Del 3 rapport om "Innvandring gjennom Ekteskap"

Skjønnhetsmaling av de danske reglene og forholdene i Danmark

På rapportens side 61- 64 refererer HRS til det danske lovverket, og hvordan det fungerer i praksis, hvilke positive endringer det har ført til, samt positive erfaringer danskene har gjort. På side 64 leser man følgende (mine uthevninger):

I dag er det liten debatt om disse reglene, den debatten som er, har i hovedsak sitt utspring fra Socialistisk Folkeparti og Det Radikale Venstre. Politikken har bred støtte i Folketinget, i den danske befolkningen generelt, og den støttes også av nydansker, både ungdom og deres foreldre. En rekke gallupundersøkelser før valget i februar i år, bekreftet en overveldende bred støtte til den nye politikken. Og i en forskningsrapport publisert av Socialforskningsinstituttet i september 2004, forteller ungdom om økt frihet til å fullføre utdannelse og å søke partner i Danmark, mens foreldre forteller om mindre press fra familie og andre i opprinnelseslandet om å gifte bort barna der.

Rapporten det refereres til heter Pardannelser blant etniske minoriteter i Danmark[15].

Det er interessant å se hvordan HRS tar denne rapportens konklusjoner til inntekt for de nye reglene, men samtidig ikke inkluderer de innvendingene til reglene som de nydanske forteller om i rapporten, ei heller en rekke observasjoner som skulle tilsi at 24 års regelen er for streng. De førstnevnte innvendingene er å finne i kapittel 6,”Aktuelle politiske tiltag og forslag til en forbedret indsats mot tvangsægteskaper”, noe som burde være et meget aktuelt kapittel for rapporten til HRS, og jeg både antar og forventer at HRS har lest dette kapittelet grundig. Dette antar jeg fordi det er nettopp i dette kapittelet rapporten omtaler at en rekke foreldre føler mindre press fra familie og andre om å gifte bort barna i opprinnelseslandet sitt. Siden de tiltak HRS foreslår innført i Norge i mange tilfeller er identiske med de som finnes i Danmark, bør også et kapittel med denne overskriften i aller høyeste grad være aktuell for HRS’ rapport. Kapittelet er langt, og jeg gjør noen få referanser til aktuelle funn forskerne gjorde seg i den kvalitative delen av rapporten.

Kapittel 6.3 i den danske rapporten er navngitt ”Svarpersonernes holdning til lovgivningen på familiesammenføringsområdet”. Her siterer og gjengir forskerne en rekke intervjuobjekters meninger, både de positive og de negative, til det nye regelverket. De skriver blant annet:

Blandt de unge er det tydeligt, at holdningerne til lovgivningen er delte. For de unge, som mener, at lovgivningen har en positiv virkning, er et tydeligt kønsperspektiv ikke mindst centralt i deres fremstilling (…)

De forteller så om intervjuobjekter som er positive til de nye reglene. Om disse personene skriver så forskerne blant annet dette:

Interessant er det i den forbindelse, at ingen af svarpersonerne bringer spørgsmålet om tvangsægteskaber, og hvad disse betyder for enkelte individer, ind i debatten. Det er det overordnede hensyn til den danske befolknings bedste, som dominerer i deres udsagn.

Om de som er negative til de nye reglene skriver de blant annet:

De svarpersoner, som særligt fokuserer på individets rettigheder i forhold til valg af ægtefælle, findes primært blandt dem, som er kritiske over for lovgivningen. Denne gruppe af svarpersoner er især kritiske over for 24-årsreglen:

Det fortelles videre om at noen mener at loven gjør det vanskeligere for at folk kan gifte seg av kjærlighet og egen fri vilje, og det illustreres med at man kan jo bli forelsket i noen mens man er på ferie i opprinnelseslandet sitt, men at man er for ung eller ikke oppfyller kravene til familiegjenforening. Det fortelles også om mennesker som har måtte skille seg på grunn av de nye reglene, og om et av intervjuobjektene som er alenemor, og gift. Men familien kan ikke bo sammen, fordi faren til barna ikke får komme til Danmark da mor ikke har jobb.

Svarpersonene forteller også at de opplever de nye reglene som tvang – på en annen måte, da de ikke får giftet seg med den de ønsker:

De unge svarpersoner, som er kritiske over for lovgivningen mod tvangsægteskaber hæfter sig ved de begrænsninger, som de mener, at den skaber for de unge, som forelsker sig i en person, som bor i et andet land. For dem at se tvinger lovgivningen disse unge bort fra hinanden og er altså “tvang på en anden måde”. En konsekvens heraf kan ifølge svarpersonerne være, at de unge føler sig tvunget til at gifte sig med personer, som de egentlig ikke er interesserede i, hvilket er “fuldstændigt ligesom tvangsægteskab”.”

En kvinne med palestinsk opphav mener også at hun ikke tror på at 24 års regelen er kommet for å unngå tvangsekteskap, fordi hun mener at problemstillingen rundt tvangsekteskap er overdrevet. Hele lovens hensikt er derimot å unngå at det kommer så mange innvandrere til Danmark.

Den danske rapporten forteller så om lovgivningen og spørsmålet om tilhørighet i kapittel 6.3.1. Her sier den blant annet (min utheving):

Både personer, som er for og imod lovgivningen, understreger tilhørsforhold til det danske samfund, men gør det på forskellig vis. Blant dem, som er overvejende positive over for lovgivningen, viser identifikationen sig særligt i deres refleksioner i forhold til den danske velfærdsstat: Velfærdsstaten er noget, som de ønsker at beskytte, og indvandring opfattes som en trussel mod denne. Også de svarpersoner, som overvejende er kritiske over for lovgivningen, udtrykker et dansk tilhørsforhold, men tillige, at de grænser, som lovgivningen sætter for deres handlemuligheder, gør det svært at leve efter den overbevisning.

I dette underkapittelet fortelles det om hvordan 3 av intervjuobjektene, som alle har gått gjennom / er inne i det danske utdanningssystemet og snakker flytende dansk, føler at deres tilhørighet til Danmark er truet som følge av de nye reglene. En forteller om hvordan Danmark alltid har vært favorittstedet hennes, men det er det ikke lenger, på grunn av den nye lovgivningen. Hun forteller om at hun kommer til å forlate Danmark etter at hun har studert ferdig.

Neste kapittel i den danske rapporten handler om foreldrenes syn på de nye reglene, som også selvsagt er blandet. Innledningen av rapporten oppsummerer noen av de positive siden:

Nogle unge og forældre beskriver lovgivning og politiske tiltag som en hjælp i forhold til at kunne afvise ægteskabstilbud fra personer i oprindelseslandet, og mener, at den både har positiv betydning for majoritetsbefolkningen og dem selv. For eksempel nævner nogle forældre, at 24-årsreglen har givet dem mulighed for at afvise ægteskabstilbud i oprindelseslandet.

Dette er blitt trukket frem i HRS’ rapport, men det er en del kritikk fra den eldre garde også. Men verdt å merke seg er det at ingen av de kritiserer at loven nå ikke lar dem påvirke deres barns valg av ektefelle. Bekymringene deres går først og fremst på de begrensninger som det settes for deres barn, og hvilke prioritering som må gjøres i den forbindelse.

Andre momenter som finnes i kapittel 6 som jeg raskt ønsker å nevne er for eksempel måter folk unngår de nye reglene på. Det fortelles om smugling med falske pass, og om utbredt bruk av svart arbeid for å stille økonomisk sikkerhet på 50.000 DKR for å få ektefellen til Danmark.

Det som også er betenkelig er at denne danske rapporten, og pressemeldingen som ble sendt ut i forbindelse med rapporten, referer til at i 80 % av minoritetsekteskapene har de unge selv valgt partner, 16 % av ekteskapene er inngått som en etter en forhandling mellom barn og foreldre, og kun i 4 % av tilfellene inngås ekteskapet helt uten barnas innblanding. Dette tilsier at rapporten dementerer de gjentatte påstandene om at tvangsekteskap er et utbredt fenomen, mener en person med minoritetsbakgrunn i Danmark. Disse tallene trekker HRS heller ikke frem i rapporten, men gjentar heller påstanden om at de mener at tvangsekteskap er et utbredt fenomen[16].

Det er kanskje andre momenter som det både kan og bør refereres til, men poenget her er ikke å sitere den danske rapporten i hytt og pine. Ankepunktet mitt er at rapporten som HRS har valgt å referere til viser tendenser til et helt annet virkelighetsbilde enn det bildet HRS refererer til når de sier at loven har støtte, "blant nydansker, både ungdom og deres foreldre”. Siden innvendinger mot de nye reglene er totalt fraværende, kan det virke som om HRS underslår denne vesentlige[17] informasjonen, i sin iver etter å få innført de lovendringene de ønsker seg innført.

Når det gjelder kritikk av 24-års regelen nevner HRS riktignok at Europarådets kommissær for menneskerettigheter, Alvaro Gil-Robles, i 2004 kritiserte Danmarks nye regler, og den danske regjeringens avvisning av denne kritikken. Andre reaksjoner som også er relevante å nevne (men som HRS ikke nevner) kommer fra FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter som mener at 24 års regelen enten bør endres eller oppheves. I tillegg møter regelen også sterk kritikk fra en av den tidligere integreringsministeren Bertel Haarders sterkeste støttespillere i kampen mot nettopp tvangsekteskap, Landsorganisasjonen for kvinnekrisesentre. De mener at 24 års regelen stopper en del tvangsekteskap, men at de erfarer at de kommer minst like langt med rådgivning av de unge, deres foreldre og lærere/pedagoger. Slik rådgivning går heller ikke ut over de mange som urettmessig blir berørt av 24 års regelen.

”Innvandring gjennom Ekteskap” er en rapport som er finansiert av norske skattebetalere, og er blant annet ment som informasjon og kunnskap til politikerne om problemstillinger rundt blant annet tvangsekteskap. Det er rapportens formål å dokumentere problemstillinger og aktuelle tiltak for det politiske lederskap, slik at politikerne, ikke HRS, kan ta beslutninger basert på hvordan terrenget faktisk er.  Statsstøtten de har fått er også basert på at de driver med kunnskapsutvikling. Jeg mener derfor at HRS plikter å opplyse vårt politiske lederskap og offentligheten om problemene som er knyttet til disse lovene, slik at beslutninger kan taes på grunnlag av både positive og negative erfaringer fra Danmark, når HRS først velger å støtte den danske modellen og drar frem de positive sidene. Det er mye som tyder på at HRS bevisst har unnlatt å ta opp de negative erfaringene fra Danmark, og heller lagt seg på en skjønnhetsmalende linje. De nevnte innvendingene over har både samfunnsøkonomiske og integreringsmessige konsekvenser både for de individene og familiene som berøres av tiltakene HRS anbefaler, men også resten av samfunnet vårt.. Det er jo ikke direkte kostnadsfritt om vi presser individer med universitetsutdannelser ut til andre land for eksempel. Det å skade tilhørighetsfølelsen til de med innvandringsbakgrunn er jo noe som ikke er direkte uproblematisk heller. Og hvordan målgruppen av lovgivningen opplever reglene må jo i aller høyeste grad belyses. Kritikken fra FN er også relevant, i og med at det påvirker nasjonen Norges omdømme i resten av verden.

Denne åpenbare mangelen mener jeg er i konflikt med de demokratiske spillereglene, som er alvorlig nok i seg selv, men det blir ikke særlig bedre av at det er nettopp mangelen på demokrati blant de ikke-vestlige som er en av HRS' største bekymring og ankepunkt.
HRS mener at Norge ikke er et fritt og moderne demokrati, og at de selv ikke er integrerte

På side 53 sier rapporten (min utheving):

”HRS er av den klare oppfatningen at integrering handler om å etablere et felles verdigrunnlag knyttet til det frie og moderne demokratiets umistelige verdier; likestilling, likeverd, ytringsfrihet, religiøs frihet, pluralisme og en sekulær rettsstat.”

Men Norge er da ingen sekulær stat. Følgende er nedfelt i grunnlovens paragraf 2:

”Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion”


På grunn av dette har vi har også en statskirke. Det er riktignok en debatt som pågår hvor en diskuterer om Norge skal fjerne denne paragrafen eller ikke, men dette kan ikke skje før tidligst om 8 år, da det trengs 2/3 flertall på 2 stortingsperioder på rad for å endre grunnloven.

Rapporten diskuterer ikke hvorfor en sekulær rettsstat er en umistelig verdi for frie og moderne demokratier, så jeg vil heller ikke spekulere i hvorfor dette er så viktig for HRS. Det kan de sikkert svare på selv. Men det er også verdt å merke seg at siden HRS er av "den klare oppfatning at integrering handler om (...) en sekulær rettstat", så følger det rent logisk at ingen i Norge egentlig er integrerte, selv ikke medarbeiderne i HRS, og at Norge ikke er et fritt og moderne demokrati.
Flesteparten er jo flere enn 50 %

På side 41 i rapporten omtaler HRS de mellom 18 og 23 år som er i høyere utdannelse. De referer så til SSBs hypotese om at flesteparten av disse vil inngå frivillig ekteskap med partner bosatt i Norge. HRS stiller seg tvilende til dette, og argumenterer med følgende:

"I følge SSBs hypotese vil dette også føre til at flesteparten av disse personene vil inngå frivillige ekteskap med partner bosatt i Norge. HRS stiller seg mer tvilende til denne optimismen
bl.a. relatert til at vi ser at selv om ekteskapsalderen synes å øke, så synes ikke ekteskapsmønsteret å endre seg vesentlig (jf. kap.2.5 og 2.6). Vår tvil understøttes av en unik undersøkelse fra Danmark. Den viser at blant de med lengre utdannelse i de aktuelle gruppene, fortsetter likevel hele 50 % å hente ektefelle i opprinnelseslandet."

På side 45 står referansen til denne danske undersøkelsen, hvor HRS referer til at "kun lengre utdannelse kan i en viss grad frigjøre unge innvandrere fra utsikten til å giftes bort med en fra opprinnelseslandet", samt at "Økt alder for å kunne hente ektefelle til Danmark ved nyetablerte giftermål, mener de kan frigjøre unge til å bedre treffe egne valg". HRS sier også at "av de med ingen utdannelse ble 90 % giftet bort i opprinnelseslandet. Av de med gjennomført grunnskole, ble 80 % giftet bort i opprinnelseslandet, mens blant de med lengre utdannelse var utbredelsen av henteekteskap på 50 %."

Det at en undersøkelse viser at halvparten (som er akkurat på grensen til at flesteparten velger det ene eller det andre) gifter seg i opprinnelseslandet, bør jo indikere at det er en reell optimisme bak SSBs hypotese, og selvsagt en reell tvil hos HRS. Men dataene er fra 1999, og det gjelder et begrenset sett med innvandrere, hvordan dagens situasjon er, vet man ikke helt. Men hvilken vei det tipper, kan verken HRS eller noen andre vite. Men likevel avfeier HRS hypotesen uten å blunke. Hvordan HRS kan stille seg tvilende til hypotesen, og samtidig støtte seg mot en undersøkelse som egentlig ikke underbygger deres tvil i det hele tatt, er for meg et mysterium.

Men det som er enda mer mystisk er at det korrekte tallet for ekteskap blant de med lengre utdannelse er at 43 % (jmfr side 8 i undersøkelsen de referer til, hvor det står "whereas “only” 43 % of those with a long higher education have imported their partner"), ikke 50 % slik HRS hevder, gifter seg i utlandet.

Det betyr jo at 57 % har giftet seg i Danmark (om "import" menes de som har giftet seg i utlandet i denne undersøkelsen). Hvorfor HRS mener at undersøkelsen viser at det gjelder 50 %, ikke 43 % er uforståelig for meg. Men det må uansett tyde på at siden denne undersøkelsen viser at flesteparten faktisk har giftet seg i Danmark, som følge av høyere utdannelse, så må vel HRS også støtte SSBs hypotese på dette området? I og med at det er den undersøkelsen HRS utpeker som sitt sannhetsvitne?
28 års unntaket

HRS rapporten beskriver et unntak til tilknytningskravet som Danmark innførte i 2003, fordi det var mange etniske danske som protesterte. De hadde nemlig bodd i lengre tid i utlandet pga jobb og studier, og kunne ikke flytte tilbake til Danmark på grunn tilknytningskravet. Unntaket er beskrevet slik at tilknytningskrav ikke gjøres gjeldene om den "danske part" har hatt dansk statsborgerskap i 28 år, eller bodd 28 år sammenhengende i Danmark. Grunnen til at danskene ikke satte et 24 års eller 25 års krav var fordi "regjeringen anser det som lite sannsynlig at foreldre vil vente til eksempelvis ei jente er 28 år før hun giftes bort.". Denne regelen anbefaler HRS også at blir innført i Norge[18]. Men dette unntaket velter jo hele det systemet som, etter HRS' mening, skal dempe tvangsekteskapsproblemet og problemet med at barn blir "dumpet" i utlandet. For med dette unntaket er det jo absolutt ingenting som stopper en familie å sende sitt barn som er født med norsk statsborgerskap til et annet land. Der kan barnet vokse opp, eventuelt studere, gifte seg eller bli tvangsektet, og vente til alderen blir 28 år. Og da er det bare til å returnere tilbake til Danmark/Norge uten noe problem.

Jeg skjønner derfor ikke at en 24 års regel med tilknytningskrav og 28 års unntaksregel i det hele tatt skulle kunne fungere. Det er en brist i den logiske følgen av reglene, og gjør, etter min mening, hele forslaget direkte useriøst og det vitner også om at reglene er lite gjennomtenkte.
Er dette dokumentet en fornekting og/eller forsvaring av tvangsekteskap og/eller andre overgrep?

Til dette spørsmålet vil jeg svare et entydig nei på. Min intensjon med dette dokumentet er blant annet å peke på noen av de metodiske og faktuelle feilene jeg mener er begått under utarbeidelsen av rapporten "Innvandring gjennom Ekteskap", samt noen av HRS’ selvmotsigelser. Dette gjorde jeg blant annet fordi rapporten hevdes å være sentral dokumentasjon som skal brukes i beslutningsgrunnlag for norsk politikk, og at jeg mener at denne dokumentasjonen inneholder så mange seriøse problemstillinger at det er rimelig å stille dens integritet i tvil. Jeg deler HRS' syn om sakelighet og faktiske forhold i integreringsdebatten, som i alle andre offentlige debatter. ”HRS er opptatt av at innvandrings- og integreringspolitikken er gjenstand for en bred offentlig debatt. Det viktigste kravet i en slik debatt er at den føres med saklighet på grunnlag av faktiske forhold og tilgjengelig dokumentasjon.”[19]. Dette dokumentet er derfor mitt bidrag i denne debatten. Jeg mener at rapporten til HRS ikke dokumenterer de faktiske forhold, og det er derfor i alles, inklusive HRS', beste interesse at denne rapporten blir oppdatert og korrigert, eventuelt forkastet. Jeg mener også at det er bør stilles spørsmål til HRS’ evne til å drive målrettet kunnskapsutvikling når de begår slik feil som de har gjort i denne rapporten. Ikke minst må man også kunne stille spørsmål til seriøsiteten til stiftelsen HRS.

Jeg vil også legge til at jeg personlig er bekymret for mange av de problemene som kan omtales som problemer i kryssningspunkteter mellom kulturer, både de som er direkte lovbrudd (slik som tvangsekteskap, kjønnslemlesting, fysisk og psykisk vold etc) men også mange av de momentene som bare er "problematiske", men likefullt kan være særdeles vonde og traumatiske for dem det gjelder. Det er mye jeg skulle ønsket var annerledes. Jeg har møtt triste og fortvilte skjebner i livet mitt, og vet at det er ungdommer med innvandringsbakgrunn som også opplever overgrep.

Men jeg er samtidig opptatt av at majoritetsbefolkningen ikke begår overgrep mot den synlige minoritetsbefolkningen eller at majoritetsbefolkningen plasserer seg som en overformynder over den synlige minoritetsbefolkningen. Slike ting mener jeg er med på å skade verdigheten til de synlige etniske og religiøse minoritetene, som en gruppe. Jeg mener at det er å gjøre ting verre, langt verre. Grunnene til dette er en lang avhandling i seg selv, men jeg vil kun kort begrunne det med at konstante fokus på problemene og konstant negativt fortegn på synlige minoriteter er med på å skade minoritetsungdoms norske nasjonalfølelse og følelse av tilhørighet. Man mister nemlig følelsen av aksept for sin forskjellighet. Det at man føler seg norsk når man er født og oppvokst i Norge er noe som de fleste kan være enige i at er ønskelige. Men vi lager flere problemer for oss selv når vi opprettholder et konstant negativt fokus på andre religioner, kulturer og minoritetene. Enten det gjelder konstant negativ offentlig debatt eller dypt inngående lovverk som innføres

Jeg tror at det regelverket HRS foreslår er med på å skade følelsen av tilhørighet til Norge og den norske nasjonalfølelse blant minoritetsbefolkningen. Dette fordi det er mange som urettmessig vil bli berørt av dem, og at mange, spesielt de med minoritetsbakgrunn, vil føle det som blodig urettferdig i sympati med de som blir urettferdig berørt, og fordi de vil føle at ”nordmenn” er ute etter dem eller ikke liker at minoritetene er som de er. Det er mange momenter i integreringsdebattene som får minoriteter til å føle at majoriteten pådytter dem ”frihet”, ved at majoritet tar minoritetenes frihet til selv å velge hvordan de ønsker å leve livet sitt. Mange vil føle et ytre press om assimilering, ikke integrering, og det gjør ubotelig skade på følelsen av tilhørighet. Og vi kan jo spørre oss selv hvilken retning vi er på vei i, om vi stadig vekk bidrar til å skyve minoritetenes tilhørighet lenger vekk fra Norge. Denne indre integreringen er minst like viktig som den ytre. Dessverre får dette altfor lite fokus.

Jeg deler tankene til Kaveh Shamshiri når han sier at ”nasjonal identitet ikke er noe man alene kan tilegne seg. Det skjer i samspill med omgivelsene. For å føle seg dansk må man også bli akseptert som dansk av andre, og det er det mange føler at de ikke blir”. Og jeg mener at de offentlige debattene, lovverket og de internasjonale situasjonene (vi lever alle i en globalisert verden, og det som skjer utenfor Norge påvirker oss alle) også spiller inn i disse prosessene.

Jeg mener derfor at den synlige minoritetsbefolkningen er nødt til å spille en mye sterkere rolle i de prosessene som rører ved deres liv og griper inn i deres hverdag, og at diskusjonene må gjøres med gjensidig respekt og verdighet. Dett er noe både medier, myndigheter, politikere og oss med minoritetsbakgrunn er nødt til å ta innover oss. Jeg er også opptatt av den gjensidige respekten, også fordi vi ikke må bagatellisere den frykt som mange med etnisk norsk bakgrunn faktisk har overfor mennesker som stammer fra andre deler av verden.

HRS har forøvrig undersøkt graden av integrasjon ved å undersøke ekteskapsmønster ved å ta utgangspunkt i kvantitativ "forskning". Det er verdt å bemerke, at HRS ikke har foretatt intervjuer for at få dybdeinnsikt i et kvalitativt fenomen som ekteskap. Dette gjelder rapporten i sin helhet.  Statistikk viser et visst ekteskapsmønster, men det er kun gjennom intervju at HRS ville fått brukbar viten om hva som ligger bak de unge menneskers beslutning om å velge ektefelle, enten de gifter seg her i Norge eller i utlandet. Gjennom denne metoden ville vi muligvis innse at unge mennesker i lykkelige ekteskap, uavhengig av ektefellens etniske bakgrunn og opprinnelsesland og uavhengig av hvordan ekteskapet ble inngått, vil være bedre i stand til å bidra til samfunnet enn andre unge mennesker som lever i ulykkelige forhold. Og det er det som må være i fokus, individenes lykke. Denne type faktorer kan ikke påvises gjennom statistikk, men må gjøres via kvalitativ forskning. Her deler jeg igjen Ragnar Næss' forslag om landsdekkende undersøkelser, hvor vi kan basere oss på virkelig kunnskap, ikke kvasi-kunnskap og fordommer når og hvis man skal forandre loven.

[15] som for øvrig kom ut i mai 2004, ikke september
[16] side 42
[17] hvordan målgruppen av lovene opplever de nye lovene er jo nødt til å være vesentlig
[18] Jmfr side 76
[19] side 5
Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/233354
hits Site Meter