had approved of the Taleban. We had hoped that the Taleban, driven by religious zeal based on the true principles of Islam, would bring unity and peace to a devastated country. But they were fired by a misplaced messianic zeal inculcated in them by half-baked, obscurantist clerics, a zeal that was contrary to the moderate, tolerant, progressive spirit of Islam of the majority of the Pakistani people.

After the Taleban came to power, we lost much of the leverage we had. The peace that they brought to Afghanistan was the peace of the graveyard. Nevertheless, we still supported them, for geostrategic reasons. If we had broken with them, that would have created a new enemy on our western border, or a vacuum of power there into which might have stepped the Northern Alliance, comprising anti-Pakistan elements. Now, after September 11, we were no longer constrained by these concerns. We had new, more deadly ones. Now we could detach from the Taleban. In any case, they did not stand a chance. Why should we put our national interest on the line for a primitive regime that would be defeated?

On the other hand, the benefits of supporting the United States were many. First, we would be able to eliminate extremism from our society and flush out the foreign terrorists in our midst. We could not do this alone; we needed the technical and financial support of the United States to be able to find and defeat these terrorists. We had been victims of terrorism by the Taleban and al-Qaeda for years. Earlier Pakistani governments had been hesitant about taking on the militant religious groups that were spreading extremism and fanaticism in our country.

Second, even though being a frontline state fighting terrorism would deter foreign investment, there were certain obvious economic advantages, like loosening the stranglehold of our debt and lifting economic sanctions. Third, after being an outcast nation following our nuclear tests, we would come to centre stage.

This was a ruthless analysis which I made for the sake of my country. Richard Armitage’s undiplomatic language, regrettable as it was, had nothing to do with my decision. The United States would do what it had to do in its national interest, and we would do what we had to in ours. Self-interest and self-preservation were the basis of this decision. Needless to say, though, I felt very frustrated by Armitage’s remarks. It goes against the grain of a soldier not to be able to tell anyone giving him an ultimatum to go forth and multiply, or words to that effect.

On September 13, 2001, the US ambassador to Pakistan, Wendy Chamberlain, brought me a set of seven demands. Some of these were ludicrous. We just could not accept demands for “blanket overflight and landing rights” without jeopardising our strategic assets. I offered only a narrow flight corridor that was far from any sensitive areas. Neither could we give the United States “use of Pakistan’s naval ports, air bases, and strategic locations on borders”. We refused to give any naval ports or fighter aircraft bases. We gave no “blanket permission” for anything.

Having made my decision, I took it to the Cabinet. As expected, there was some concern from the ministers that they had not been consulted. Doubts were also expressed in the corps commanders’ meeting that followed. In both meetings I went over my analysis in detail and explained how and why I had come to this decision. I answered every question until all doubts were removed and everyone was on board. I then went on national radio and television on September 19 to explain my decision to the people.

Den islamske bokflommen

Årene etter 11. september 2001 er det hvert år kommet en rekke bøker om islam, og i høst og vinteren 2005/2006 har vi fått en rekke nye titler om emnet. Noen av bøkene fra ifjor var "Islam. Tradisjon, fundamentalisme og reform" av Kari Vogt, "Koranoid", av pseudonymet Erik Bakken Olafsen, og "Min hellige krig" av Nazneen Khan-Østrem. På nyåret kom en bok av Oddbjørn Leirvik, "Islam og kristendom: konflikt eller dialog?" , denne skulle egentlig ha kommet i desember, men ble noe forsinket. Den siste boken i denne omgang kom i februar/mars i år, og er skrevet av den nederlandske politikeren Ayaan Hirsi Ali, og bærer tittelen "Krev din rett". 

Øvelsen i å sammenligne disse bøkene minner en på utrykket "å sammenligne epler og bananer," da de i liten grad handler om de samme temaene. Den eneste rendyrkede boken om Islam her er skrevet av Vogt, boken til Leirvik handler om den kristen muslimske (og i stor grad også den jødiske) dialogen. Han tar for seg dialogen i historisk perspektiv, og i dens moderne form. "Koranoid" er en skjønnlitterær bok som prøver å kommentere samfunnsforhold og "Min hellige krig" handler om hvordan muslimske ungdommer opplever hverdagen sin i vesten. Boken til Ali er et angrep på islam, så vel som en innføring i vestlige lands forsøk på integreringen av muslimer. Den prøver å være alt de overstående bøker er, nemlig en bok om islam, og muslimer, om vesten, kommentar på integrasjonspolitikken og et kritisk blikk på dialogen. I tillegg prøver den å gjøre det på 218 sider, det må nesten gå galt. 

Disse bøkene ligger på ytterpunktene i en rekke akser, som det kan være nyttig å se på i den sammenhengen. En av disse aksene er dialog, her kan det virke som Ali og Leirvik ligger på hver sin ytterkant. Dialogen Ali snakker om bærer mer preg av diktat, mens respekten for "Den andre" er sentral i Leirviks tekster og det preger i sin tur hans syn på dialogen.  Nå skal det sies at Leirvik ikke bare er positiv til islam, og han kommenterer en rekke problemområder man må ta innover seg. Forskjellen her ligger i at Leirvik har et diversifisert bilde av virkeligheten, mens Ali virker veldig tendensiøs. Det skal imidlertid sies at Ali iblant i bisetninger hentyder positive aspekter ved islam og muslimer, men i neste setning slår hun til med storslegge den andre veien og ødelegger det inntrykket. Ali skal imidlertid ha ros for at hun lar stemmer hun ikke er enig med komme til orde også, deriblant professor Karen Armstrong. De andre bøkene ligger imellom disse på denne aksen, med Vogt og Khan-Østrem plassert et sted i nærheten av Leirvik, med den samme grunntanken om respekt og toleranse, og "Koranoid" egentlig litt malplassert nær Ali. Grunnen til at jeg synes den blir litt malplassert er at Olafsen jo ikke snakker om dialog, og det føles litt urettferdig å tvinge ham inn i denne aksen, men plasseringen skyldes egentlig det "pasient-synet" han bruker or å vise frem muslimer og deres forhold til storsamfunnet, noe som ikke akkurat gagner dialogen.  

Tilbake til "krev din rett", det er interessant at Ali hele veien velger en "vi" form når hun snakker om muslimer, man kan spekulere i om det er for å øke kredibiliteten ovenfor ikke-muslimske lesere. En stoler så mye enklere på en kritikk som kommer "innenfra", mediene har ikke gjort det bedre når de kontinuerlig refererer til Ali som "den nederlandske muslimske parlamentarikeren". Hun melker jo det med at hun er frafallen for alt det er verdt, Det underliggende budskapet er: "Jeg har vært muslimsk, jeg vet hva jeg snakker om." At hun er en frafallen muslim er nå så sin sak, men da må man være konsekvent og ikke snakke "på vegne av" muslimer slik Ali gjør. Det skaper hardere og tøffere fronter, og gjør at de delene av hennes kritikk som kan være berettiget mot muslimer ikke godtas. Ingen, hverken muslimene eller storsamfunnet, tjener på den polariserte debatten Ali dermed legger opp til.  

En annen akse man kan bruke er seriøsiteten. To av bøkene er fagbøker, selv om de har stor allmenn appell også, nemlig bøkene til Vogt og Leirvik. Sammen med kritikken fra Ali havner de på et ytterpunkt i aksen. Boken til Olafsen, som er en skjønnlitterær bok, forsøker å behandle et alvorlig samfunnsspørsmål, men mislykkes med dette i stor grad og havner i den andre enden av skalaen. Khan-Østrem er vanskelig å plassere på aksen, da boken hennes er en helt annen type litteratur, samtidig er det ikke meningen hennes å gjøre annet enn å la muslimske stemmer komme til utrykk. Skal "min hellige krig" plasseres på en slik skala så havner den et sted nærmere midten. 

Angrepene mot pentagon og New York 11. september skapte en enorm informasjonshunger om islam, det har skapt en etterspørsel etter mer og bedre litteratur om islam. En annen av disse aksene jeg nevnte tidligere er informasjon. Disse bøkene har, som nevnt tidligere, vært vanskelige å sammenligne, da de fyller ulike behov. Boken til Vogt gir en forståelse av islam på en måte ingen av de andre gjør. Det forsøker Ali med sin bok også, problemet er imidlertid at hun monopoliserer islam som det hun har opplevd. Der Vogt skaper et helt bilde viser Ali et utsnitt, og insisterer på at det er det islam er, ene og alene. Hun gir masse informasjon, men det blir for tendensiøst. Hun har hatt en rekke uheldige opplevelser, som hun alle som en henger på knaggen "islam". Hun tar opp dette som en problemstilling i det innledende kapitlet, hvor hun sier at hun har blitt beskyldt for å la sine egne opplevelser farge sitt syn på islam. Istedenfor å behandle dette skikkelig så børster hun det imidlertid bare til side. Slik overfladiskhet gjør det vanskeligere å ta henne på alvor, og det skader hennes kredibilitet. Ali skaper et bilde av muslimer som et kollektiv hele, eller rettere sagt hun beskylder islam for å kvele individualiteten, og i samme setning som hun beskylder politikerne i Vesten for å godta dette. Problemet her er egentlig faktuelt. Islam fremmer individuelt ansvar, ikke ulikt det Luther kjempet for mot den katolske kirken. Beskyldningene fra Ali er like korte og bastante som de er feil.  

Khan-Østrem gir et viktig bidrag i denne debatten med å gi unge muslimske stemmer et utløp, men informasjonen om islam i seg selv er bare behandlet tidvis. Det er jo ikke meningen heller, og slik sett er det i tråd med ideen bak boken. Samtidig flytter det henne mot midten av denne aksen. Leirvik på sin side presenterer et vell av informasjon i sin bok, og havner på mange måter på samme ytterpunkt som Vogt her. Olafsen gir et bilde av islam som blir veldig merkelig, fordi vi opplever islam i boken blant annet gjennom øynene på en norsk skipsfarende lege på attenhundretallet. En del av de faktuelle tingene som fortelles i boken om islam er da feil, men samtidig er det vanskelig å vite om det kanskje er ment å være slik fordi forfatteren prøver å skape virkeligheten for sine personer, med alle tilhørende misforståelser. Det blir problemet med en skjønnlitterær bok i denne sammenhengen, man kan vanskelig skille mellom virkeligheten og den skapte virkeligheten. All den tid Olafsen presenteres som en islam ekspert, får man håpe det faktisk er den skapte virkeligheten de feilaktige fakta eksisterer i. Bokens plasserring på aksen blir da i veldig stor grad av om feilinformasjonen er en del av den skapte virkeligheten. Hvis ja, kan ikke boken tvinges inn på denne aksen, men hvis nei, så havner den enda lenger på ytterkanten enn Ali. 

Khan-Østrem beskyldes for å bare snakke med folk som fremmer et syn som passer inn i hennes eget verdensbilde. Jeg er egentlig enig i beskyldningene, men mener at premisset som legges til grunn er feil. Prosjektet hennes, slik jeg forstår det, var aldri å gi et totalt og fullstendig bilde av islam, men heller gjenfortelle hennes egen åndelige reise, samt gi et bilde av en muslimsk flora hun mener ikke kommer frem i norsk offentlighet. På diversifikasjonsaksen gjør dette imidlertid at hun havner sammen med Olafsen på en ende av skalaen, og med Vogt og Leirvik på den andre ytterkanten. Olafsen hører egentlig ikke helt til på denne skalaen, da han for så vidt ikke lar noen muslimske stemmer si noe som helst, men problemet er at boken hans på mange måter fyrer opp under de tanker, ideer og fordommer enkelte grupperinger i samfunnet har vis-à-vis islam. Ali befinner seg i denne sammenhengen et sted midt på, da hun selv har et meget fastlåst syn på islam, men det positive er at hun lar andre divergerende syn komme frem i boken også. Disse avfeies imidlertid altfor enkelt, ofte med "jeg vet bedre" holdning.

Leirvik skal gi et bilde av dialogen, og det gjør at det blir veldig naturlig at en rekke ulike stemmer får delta, samtidig utelukker man på en måte de som ikke ønsker dialog, naturlig nok. Men dermed blir på mange måter Vogt den som i størst grad presenterer en flora av ulike stemmer. I kraft av idéen bak boken sin kan hun nettopp la denne floraen bli presentert. 


Litt kultur

Jeg tenkte at det var greit å åpne for en ny kategori, nemlig bokomtale. Her tenkte jeg at jeg skulle ta en bok jeg nylig leste, og som jeg skrev en omtale av for Aftenposten. Etterhvert vil jeg kanskje publisere noe bare her også, men dett er da en grei måte å begynne på:

The perception of Islam in the Christendoms

Perceptions of Islam in the Christendoms
Forfatter: Khan, Nasir
Utgivelsesår 2006
Forlag: Solum
Sjanger: Religion, Historie, Kulturhistorie, Litteraturhistorie
ISBN 8256015012

(OBS: Forlaget opererer med utgivelsesåret som 2005, noe som var den planlagte utgivelsen. slik jeg forstår det har dette blitt forskjøvet til tidelig 2006. )

Islam: En ny verdensorden?

Akademisk, tettpakket studie av historien om hvordan islam er blitt betraktet fra kristent synspunkt.

Resten av anmeldelsen kan leses her.

(Jeg skal undersdøke med Aftenposten om jeg kan legge ut hele anmeldelsen her etterhvert.)

- Shoaib

(PS: Funnet ut at jeg burde signere mine innlegg, da andre etterhvert kan komme til å skrive her også!)