Staten, kirken og muslimene del I

Staten, kirken og muslimene

Shoaib Mohammad Sultan


 

Gjønnesutvalget leverte sin utredning om forholdet mellom Den norske kirke og den norske staten til kultur- og kirkeminister Trond Giske 31. januar 2006. Muslimenes avgjørelse i denne saken synes å ha overasket mange. Utredningen har skapt en god del debatt, og enkelte ser ut til å ha blitt sjokkert over at muslimene ikke flokker seg om og støtter en total avvikling av forholdet mellom kirken og staten. En av dem er den tidligere leder i Human-Etisk Forbund, Lars Gule, som i et innlegg i Klassekampen (”Muslimer og statskirka”, 11.1.2006) gir inntrykk av å være rystet når han ser den ”forunderlige lite prinsipielle holdningen muslimene har i forhold til livssynsfriheten idet de har uttrykt støtte til statskirkesystemet”.

 

 

 

Disse ”beklagelige” holdningene stammer fra ”klassisk paternalisme”, mener Gule, og ikke nok med det, disse muslimske talsmennene som har uttrykt støtte for, eller egentlig kan det vel heller kalles mangel på forakt for, statskirkeordningen, beviser sågar det triste faktum ”at islam er et førmoderne og utidssvarende livssyn”,1 bedyrer Gule. Mon det?

 


 

 

Innstillingen

 

 

 

Men det var Gjønnesutvalgets innstilling dette skulle handle om. Her har man identifisert tre ulike hovedalternativer, hvorpå utvalgets 20 medlemmer har fordelt seg blant disse tre forslagene. De tre alternativene er kort fortalt:


Alternativ 1: Beholde ordningen som den er i dag.

Alternativ 2: Endre ordningen, men beholde en særstilling for Den norske kirke.

Alternativ 3: En total atskillelse mellom stat og kirke.


To av utvalgets tyve medlemmer gikk inn for alternativ 1, fire gikk inn for alternativ 3, og de resterende fjorten gikk inn for alternativ 2. Utvalgets eneste muslimske medlem valgte i likhet med majoriteten å gå inn for alternativ 2. Gitt alternativene er jeg enig i dette valget.


Statskirkeordningen


Grunnen til det er at statskirkeordningen, slik vi har den i dag, medfører en del problematiske forhold. Fra et rent prinsipielt grunnlag har tanken på at staten skal ha en religion, lite med et moderne demokrati å gjøre. I et demokrati bør staten være livssynsnøytral. Verdivalg i lovgivning må være et resultat av den demokratiske opinionskampen. Dette betyr ikke at religion ikke kan ha innflytelse på de politiske prosessene, men at staten skal være nøytral rent konfesjonelt.


Statskirkeordningen i Norge har imidlertid også vært sentral i å sikre likebehandling og like rettigheter for minoritetsreligioner, og dermed vært en positiv og konstruktiv ordning for å sikre livssynsmangfoldet i det norske samfunnet. Imidlertid kan det virke som om statskirken har utspilt den rollen, og at ordningen nå vil være mer en byrde i den videre samfunnsutviklingen. En avvikling av statskirkeordningen kan også ha betydning for Norges relasjon til andre land med mindre demokratiske tradisjoner, hvor nyansene i den norske statskirkeordningen ikke nødvendigvis forstås, kun at Norge har en ordning der staten styrer og særstiller en bestemt kirke.


Statskirkeordningen, slik den er i dag, skaper også et problem for kirken. Det virker intuitivt galt at politikere skal ha bestemmelsesrett over kirkens troslære og ritualer, og velge ledere for Den norske kirke. Når ethvert annet tros- og livssynssamfunn fritt kan velge egne ledere, synes jeg at også lederne i Den norske kirke skal velges i samsvar med egen ordning, ikke av politikerne.


Fullstendig atskillelse

 

Gitt problemene skissert ovenfor kan man tenke seg at en fullstendig atskillelse er løsningen. Jeg mener at heller ikke dette er en god løsning. Begrunnelsen for dette er sammensatt. For det første kan man ikke, og bør man ikke, ta for lett på den historiske relevansen til statskirken. Den norske kirke har en særstilling blant folk, og det må man nødvendigvis ha respekt for, også i lovgivningen.


Hvis den norske kirke skal fortsette å være en landsdekkende folkekirke, med tilstedeværelse også i distriktene, er man fullstendig avhengig av bevilgninger fra det offentlige. En fullstendig atskillelse vil i tillegg også skape en rekke problematiske forhold, for eksempel strid om bestemmelsesretten over kirkens eiendommer og kirkebygg.


Det er også et problem at det ofte settes et likhetstegn mellom livssynsnøytralitet og sekularisme. Her er det kanskje på tide å klargjøre noen begreper. I denne teksten bruker jeg ordet sekularisme for å beskrive den aggressive antireligiøsiteten, mens ordet sekulært står for en åpen, pluralistisk og fri religiøs utfoldelse i det offentlige rommet. Det første er da for meg problematisk, mens det andre er forbilledlig.


En fullstendig atskillelse mellom kirken og staten kan brukes som brekkstang for sekularismen med en ”avreligionisering” av samfunnet, noe jeg er sterkt imot. Å skape et sekularistisk offentlig rom hvor religiøse uttrykk forbys, er like lite nøytralt som ethvert religiøst diktatur hvor det offentlige rom kun forbeholdes en gitt religion. Det mange ikke synes å ta inn over seg, er at et sekularistisk livssyn er like mye et valg som et gitt religiøst livssyn, og forsøket på å presentere dette som nøytralt er verken sannferdig eller riktig.


Statskirken har sikret et relativt nøytralt offentlig rom, hvor livssynsmangfoldet i Norge har kunnet utvikle seg. En videre utvikling av dette livssynsmangfoldet sikres imidlertid ikke gjennom sekularismens inntreden i det offentlige rommet.


Den gylne middelvei


Alternativ to, som går ut på å avskaffe den grunnlovsforankrede statskirken, men erstatte den med en lovforankret folkekirke, virker som et alternativ som tar vare på det beste fra begge de to ovenstående forslagene. En avskaffelse av grunnlovsbestemmelsene vedrørende statskirkeordningen vil også fjerne en del urettferdige og urimelige tilleggsordninger som har fulgt med statskirkelovgivningen, deriblant ymse kristne formålsparagrafer. Ordningen sikrer et offentlig rom hvor livssynsmangfoldet kan vokse, samtidig som det sikrer kirken de ressursene den trenger for å kunne gi et tilbud til folk i det ganske land ? samtidig som andre trossamfunn også sikres tilsvarende økonomisk støtte.


Disse spørsmålene dreier seg ikke bare om paragrafer og bestemmelser, men også om de verdiene samfunnet bygger på. Velger man å avskaffe statskirken, betyr det at det andre leddet i Grunnloven § 2, som omhandler dem luthersk-evangeliske tro som statens offentlige religion, også må oppheves. Utvalget har diskutert å erstatte denne med en verdiparagraf. Med dette skal forstås en ”bestemmelse i Grunnloven som på overordnet nivå sammenfatter og uttrykker sentrale grunnverdier i samfunnet” (Gjønnesutvalgets innstilling, s. 102).


Selve prosjektet er bra, men allerede ved navnet man ønsker å gi en slik paragraf, ser vi et problem med Gjønnesutvalgets innstilling. I forslaget foreslås en verdiparagraf i Grunnloven som skal basere seg på ”kristne og humanistiske verdier”. Hele hensikten med å skape en bestemmelse som skal favne bredt, samtidig som den skal binde folket sammen, faller bort med en slik formulering. En slik ”verdiparagraf” må, hvis den skal ha noen hensikt, være inkluderende, ikke ekskluderende. Det man risikerer å signalisere, er at disse verdiene er noe som kun har kristent-humanistisk grunnlag.


Selv om jeg mener at dette er det beste av de tre alternativene som Gjønnesutvalget tar stilling til, mener jeg det er noen sentrale svakheter i det også. Under den nåværende ordningen er det slik at saker som angår kirken, behandles i kirkelig statsråd, der kun de medlemmer av regjeringen som er medlemmer av Den norske kirke, deltar. Kirkelig statsråd er hjemlet i Grunnloven § 27 annet ledd, og er bakgrunn for bestemmelsen i Grunnloven om at halvparten av regjeringens medlemmer må være medlemmer av Den norske kirke. I alternativ 2 foreslås det at Stortinget tar over denne rollen. Dette er på mange måter problematisk, for mens kirkelig statsråd kunne forstås som et kirkelig organ, kan man neppe gjøre det samme med Stortinget. Her kan da altså folk med en annen konfesjonell tilknytning, endog en annen religion eller mangel på sådan, bestemme over kirken. Jeg håper at den videre utvikling vil endre denne delen av alternativ 2.


Det ”religiøse” i det offentlige rom


Debatten om "religion i det offentlige rom" raser ikke bare i Norge, men i store deler av Europa. Det er en vanskelig og meget kompleks problemstilling, og den bærer i seg kimen til flere andre debatter. For meg personlig er dette også en av de viktigste, om ikke den viktigste, siden ved en debatt om statskirkens fremtid.


Religionenes inntreden, eller tilstedeværelse, i det offentlige rom er nemlig mest fremtredende, synlig og provoserende når det dreier seg om religionen til en minoritet i samfunnet. I Norge har denne debatten historisk sett primært stått mellom det kristne Norge (med Den norske kirke og frikirkene) på den ene siden, og humanetikere og ateister på den andre. Sammen med arbeidsinnvandringen på 1960- og 1970-tallet fikk imidlertid Norge et større mangfold av religioner inn i landet. Debatten om religionens plass i det offentlige rom er dermed for mange samtidig en debatt om minoriteters stilling og de rettigheter og krav disse har i forhold til storsamfunnet.


Dermed blir denne debatten, som i første omgang kan synes å ha liten betydning for den enkelte borger, plutselig en debatt om hvordan vi ønsker at det norske samfunnet skal se ut i fremtiden. Dette har også implikasjoner for hvordan verden ser på Norge, og påvirker den rollen Norge har internasjonalt. Jeg vil avslutningsvis i dette avsnittet trekke frem et sitat av den kjente britiske historikeren Lord Acton: "The most certain test by which we judge whether a country is really free is the amount of security enjoyed by minorities." (Sitatet er hentet fra en tale han holdt for medlemmer av ”the Bridgnorth Institute” 26. februar 1877.)


Som individer vil vi alle bringe med oss de verdier og tanker vi henter fra våre respektive livssyn og religiøse overbevisninger. Å prøve å skape et offentlig rom kjemisk renset for disse verdiene og tankene vil ikke bare være kunstig og unaturlig, det vil være direkte feil, fordi vi dermed tar fra mennesker retten til å være seg selv fullt og helt.


Nå er jeg klar over at det er de færreste som virkelig ønsker at det offentlige rom ikke skal ha plass til noen religiøse uttrykk, men samtidig har vi sett at marginale grupperinger gjennom manipulasjon og kløktig bruk av mediene ofte greier å sette dagsordenen. Jeg tar avstand fra alternativ 3 av samme grunn. Ikke basert på hva alternativet er i seg selv, men på hva det kan føre til.


Spesielt i en situasjon hvor mange av de religiøse verdiene har tapt terreng siden deler av befolkningen ikke har et aktivt forhold til Gud, er det viktig å konstatere at den religiøse og livssynsmessige siden av menneskelivet er en viktig del av det etisk-moralske fundament som mange av oss baserer oss på.


Å prøve å frarøve det offentlige rom religiøse stemmer kan umulig føre til noe godt. Etter mitt syn er det religiøse mennesket, «homo religiosus», en viktig og nødvendig del av menneskets tilværelse, og som «homo religiosus» vil mennesket alltid tørste etter en kontakt med det sakrale.  


Kommentarer:
Postet av: Rubukaz

.. jeg har egentlig en "regel" om ikke å blande meg i religionssaker.... men jeg må, uten å ha lest selve innholdet overfor, være enig med hva du avslutningsvis sier...Religin vil for svært mange være en vesentlig del av et menneskes hverdag. å frarøve mennesket muligheten til å utøve religion på ihvertfall en ikkevoldelig eller påtvingende plattform ( overfor andre) er viktig. Religion er i seg selv ikke farlig; Fanatisme og mangel på respekt for ANDRES rett til å tro - er ....

19.11.2006 @ 19:31
URL: http://www.rubukaz.com
Postet av: Trond

Shoaib, sjekk ut hvem som har blirr venstre sin tredjekandidat i Akershus.

19.11.2006 @ 20:34
URL: http://trond.weblogg.no
Postet av: Shoaib

Rubukaz: Takk og jeg er selvsagt helt enig. Trond: I know ... tror det er en ganske så sikker plass også, Venstre var inne med 5 stk v siste måling om jeg husker rett. :)

Postet av: Trond

Ja vi har hatt en økende oppsluttning i akershus og jeg tror den kan bli større nå.

20.11.2006 @ 00:51
URL: http://www.trondsite,tk
Postet av: Propaganda Exposed The Extremist Agenda

http://video.google.com/videoplay?docid=-513623689895002924&q=Glenn+Beck++ExposedThe last messages should be heard a lot more by people around the world, notwithstanding to their religion or culture! one of the advantages of todays media is that everybody can be aware of what is going on in this world every day.Peace! jews+chirstians+muslims+bhuddists+everybody else=FRIENDS

Postet av: Mohammad Usman Rana

Muslimer er en likeverdig del av Norge, og har full rett til å fremme synspunkter om sitt eget samfunn, uten å bli møtt med insinuasjoner om at de forakter "det norske".

Postet av: larslaird

Takk for en fyldig og ryddig analyse! Gjønnes-utvalget har vel vært ryddige, men kanskje ikke så veldig spenstige. For meg så virker det som om alle de store spørsmålene går tvers igjennom alternativ 2. Altså: Hva skal stå i en ny paragraf? Hvordan skal forholdet mellom kirkens egne beslutningsorganer og statens organer være? De vanskelige spørsmålene er utsatt.En annen ting: Selv om det skulle bli en radikal adskillelse av stat og kirke, så er det tverpolitisk enighet om at Norge vil føre en "aktivt støttende religionspolitikk." Å skille stat og kirke trenger ikke føre med seg at religion forsvinner fra offentligheten. Det er de som hevder at religion står så mye sterkere i USA enn i Vest Europa, nettopp fordi et mylder av konkurrerende trossamfunn står på egne ben.

20.11.2006 @ 22:00
URL: http://www.sosionautene.com
Postet av: Martin

Jeg er så glad for at du skriver dette: "Grunnen til det er at statskirkeordningen, slik vi har den i dag, medfører en del problematiske forhold. Fra et rent prinsipielt grunnlag har tanken på at staten skal ha en religion, lite med et moderne demokrati å gjøre. I et demokrati bør staten være livssynsnøytral. Verdivalg i lovgivning må være et resultat av den demokratiske opinionskampen. Dette betyr ikke at religion ikke kan ha innflytelse på de politiske prosessene, men at staten skal være nøytral rent konfesjonelt."og IKKE MINST dette; "Å prøve å frarøve det offentlige rom religiøse stemmer kan umulig føre til noe godt. Etter mitt syn er det religiøse mennesket, «homo religiosus», en viktig og nødvendig del av menneskets tilværelse, og som «homo religiosus» vil mennesket alltid tørste etter en kontakt med det sakrale."Du er en smart fyr, Shoaib =P Vi er veldig uenige i noen ting men på andre områder er vi helt på linje. Det er alltid gøy å oppdage.

20.11.2006 @ 22:29
URL: http://www.martindrange.abcblogg.no
Postet av: Shoaib

Larslarid: Ikke uenig, det er som jeg ser mye som er uklart med alternativ 2, for meg er det med et storting som ikke er forpliktet på noe statskirkelig flertall nå plutselig skal begynne å kunne bestemme trosspørsmål i Dnk. Det vanskeligste spørsmålet blir nok kirkens eiendommer og hvordan man forholder seg til dem.

21.11.2006 @ 09:31
URL: http://islam.weblogg.no
Postet av: Shoaib

Martin: Tusen takk, vet vi er enig om mye, men det er likevel godt å høre :)

21.11.2006 @ 09:32
URL: http://islam.weblogg.no
Postet av: larslaird

Er det aktuelt, da? At et storting skal kunne gripe inn i trosspørsmål i DNK? Høres rart ut med tanke på intensjonene bak Gjønnesutvalget. Eiendommene er ikke jeg så bekymret for. Bruk- og vedlikehold overføres til kirken sammen med opplysningsvesenets fond. Samtidig tar staten delansvar for bygg som ansees for å ha særlig kulturhistorisk verdi, uansett religion. Jeg tror synagogen i Bergstien har denne statusen nå.Jeg tror det er politisk vilje til å bligjøre "grasrota" til å godta løsere bånd til staten med å gi generøse økonomiske overgangsordninger.Gravlunder og gravferdsordninger, derimot. Det kan være en nøtt å knekke. Der har vel også muslimske organisasjoner meninger?

22.11.2006 @ 00:10
URL: http://www.sosionautene.com
Postet av: Shoaib

Larslarid, teknisk sett er det mulig ja, siden stortinget (ikke konfesjonskrav) erstatter kirkestatsrådet (konfesjonskrav) ... det er jo nettopp derfor man har hatt krav om at en regjering må ha minst 50% medlemmer av statskirken. Disse ministerne satt da i kirke statsrådet. Stortinget overtar denne rollen i dette oppsettet (alt. 2), og siden det ikke har konfesjonskrav (heldigvis) kan man oppleve at muslimer og ateister skal bestemme trosspørsmål hos DnK ... ikke sunt.


Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/2780079
Staten, kirken og muslimene

Gjønnesutvalget leverte sin utredning om forholdet mellom Den norske kirke og den norske staten til kultur- og kirkeminister Trond Giske 31. januar 2006. Muslimenes avgjørelse i denne saken synes å ha overasket mange. Utredningen har skapt en god de......

sonitus.org
20.11.2006 @ 17:17
hits Site Meter