Del 2 rapport om "Innvandring gjennom Ekteskap"

Ekteskapsmønster som en variabel for å måle graden av integrering

HRS' resultat for 2. generasjon, som de bruker i sine oppsummeringer og som de har gjentatt i medier, er blant annet det at 95 % giftet seg med en som har samme opprinnelse som seg selv, og at 75 % giftet seg med en i opprinnelseslandet. Hvis vi et øyeblikk ser bort i fra problemstillingen skissert over mtp opprinnelsesland og utland, så er det en helt habil observasjon. Det er korrekt at 95 % av personene som giftet seg innenfor de utvalgte gruppene giftet seg med en person av samme nasjonal opprinnelse. Men å gå fra den observasjonen til å hevde at integreringen dermed er feilslått, er ikke direkte uproblematisk. Dette kapittelet omhandler brister i denne følgen.

I innledningen, på side 7 i rapporten, finner vi et avsnitt hvor HRS forklarer hvorfor vi trenger en ekteskapsstatistikk, og hva den viser:

"Statistikken over ekteskapsinngåelser gir sentral informasjon om graden av integrering av nye grupper borgere i Norge. Dersom ulike etniske og religiøse grupper har felles møteplasser i arbeidslivet og det sosiale livet, og også har en felles verdiplattform basert på demokratiets bærebjelker, vil giftermål på tvers av etnisk/nasjonal/kaste-, stamme- eller klanbakgrunn og religiøs bakgrunn, være et både utbredt og naturlig fenomen. Med andre ord er ekteskapsmønsteret en sentral variabel for å måle graden av integrering av nye grupper borgere."

Uten å ta stilling til om jeg er enig i prinsippet om at et slikt ekteskapsmønster kan brukes som en integrasjonsvariabel, legger jeg først merke til at hovedstatistikken i rapporten kun omhandler ekteskap på tvers av landbakgrunn (inklusive opprinnelseslandet) til ektefellene. Statistikken måler altså ikke ekteskap begått på tvers av etnisk- kaste-, stamme-, klanbakgrunn eller religiøs bakgrunn. Hva som er HRS’ grunnlag for kun å måle denne ene variabelen (nasjonal bakgrunn), opplyses det ikke noe om. Ei heller forklares det hvorfor akkurat denne variabelen ansees for å være så vesentlig at den alene kan brukes til å bedømme hvorvidt integreringen er vellykket eller ikke.

Det at HRS utelukker de ungdommer som velger en annen parform enn ekteskap, gjør at HRS’ virkelighetsbeskrivelse av integrering ved hjelp av ekteskapsmønster ikke blir korrekt. Hvis ekteskap med en person av samme opprinnelse i opprinnelseslandet kan tyde på dårlig integrasjon, og at ekteskap med noen i Norge tyder på bedre integrasjon, ja så må det være enda bedre integrasjon om en med innvandringsbakgrunn lever i et samboerskap. I tillegg kan man jo selvsagt utelukke tvangsekteskap i denne parformen.

Som en følge av dette møter hovedstatistikken et stort problem, nemlig at ekteskapsstatistikken til HRS er en ekteskapsstatistikk, den omhandler ikke samboerskap i det hele tatt. Dermed får ingen "veldig godt integrerte" mennesker i samboerskap være med å påvirke denne sentrale integreringsvariabelen som HRS har pekt seg ut.

La oss gå til et analogt eksempel for å illustrere hvor feil statistikk kan bli, om man ikke forholder seg til korrekt metode. Vi går tilbake til presidentvalget i USA i 1936. Avisa "The Literary Digest" skulle utføre meningsmålinger i forbindelse med valget. De sendte millioner av spørreskjemaer til husstander de fant i telefonbøker og bilregistre. Basert på disse undersøkelsene mente de at Landon kom til å vinne valget. En mann med navn George Gallup mente noe annet. Han hadde brukt en annen metode, og kontaktet bare noen få tusen for meningsmålingen sin. Og han mente at Roosevelt ville vinne valget. Gallup hadde selvsagt rett. Og grunnen til det var at The Digest bare hadde nådd ut til den rikere delen av befolkningen, de som hadde råd til bil og/eller telefon, men Gallup nådde frem til "alle", gjennom et representativt utvalg. Kort fortalt kan man si at når en statistikk undertrykker elementer som kan påvirke statistikken i den ene eller annen retning, så vil resultatet og dermed også konklusjonen bli feil.

I HRS’ sammenheng er det både snakk om at de gjemmer bort det faktum at mennesker med innvandringsbakgrunn bosatt i Norge også gifter seg i andre land enn sine opprinnelsesland, men også at det er mennesker som velger å bli samboere enten en lengre eller kortere periode av livet. Dette er faktorer som spiller inn, hvis en skal prøve å måle integrasjonen ene og alene ut i fra en slik snever statistikk. Disse faktorene er borte, ikke bare fra statistikken, men også i diskusjonen, noe som jeg mener er uholdbart.

La oss gjøre noen få enkle, uvitenskapelig beregninger for å se hvordan noen justeringer av tall slår ut i den dystre integreringsstatistikken som HRS presenterer.

SSB gav ut rapporten Ekteskapsmønstre i det flerkulturelle Norge i 2004.  På side 28 viser de andelen av blant annet samboene personer over 20 år i forhold til landbakgrunn. Det er selvsagt en korrekt observasjon at det er veldig få med innvandringsbakgrunn som lever i samboerskap, men det er en annen diskusjon. Tallene for Pakistan, Marokko, India og Tyrkia, de fire landene HRS behandler ekteskapstall for annen generasjon, viser at henholdsvis 112, 122, 109 og 183 personer levde i et samboerskap 3. november 2001. Totalt utgjør dette 526 personer. Hvis vi gjør et forsiktig anslag, og gjetter at ca halvparten av disse er fra 2. generasjon, tilsier det at 263 mennesker ikke får være med på å påvirke den dystre statistikken til HRS som skulle tilsi at integreringen er mislykket. Her er det også viktig å tenke på at dette samboertallet er et øyeblikksbilde av virkeligheten, mens HRS’ statistikk omhandler tall for en 8 års periode. Det er derfor rimelig å anta at samboertallet vil være høyere om en sjekker samboertallene for den samme 8 års perioden.

Ut fra tabell 17 på side 30 og tabell 20 på side 33, kan man så regne ut at HRS har analysert ekteskapsmønsteret for 1231 personer. Om vi inkluderer antallet på 263 til denne mengden, havner vi på 1494 personer. Dette skulle da tilsi at det er rundt 61 % (mot 74 % i følge HRS' utregning, og 75 % i følge HRS oppsummering) av de i 2. generasjon som bor som par som henter sin partner fra utlandet.

Analogt med dette er det verdt å få med seg antallet som ikke lever i par. For de samme landene og i samme rekkefølge, er det snakk om 3984, 1358, 1213 og 1792, til sammen 8347 personer. Hvis en gjetter på at 16 % av disse er 2. generasjon (basert på statistikk for 20 - 29 åringer med bakgrunn fra Asia og gjetter at det er den samme andelen som gjelder for Marokko), utgjør det 1336 personer. Inkluderer vi disse i regnskapet også er det snakk om rundt 32 % som har giftet seg i utlandet. Og enda har vi ikke inkludert enslige og samboende som er mellom 18 og 20 år. Vi har heller ikke korrigert tallene for problemene knyttet til opprinnelsesland/utland, ei heller de få som bor i et registrert partnerskap. Dette vil også bidra til å senke prosentandelen. Uansett, dette er som sagt kun ren gjetning, men likefullt så er det gjetning med en viss rot i virkeligheten.

Antallet ekteskap HRS har analysert for 2. generasjon er særdeles lave, fordi det er så få som har giftet seg. For 1. generasjon er tallet 12 524 personer, mens det er snakk om 1231 for 2. generasjon. Det vil si at tallene for 2. generasjon er særdeles "sårbare" for faktorer som ikke medregnes, selv om disse tallene aldri er så små, slik jeg har illustrert over.

I tillegg til disse regneeksemplene, ønsker jeg å bruke noen konkrete eksempler til å illustrere hvor feil metoden til HRS slår ut. På rapportens side 40 omtales Shabana Rehman, blant flere 1. generasjons innvandrere, som "like innfødte som etniske nordmenn hva gjelder fullverdig deltakelse i et fritt og moderne demokrati som Norge" i en fotnote. Hun er altså en som blir omtalt som godt integrert. Shabana Rehman og Dagfinn Nordbø giftet seg 14. desember 2003. Det vil si at hun blir en del av statistikken, nærmere bestemt så er hun en av 8 førstegenerasjons kvinnelig innvandrer med pakistansk bakgrunn som giftet seg med en norsk etnisk mann, gitt av tabell 3 på side 13. Gjennom sitt ekteskap blir hun et ”lysglimt” av "integrering" i hovedstatistikken. Men hadde hun giftet seg 1 måned senere, ville hennes flerårige samboerskap og engasjement i integreringsdebatten ikke hatt noen som helst uttelling til fordel for integreringen i statistikken. Tilsvarende eksempel kunne man også ha brukt om Afshan Rafiq og Aamir Javed Sheikh som giftet seg i romjula 2003. Hadde de ventet en ukes tid, ville ikke Norges første kvinne med innvandringsbakgrunn på Stortinget noe å si i den ”sentrale integreringsvariabelen”. Selv ikke jenter som Jeanette som Hege Storhaug, Informasjonsansvarlig i HRS, selv har skrevet om. Jeanette er/har vært medarbeider i HRS, men hennes samboerskap får ikke påvirke statistikken i en retning av en "positiv integrering". Disse tilfellene er følgelige heller ikke med i statistikken som presenteres i Feminin Integrering. Det hele blir altså på grensen til det absurde når samboerskap og de som har valgt ikke å gifte seg enda ikke inkluderes i statistikken for måling av integreringsnivå.
Er det en generasjonsforskjell mellom 1. og 2. generasjon?

Når man snakker om 1. generasjon (innvandrere) og 2. generasjon (etterkommere av innvandrere), så tenker man ofte et klart skille mellom foreldregenerasjonen og barnegenerasjonen. I hovedstatistikken snakker HRS også om 1. generasjon og 2. generasjon, men det er kun de som har giftet seg i perioden 1996-2003 som her omtales som 1. generasjon. La oss her anta at HRS’ gjennomsnittsberegninger for alder ved inngåelse av ekteskap ikke inneholder altfor store feil. De viser at ekteskapsalder for 1. generasjon er noe høyere enn for 2. generasjon, men HRS argumenterer med at det ”både [er]mulig og sannsynlig at majoriteten blant 1.generasjonskvinnene som har giftet seg også er unge ved ekteskapsinngåelsen[8]. Dette fordi de antar at det er noen som er eldre som gifter seg på ny, grunnet skillsmisse eller bortfall av tidligere ektefelle, og at disse få trekker snittet opp. De bruker tilsvarende argumentasjon for mennene, men de sier "mange", i stedet for "majoriteten"[9].

Dette tilsier at det ikke er noen reell generasjonsforskjell i statistikkens datamengde mellom det som omtales som 1. og 2. generasjon. De er jo jevngamle, og de gifter seg i samme tidsperiode. Det vil da tilsi at de ikke finnes noe uavhengighetsforhold mellom de som gifter seg. Eneste forskjellen ligger i om personen er født i Norge eller ikke.

Alle individene som er omtalt som 1. generasjon kan ha kommet til Norge en eller annen gang etter fødselen, og alle disse individene behandles i en og samme kategori, uansett når de kom til Norge. Et individ som er født og oppvokst i Norge sammenlignet med et individ som kom til Norge som baby og oppvokst i Norge, burde jo i en slik sammenheng tilhøre samme kategori, altså en kategori som er basert på botid i Norge. I stedet havner en person som kommer til Norge som 1 åring og en som kom til Norge som 20 åring i samme kategori.

Uten en slik inndeling havner for eksempel Shabana Rehman (som kom til Norge som baby) i samme kategori som en som kunne ha kommet hit som 15 åring. Statistikken sammenligner derfor egentlig ikke individenes botid i Norge, med hvor de velger å gifte seg, slik den gir inntrykk av, mtp at inndelingen mellom 1. og 2. generasjon.

Noen av disse momentene diskuterer også HRS i sin fotnote på side 40. Men dessverre har ikke denne diskusjonen gitt utslag i hvordan de har valgt å hente ut statistikken sin på.

Rapporten sammenligner riktignok botiden til 1.generasjon fra side 19 og fra side 27. Men her lister de opp hvor lenge de forskjellige innvandrergruppene (fordelt på landbakgrunn) har bodd i Norge. De viser til hvordan gruppens botid fordeler seg på kategoriene 0-6 år, 7-14 år og over 15 år, sammenlignet med hvor mange prosent som henter ektefelle i opprinnelsesland. Detter ikke nødvendigvis feil, men det som ville vært mest interessant og korrekt i denne sammenhengen, er jo selvsagt å registrere botiden til det enkelt individ som henter en ektefelle i utlandet, for å se hvilket utslag dette gir. 

Det bør her også legges til at SSBs rapport også gjør samme inndeling mellom 1. og 2. generasjon. Om de diskuterer dette eller tar stilling til dette der, vet jeg ikke, da jeg ikke har lest hele rapporten til SSB.
24 års regelen

En anselig stor del av HRS’ rapport handler om 24 års regelen som et tiltak for å motvirke tvangsekteskap. For eksempel på side 70 og 71 regner HRS seg frem til at man kanskje kunne ha avverget 69 tvangsekteskap i 2003. Grunnlaget for det er at 689 av ekteskapene for en gruppe ikke-vestlige ville ha blitt rammet av en 24 års avtale. De gjetter at kanskje en av ti av disse kunne vært tvangsekteskap og dermed ville man klart å avverge 69 tvangsekteskap i 2003. Det henvises også til Danmark, hvor tall viser at tilstrømningen av nyetablerte ektefeller sank med nesten 2/3 fra 2001 til 2004[10].

En 24 års regel og et tilknytningskrav vil selvsagt føre til lavere innvandringstall gjennom ekteskap, noe som også var en av hensiktene til danskene[11], men om det i vesentlig grad reduserer tvang og tvangsekteskap er jeg likevel ikke helt enig i.

I samtale med flere av mine danske kontakter med pakistansk bakgrunn har jeg lært at de nye reglene selvsagt har vært til fordel for noen, men at det er altfor enkelt å oversette slike synkende tall i statistikken med at det har blitt tilsvarende mindre tvangsekteskap i Danmark. De forteller at flere av "tvangselementene" har flyttet seg fra Pakistan til Danmark.

De forteller om at det for eksempel er blitt mye vanskeligere å gifte seg med noen utenfor den kasten de tilhører. De forteller at behovet til foreldregenerasjonen for å søke sammen til ”sine egne” er blitt mye sterkere som en følge av at det danske "integreringsklimaet" har blitt betraktelig mer aggressivt, noe som også er blitt forsterket av de nye reglene. Og de søker primært ikke sammen til sine ”med-muslimer” eller ”med-pakistanere”, men de som tilhører samme kaste, da de mener at de er de som er dem aller nærmest. Dermed strammes disse båndene, og ungdom føler et mye større press til å måtte gifte seg innad i kasten, og valgmuligheten blir ditto færre. Dette er også med på å dele de forskjellige miljøene opp i enda mindre segregeringer, altså flere mindre og segregerte grupperinger dannes innefor de pakistanske miljøene. Dette er altså stikk i strid med det HRS ønsker å oppnå[12] da de mener at dette er et problem i forhold til "Demokratiets bærekraft". I tillegg fører dette til flere ekteskap innenfor den samme kasten, og det er også negativ integrering i følge HRS’ sentrale integreringsvariabel[13].

En av mine danske kontakter mener å kunne gå med på at 24 års regelen er til en stor fordel for mange, men samtidig er vedkommende, og mange andre, sterkt i mot regelen, nettopp fordi både argumentasjonen for å innføre den, og debattene i ettertid, demonstrerer majoritetens hegemoni. Unge dansker med pakistansk bakgrunn føler derfor at avstanden til det "danske samfunnet" øker, og at det blir mer "oss" og "dem" tenkning og holdning, både fra ”dansk” hold og fra ”innvandrernes” hold. Det er for eksempel mange som ikke makter å se hvorfor mennesker ikke ønsker å gå gjennom mølla med date-, kjæreste- og samboerfasene før man eventuelt ender i et ekteskap, og dermed blir de som velger en annen vei som bryter med dette mønsteret gjerne sett ”rart på” eller sett på som undertrykket. Hadde man innført regelen på en ryddigere og verdig måte, så hadde den vært til en større fordel for de det gjaldt og andre hadde ikke blir urettmessig rammet med tanke på deres sosiale hverdag i det danske samfunnet. Men, som min kontakt utdyper, hovedpoenget med regelen var å få stoppet innvandringen gjennom ekteskap, og det er nettopp det Danmark har fått til.

Jeg mener at tvangsekteskap, og kastespesifikke problemer i forbindelse med ekteskap finner sted hovedsakelig på grunn av gitte holdninger og tankesett, og man kan ikke vedta holdningsendringer på politisk hold. Greit, danskene har gjort det vanskeligere å "hente" ektefeller til Danmark (enten det er snakk om tvang eller ikke), men så lenge holdningene er intakte, og kanskje til og med forsterket, så vil denne prosessen ikke stoppe ene og alene på grunn av noen forbud som gjør det vanskeligere å hente ektefelle fra utlandet. Og jo mer aggressiv politikken og de offentlige debattene er i forhold til å tvangsstyre minoritetsmiljøene, desto vanskeligere blir det å få til holdningsendringer innad i miljøene.

Holdningsendringer vil vi få til, om vi skaper et klima med gjensidig respekt for hverandres forskjellighet, der man i fellesskap klarer å definere problemområder og løsninger. I hovedsak er holdningsendringer nødt til å komme innenfra (eventuelt ved 1 til 1 påvirkning, for eksempel ved rådgivning og konfliktløsning), det å presse holdninger på andre tror jeg ikke har noen positiv effekt eller nytteverdi. Derfor mener jeg det er vitalt at myndighetene prøver å initiere og/eller støtte mennesker og organisasjoner som driver med, eller ønsker å opprette, slike holdningsendrende kampanjer. Jeg er sikker på at det er mange foreldre som nå angrer på de beslutningene de tok tidligere i livet, nå når de kanskje opplever at deres døtre er blitt alenemødre, eller at de regelmessig har blitt mishandlet. Et eksempel er faren til "Saima", som gir uttrykk for slik anger. Men samtidig er det fortsatt mange foreldre som fortsetter i de baner hvor de enten bøyer seg for press fra sine opprinnelsesland, eller at de setter sin stolthet og sine ønsker og krav høyere enn barnas ønsker og meninger når de skal gifte seg. Jeg er sikker på at om de som gjennom tidens løp har følt på kroppen om hvor feil deres tidligere beslutninger var, får mulighet og oppmuntring til å fortelle om sine erfaringer til de som har sine første fødte i "gifteklar alder", så vil det skape tankeprosesser som kan bidra til å snu de negative tendensene. Foreldregenerasjonen hører gjerne mest på sine jevnaldrende og ”sine egne” i slike saker, og dermed må også noen av de bli ansett som en alliert, ikke en motstander. Jeg er tilhenger av ideen om at man lærer av sine feil, men at det er bedre om man lærer av andre sine feil. Dette mener jeg er den viktigste måten å endre holdninger til det positive.

Når det er sagt, så tror jeg at politiske endringer som en viljeserklæring[14] også kan ha en positiv nytteverdi, og ikke minst en større utbygging av krisesentre og systemet som skal hjelpe de som er i akutt krise, slik for eksempel Ragnar Næss foreslår.


[8] Side 32
[9] Side 35
[10] side 64
[11] side 63
[12] jmfr punkt 4 side 74
[13] jmfr side 7
[14] beskrevet på rapportens side 76
Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/233337
hits Site Meter