Staten, kirken og muslimene del II



Guds død?


Mange trodde etter vitenskaplige fremskritt i det nittende århundre at nå hadde religioner utspilt sin rolle, og at mennesket nå hadde kommet til et stadium hvor det ikke behøvde religionen. Religionens, ja endog Guds, død ble erklært samtidig som religiøse dogmer ble gjort til latter og satt på lik linje med myter, sagn og eventyr. Bare man satte vitenskapens klare lys på disse forestillingene, så ville de bli lagt i ruiner og svinne hen


Alle spørsmål et menneske måtte ha, ville kunne besvares uten at et guddommelig åndevesen behøvde å bli trukket inn. Den tyske filosofen Friedrich Nietzsches ord om at ”Gud er død” blir ofte sitert, og selv om Nietzsche bevisst eller ubevisst blir noe mistolket av de fleste, fremmer dette en ide om at religionen og guddommen ikke lenger ville spille den sentrale rollen i folks liv.  


Dette stemmer kanskje for en del mennesker, men langt fra for alle. Åndelighet og religiøsitet har i de siste årene vist en tilbakekomst som kan minne om gjenoppstandelsen til en magisk fugl føniks, med en oppblomstring av religiøse bevegelser over den ganske verden. Samtidig har de ikke-religiøse livssyn utviklet sin egen åndelighet, og i større grad enn sitt utspring blitt en del av et religiøst livssynsmangfold.


Samtidig er det også slik at for mange er religionen i stor grad knyttet til identifikasjon. Det er ellers vanskelig å forklare hvordan ca. 85 % av befolkningen er medlemmer av statskirken, mens bare rundt halvparten tror på Gud.  


I debatt om religioners rolle i samfunnet blir ofte den destruktive kraft, som man tenker seg at religiøsitet bringer med seg, trukket frem. Det blir å ikke se skogen for bare trær. Mens religioner fra tid til annen har blitt misbrukt og brukt for å ødelegge, ser vi i minst like stor grad at religionen har spilt en positiv rolle og gitt mange mennesker et bedre liv med mening og innhold. Det er riktig nok et problem at enkelte mennesker bruker andres behov for åndelighet til å skape et maktapparat, men å trekke frem religionen som den skyldige part her blir å rette baker for smed.


Å søke å skape et samfunn hvor vi utelukker en slik kraft fra tilstedeværelse i og påvirkning på samfunnet, vil være destruktivt og lite konstruktivt. I lengden mener jeg at det heller ikke vil lykkes, med mindre en forbyr alle offentlige personer å ha en religiøs tilknytning. Å si at religionen skal være en privatsak, løser nemlig ikke problemet. Med mindre en skaper et vanntett skott mellom det private og det offentlige virket en enkeltperson har, kan jeg vanskelig se hvordan en religiøs person skal kunne ”legge bort” sin religiøsitet for en gitt periode for så å ta den opp igjen ved en mer passende anledning. En kan, og jeg mener en bør, søke at statlige institusjoner etterstreber livssynsnøytralitet. Å forlange dette av personer er verken riktig eller viktig. Det vitner heller om en mangel på respekt og forståelse for de samme individuelle friheter som vi setter så sentralt i vårt pluralistiske velferdssamfunn.


Et muslimsk Norge?


Mange stiller spørsmål ved om muslimer ville endre synspunkt på hele problemstillingen dersom muslimer skulle få et flertall i Norge. Skrekkscenarioer om teokrati, ekstremisme og fanatisme tegnes da ofte som en ”fremtidsvisjon” man tillegger muslimer. Dialog er helt sentralt i et flerkulturelt samfunn som tar sikte på fredelig sameksistens. Det er viktig at en slik dialog er fundert i gjensidig respekt samt en felles forståelse av de begreper som debatteres. Ikke sjelden fører ulik begrepsforståelse til misforståelser og unødvendige konflikter. Vi skal se litt nærmere på noen begreper som ofte er gjenstand for en slik misforståelse.  


Man snakker ofte om fundamentalisme, og ordet er kanskje det mest misbrukte og misforståtte i den norske samfunnsdebatten i dag. De aller fleste setter automatisk et likhetstegn mellom fundamentalisme og fanatisme, og mener at spranget fra fundamentalisme og fanatisme til å støtte terrorisme er kort. Problemet når enkelte norske politikere krever at muslimer skal ta avstand fra fundamentalisme, er at ordet forstås på en helt annen måte av de fleste muslimer.  


Ordet har sitt opphav i forbindelse med kristne som tror at Bibelen inneholder den fulle og hele sannhet. Dette er da også den måten de fleste muslimer forstår begrepet på, og det faktum at politikere og media automatisk legger andre meninger i begrepet, er på en måte deres eget problem. En grei definisjon er at en fundamenalist er en som ønsker å vende tilbake til religionens fundament. Dette kan selvsagt føre til ekstremisme, men kan like gjerne ikke føre til det. Det er likhetstegnet som stilles mellom ekstremisme og fundamentalisme, som er feil. 


For enhver muslim som har et aktivt forhold til sin religion, vil det være helt umulig å si at man bare er delvis enig med den hellige Koranen. At man ikke forstår, ikke ønsker å forholde seg til noe spesifikt, eller at man er uenig i enkelte tolkninger, er helt legitimt. Jeg mener for eksempel at alt som står i Koranen, er sannhet. At man har tolkningsmuligheter, er en helt annen sak, og faktisk støtter jeg ikke ekstremisme. I et rent islamsk perspektiv er etter mitt syn ekstremisme uansett forkastelig, uavhengig av den norske konteksten.


Når det gjelder hvorvidt man ønsker et teokrati eller prestevelde, krever dette først at man har prester. Hos sunnimuslimer eksisterer ikke presteskapet på samme institusjonelle måte som det eksisterer i kirken. Imamer og religiøse ledere er heller ikke sett på som et mellomledd mellom Gud og mennesker, men skal bare veilede og hjelpe en på veien. En imam er også rent formelt kun en person som leder bønnen. Enhver troende muslim har selv et direkte forhold til Gud. Jeg burde her presisere at dette gjelder sunnimuslimer, som utgjør majoriteten av verdens muslimer, også av muslimene i Norge. 


Også blant muslimske lærde er det en pågående debatt om hvordan ting skal forstås ut fra Koranen. Vi kan se på Marokko, hvor en revisjon av familielovgivningen har ført til det den lokale pressen kaller en reformmessig revolusjon. De mener at disse reformene stadfester en juridisk, politisk, sosial og kulturell likestilling mellom kjønnene.  


At dette ikke har vekket større interesse her i Vesten, er jo én sak, det er nå engang slik at ”gode” nyheter fra den arabisk-muslimske verden sjelden gir store nyhetsoppslag. Men det som var minst like viktig som selve reformen, var reaksjonen fra landets legale fundamentalistiske opposisjonen, som hilser endringene velkommen og sier at "Kongens tale er inspirert av en intelligent nylesning av de hellige tekstene".



Det islamske Norge


Mange muslimer, både besøkende og norske, har påpekt at Norge når det gjelder å oppfylle rettferdighetskrav, er nærmere å være en islamsk stat enn mange muslimske land. Med muslimske land mener jeg land hvor majoriteten er muslimer, uten at staten på noen måte behøver å være islamsk av den grunn. De fleste av diktaturene i den muslimske verden er da også sekularistiske. Lederne kan ofte bruke en religiøs språkdrakt, men staten er i all hovedsak preget av antireligiøs sekularisme. Ofte mer enn de fleste vestlige land.


Dette har i hovedsak sammenheng med at religiøse krefter sees på som en mektig og farlig konkurrent av disse herskerne, og derfor blir undertrykt. I muslimske land med demokrati, for eksempel Tyrkia, ser vi at muslimske partier spiller en helt annen og langt mer positiv rolle i samfunnsutviklingen enn det vi ser i diktaturene. Det er også interessant å se at et land for mange nordmenn ikke er muslimsk hvis det ikke er et diktatur. Ei heller vekker det den store oppmerksomheten i norske medier.


Man kan i denne sammenheng for eksempel se på et land som Senegal, med en overveldende muslimsk befolkning, og en katolsk president. Dette skaper ingen større overskrifter, men greier vi i det hele tatt å forestille oss det motsatte?   


Selvsagt finnes det grupperinger som har ekstremistiske holdninger, men disse er like representative for norske muslimer som Knutby-pastoren ville være for norske kristne. Heldigvis er de like forsvinnende få også, selv om de på grunn av moderne mediers logikk får en uforholdsmessig stor mediedekning. 


For å oppsummere og konkludere: Jeg mener at debatten om religionens plass i det offentlige rom alltid dreier seg om minoriteters stilling og de rettigheter og krav disse har i forhold til storsamfunnet. Lakmustesten for det norske samfunnet er behandlingen av minoritetene, og hvilke premisser som legges til grunn for en likestilling mellom dem og majoritetssamfunnet i verdimessige spørsmål.


Å lukke det offentlige rom for religiøse uttrykk, slik at religiøse muslimer blir låst ute, er problematisk, ikke minst fra et rettferdighetsperspektiv. En slik handling vil også kunne føre til en rekke utilsiktede konsekvenser, som vi har sett i ekteskapslovgivningssaken. Her ble loven endret til at en rett til skilsmisse måtte gis begge parter for at ekteskapsinngåelse skulle være gyldig. Saken ble hurtigbehandlet i Stortinget etter press og intens lobbyvirksomhet fra blant andre den innvandringsfiendtlige ”tankesmia” Human Rights Service.


I nesten panikkaktig stemning ble forslaget pisket igjennom på rekordtid, uten at man kanskje hadde god innsikt i de påfølgende effektene. Et formål var å ramme muslimer. Men politikerne skjønte raskt at muslimene ikke hadde et problem med dette, mens andre (religiøse jøder og katolikker i dette tilfellet) utilsiktet ble rammet. Lovforslaget har blitt forsøkt trukket tilbake fra regjeringens side, men Stortinget har ikke latt dette skje. Nå ligger lovforslaget til behandling og omformulering hos departementet, og det blir spennende å se hva regjeringen gjør med saken.


Slike hendelser skaper bare flere misforståelser, og det gir næring nettopp til ekstremistene. Om vi lukker vårt offentlige rom for religiøse uttrykk og for å framsette oppfatninger som er forankret i religion eller livssyn, da vil vårt samfunn være mer utsatt for tilsvarende hendelser.


Etter mitt syn skal muslimer ikke søke særbehandling av muslimer. De skal søke rettferdighet, likhet og rimelighet – for alle. Hvis vårt offentlige rom holdes åpent for oppfatninger forankret i religion og livssyn, øker dette sjansene for at muslimer og andre i Norge kan leve fordraglig sammen i gjensidig respekt og forståelse – på tvers av eksisterende tros- og livssynsforskjeller. Blant Gjønnesutvalgets tre forslag holder jeg derfor en knapp på alternativ 2, som avskaffer grunnlovsforankret statskirke, men motvirker omseggripende sekularisme ved å sikre Den norske kirke en rettslig særstilling.


Kommentarer:
Postet av: The Power of Nightmares

Should we be worried about the threat from organised terrorism or is it simply a phantom menace being used to stop society from falling apart?http://news.bbc.co.uk/1/hi/programmes/3755686.stmhttp://news.bbc.co.uk/1/hi/programmes/4202741.stmhttp://video.google.com/videogvp/ThePowerofNightmares.gvp?docid=-1002626006461047517http://video.google.com/videogvp/PowerofNightmares2of.gvp?docid=-7930933565201168http://video.google.com/videogvp/ThePowerOfNightmares.gvp?docid=-3649090417189127240

Postet av: Beate

Fine refleksjoner!

08.12.2006 @ 20:07
URL: http://beatesrasteplass.wordpress.com
Postet av: Shoaib

tusen takk beate!

08.12.2006 @ 20:49
URL: http://islam.weblogg.no

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/2780054
hits Site Meter