Palestinske terrorister

Glimrende innlegg i Dagbladet, viktige spørsmål som reises her, men som jeg er redd vi må vente lenge på svar til .... men uansett, innlegget er verdt å lese uansett ståsted i den israelsk-palestinske konflikten:

Olmerts terrorister

Nok en «beklagelig episode» i Gaza

GAZA BY (Dagbladet): På vei til Hiyam Athamnas (52) delvis knuste hjem i Beit Hanoun, unnskylder hun den kronglete veien over de oppgravde jordhaugene der stridsvogner og bulldosere har herjet ei hel uke. Frukttrærne ligger strødd, kappet av ved rota. Poser pakket med jord og stiklinger er veltet over ende og delvis gravd ned. Barn sitter på haugene og leker, de har et lite bål, jeg fotograferer og de smiler og ler når de får se seg selv på den magiske lille skjermen. De er noen av Olmerts små «terrorister».

- 300 TERRORISTER ER DREPT
i Gaza de siste tre månedene, presterte statsminister Ehud Olmert å si i en tale til Knessets sikkerhets- og utenrikskomité nylig. Dette førte til protester fra israelske menneskerettsaktivister, som i går kjørte i kolonne med svarte flagg til grensestasjonen Erez ved Gaza. Olmert lyver. Over halvparten av de 300 var sivile, drept inne i sine hjem, på åkrene, tilfeldig forbipasserende. 61 var barn, sier den israelske menneskerettsgruppa B'Tselem som holder nøyaktig telling av drepte og sårede palestinere og israelere. Dette regnestykket var før massedrapet i Beit Hanoun, og angrepet i Jabaliya som var ment for væpnede unge menn, men som traff en skolebuss. To barn og en førskolelærer ble drept, og en tilfeldig forbipasserende 16-åring på vei til skolen ble så hardt såret at han er klinisk død.

OLMERT MENER
at Israel har valgt rett vei, for han lover mer av samme medisin. Dette er underlig fordi Israel har erfart at denne strategien fører til flere ineffektive hjemmelagde raketter mot israelske byer. Qassam-rakettene har ikke tatt livet av et eneste menneske på ett år. Israel prøver å overbevise verden om at de palestinske rakettene er like dødelige som deres egne. Det er løgn. Den modige regjeringstalsmannen Ghazi Hamad (Hamas) har for øvrig påpekt med høy røst at hans beleirede folk kun taper på den stadige utskytingen av raketter over grensa, og ber de væpnede palestinske gruppene om å stanse. Hamas innstilte sine dødbringende og folkerettsstridige selvmordsaksjoner rettet mot sivile israelere for to år siden. Det har israelerne merket godt. Nå kan de leve nesten normale liv mens den skitne krigen kun føres på palestinsk jord i trygg avstand fra deres kaffebarer, shoppingsentra og arbeidsplasser. Hiyam Athamna sitter tett inntil andre etterlatte kvinner på madrasser av billigste sort på sementgulvet i det fattigslige huset i Beit Hanoun. - Verden må be Israel om å stoppe! Verden må fordømme dette! Israel må stilles for retten for sine angrep mot sivile. Hun snakker som en foss.

MEN HVEM SKAL PRESSE
Israel? Lyttet i det hele tatt utenriksminister Tzipi Livni da hennes kollega fra Norge samme morgen som massedrapet på Athamna-familien tok opp tragedien med henne? Ikke mange timene før angrepet hadde Støre selv for første gang opplevd litt av Gaza. Han må ha kjørt på de samme bombede veiene som alle andre, sett utbombede hus og de lutfattige kårene. Før han satte seg på flyet hjem, fordømte han angrepet. De forsiktige puffene Israels myndigheter får på skuldra av utenlandske diplomater og statsråder når staten har gått altfor langt og vi ser bildene av drepte barn på TV, har ingen effekt. Og okkupasjonen av Vestbredden fortsetter, staten gir byggetillatelser til flere hus i bosettingene, muren fullføres.

NORGE OG DE ANDRE
vestlige giverlandene nekter å anerkjenne den palestinske regjeringen fordi den ikke tar avstand fra voldsbruk, som den i praksis har gjort i to år som nevnt ovenfor. Men vi hører ingen engang hviske om muligheten av å boikotte Israels regjering for dens voldsbruk. Skal vi tro Israel når staten sier at den ikke mener å ta sivile liv, men at slike «beklagelige episoder» (sitat Livni) er noe som skjer i en krigssituasjon der Israel forsvarer seg? Hvorfor er så mange som halvparten av de drepte sivile, hvis Israel ikke mener å ta deres liv?

Kommentarer:
Postet av: Didder'n

"Men vi hører ingen engang hviske om muligheten av å boikotte Israels regjering for dens voldsbruk."Dette medfører da ikke riktighet? Det er da mange her til lands som har gjort betydelig mer enn å hviske om Israel-boikott.

14.11.2006 @ 14:14
Postet av: Shoaib

Litt enig der Dman, men det er ikke offisiell politikk, og man kan (i sv(?)) skrike seg hese om dette uten at det får noen innvirkning.

14.11.2006 @ 15:53
URL: http://islam.weblogg.no
Postet av: Digger Danmarks Terrorister.

HAN har haft forbindelser med al-Qaedas næstkommanderende, med lederen af den spanske al-Qaeda celle og med terrordømte i blandt andet Tyskland, USA og Italien. Hans propaganda er fundet hos terrortiltalte i Glostrup, der også har modtaget breve, hvor han opfordrer dem til at forberede sig på at »blive en af Allahs soldater.«Noget af det materiale, som politiet har beslaglagt hos den terrortiltalte dansk-marokkaner Said Mansour indeholder så voldsomme scener, at anklager Lone Damgaard allerede under sagens første retsmøde advarede dommer, domsmænd og publikum mod de filmede gidselhalshugninger, man senere i forløbet kommer til at overvære.Ifølge den amerikanske terrorforsker Lorenzo Vidino, hvis bog »Al-Qaeda i Europa« netop er udkommet på dansk, har Said Mansour spillet en central rolle i opbygningen af det ekstreme islamiske miljø, der nu danner grobund for terrorgrupper bestående af unge, som er født og opvokset i Vesteuropa.»Han er ikke selv nogen stor ideolog, men hans udbredelse af materiale med andres tanker og ideer har spillet en afgørende rolle i den islamistiske propaganda. Hans forbindelse med de terrortiltalte i Glostrup er næsten et klassisk eksempel på den måde, som terrorgrupperne i Europa har udviklet sig på. Folk, der indvandrede i 80erne og 90erne har foretaget den ideologiske forberedelse, og nu høster man i form af unge, som er parate til at udføre terrorhandlinger,« siger Vidino.Bin Ladens næstkommanderendeFor Said Mansour foregik den ideologiske oprustning i 90erne blandt andet i samarbejde med ægypteren Ayman Zawahiri, der i dag regnes for al-Qaedas nummer to efter Osama bin Laden. Sammen med andre kendte islamister redigerede Zawahiri bladet »Al-Mogahidon« (Mujahedineren), der blev udgivet fra adressen: box 276, Vesterbrogade 208 i København. Boksen er siden overgået til Said Mansours forlag Al Nur islamic Information.Mansours forbindelser til fremtrædende al-Qaeda terrorister er altså kendt. Det er også kendt, at han har vedligeholdt kontakten – blandt andet med den nu dømte spanske al-Qaeda leder Imad Barakat Yarkas.Men hverken det eller den kendsgerning, at Said Mansours hus i Brønshøj bogstaveligt talt var fyldt op med ekstrem islamisk propaganda – herunder film med gidselhalshugninger, islamiske slagsange og taler af blandt andre Osama bin Laden – gør i sig selv Mansour til terrorist eller terrorstøtte.Hvad der i sidste ende skal til, for at han kan dømmes for sine aktiviteter, er lige nu uklart. For med Mansour-sagen har anklagemyndigheden for første gang begivet sig ud i brugen af den terrorlovgivning, som blev til i kølvandet på 11. september 2001, og som blev ændret i forbindelse med regeringens terrorpakke tidligere i år.Lemfældig lovPå flere områder bryder terrorlovgivningen med principper og praksis i dansk lovgivning. Og det er netop en af de mest kontroversielle paragraffer, der nu bruges i tiltalen mod Mansour.Paragraffen, der i den første terrorpakke hed 114b og nu i ændret form optræder som 114e betyder, at man i terrorsager kan tolke begrebet »medvirken til en forbrydelse« betydelig bredere end det er tilfældet i den øvrige strafferet. Normalt er det et krav, at medvirken kan henføres til en meget konkret handling ved en konkret forbrydelse – for eksempel, at man har været chauffør ved et røveri. Men i terrorlovgivning udvides begrebet til: »Den som i øvrigt ved tilskyndelse, råd eller dåd medvirker til at fremme den kriminelle virksomhed eller det fælles formål for en gruppe eller sammenslutning, som foretager handlinger omfattet af paragraf 114 (terrorhandlinger, red,).«Denne »udvidede medvirkensregel« er blevet stærkt kritiseret af juridiske sagkyndige. Ikke mindst fordi, der i forarbejdet til loven og i lovens bemærkninger gives meget uklare anvisninger på, hvordan teksten skal tolkes. Det bliver dermed i praksis Københavns Byret, der kommer til at trække stregerne for, hvad lovgivningen kan buges til, når retten næste forår afsiger dom i sagen mod Said Mansour. Og det er langtfra tilfredsstillende mener en af lovens kritikere, docent i strafferet Jørn Vestergaard fra Københavns Universitet.»Forarbejderne til loven er overordentlig summariske for ikke at sige lemfældige. Det giver en utilfredsstillende retstilstand, hvor det er temmelig uforudsigeligt, hvad der er legitim religiøs oplysning, og hvad der tjener til at opildne til ulovligheder.Det er jo ikke i sig selv ulovligt at have militante synspunkter, så længe de ikke omsættes i handling; men alligevel kan det være strafbart at fremme en radikalisering,« siger Jørn Vestergaard, der nu sætter sin lid til, at byrettens dom kan skabe lidt mere klarhed over fortolkningen.»Vi har at gøre med noget ganske usædvanligt i strafferetten, hvor man kriminaliserer forhold, der er så fjernt fra det, man vil bekæmpe, at man er ude i fjerde-femte led i forhold til selve terrorhandlingen. Derfor er det ekstra vigtigt, at vi får klarhed over, hvad man må og hvad man ikke må. Byrettens dom bliver i første omgang afgørende for, hvor snittet kommer til at ligge. Blandt andet i forhold til ytringsfriheden, som må tillægges betydelig vægt, men jo ikke er ubegrænset. Der er afgørelser fra Menneskerettighedsdomstolen, der giver mulighed for at begrænse ytringsfriheden, men kun i forhold til manifeste trusler mod offentlig orden og sikkerhed,« siger Jørn Vestergaard, der understreger, at det ikke er terrorbekæmpelsen som sådan, han er kritisk overfor.»Jeg har i princippet ikke noget imod, at man kriminaliserer handlinger, der åbenbart er egnede til at fremme terror. Men så skal man også sørge for at retssikkerheden får sit, ved at loven er så klar som muligt, så man kan se, hvor grænserne går. Dette er ekstra vigtigt, når man kriminaliserer så bredt og nyt et felt som man gør i terrorlovgivningen. Og de grænser sættes ikke med lovens meget brede formulering, som kriminaliserer tilskyndelse, råd og dåd, der på den ene eller den anden måde kan fremme en terrorgruppes virksomhed,« siger Jørn Vestergaard.En af politikerne bag terrorloven, Venstres retsordfører Birthe Rønn Hornbech, medgiver, at paragraffen »ikke er det kønneste, vi har i straffeloven.«»Men med terror er vi også i en ganske ekstraordinær situation. Jeg synes nu ikke, der er tale om en voldsom udvidelse af medvirkensreglen, der også er ganske omfattende i den almindelige straffelov. Men vi har netop lavet den bredere, fordi vi har at gøre med et helt nyt område, hvor det er svært at forudse alle situationer. Nu er det så op til domstolene at vurdere om loven kan bruges i det konkrete tilfælde, og kan den ikke det, er der jo kun ét svar: frifindelse,« siger Rønn Hornbech.Som Frelsens HærDet er denne uklarhed, som Said Mansour og hans forsvarer, advokat Peter Hjørne vil forsøge at udnytte. For hvad er den egentlige forbrydelse i at udbrede religiøs propaganda? Det gør Jehovas Vidner jo også, som Mansour sagde i retten. Og at tale om Allahs soldater er vel ikke mere krigerisk end at være medlem af Frelsens Hær og synge om Kristi stridsmænd, anførte Peter Hjørne.Modsat vil anklagemyndigheden forsøge at bevise, at Mansours propaganda har opildnet til terrorvirksomhed og at han har været bevidst om, at det var det, han foretog sig. Blandt andet når han forsynede medlemmer eller kommende medlemmer af terrorgrupper med taler, hvor Osama bin Laden hylder de 19 martyrer fra 11. september 2001 eller hvor London-imamen Abu Qutada, der ofte nævnes som bin Ladens europæiske ambassadør siger:»Vi er terrorister og terror er en pligt. Både øst og vest skal vide, at vi er terrorister og vi er frygtindgydende.«Denne tale er blandt andet fundet i det Mansour-materiale, som det italienske politi fandt hos imamen Murad Trabelsi fra Cremona, der er idømt 10 år og seks måneders fængsel blandt andet for at rekruttere terrorister til træningslejre, som den nu dræbte al-Qaeda kommandant Abu Musab al-Zarqawi drev i Irak. Det er samme Zarqawi, der på en af Mansours videoer halshugger et gidsel i Irak.Ifølge Mansour har han blot hentet materialet på internettet til eget brug og så brændt kopier til enkelte venner som han mødte i sin moské. En påstand der ikke helt stemmer med politiets oplysninger om, at Mansour hos en københavnsk trykker har fået fremstillet 3.000 covers til CD’er, hvoraf under halvdelen er fundet under ransagningen i hans hjem. Hvor resten er blevet af, har Mansour ingen forklaring på. Nogle er fundet hos terrordømte i udlandet enkelte hos de terrortiltalte i Glostrup. Om det ifølge terrorlovgivningen er nok til at dømme Mansour for medvirken er nu op til dommer og domsmænd i Københavns Byret.

15.11.2006 @ 01:30
Postet av: D-man

Joda, S-man, men poenget er at Mortensen påstår at ingen en gang hvisker om dette. At et norsk regjeringsparti gikk inn for Israel-boikott må da svekke påstanden hennes, selv om de ikke fikk gjennomslag for dette i praksis? SV er ikke akkurat alene i dette standpunktet heller, verken i Norge eller Europa.

15.11.2006 @ 11:07
Postet av: Digger Terrorister

Jeg skal begynne med et par grunnleggende fakta. Først, den vestlige verden er i en krig med islamister både inne i og utenfor Vesten som søker å styrte demokratier og pålegge dem sharialoven. De tror de er forpliktet til å gjøre dette fordi Vestens friheter krenker gud og også krenker de muslimene som er bosatt i Vesten. Som islameksperten Bernard Lewis sier, ”Det som virkelig er ondt og uakseptabelt [for fundamentalistiske muslimer] er de vantros herredømme over de sanne troende”.Samtidig blir de sanne troende en større og større andel av Vest-Europas befolkning. Selv om de fleste av disse ikke er islamister eller terrorister, deler en betydelig prosentdel av dem islamistenes meninger om vestlige friheter. For noen måneder siden viste meningsmålinger at 40 prosent av muslimer i Storbritannia ønsker sharialoven der, at 70 prosent nekter å fordømme selvmordsbombere og at to tredjedeler avviser ytringsfriheten. I europeiske storbyer kan man regne med at titusener av muslimer vil stille opp for en protest mot demokratiet eller ytringsfriheten eller krigen mot terror, men da det ble arrangert et fakkeltog i Oslo for et par år siden hvor muslimer kunne vise motstand mot terror, dukket det opp bare 50 muslimer av de 60 eller 70.000 som bor i hovedstaden.Idet muslimer i Europa formerer seg fort, blir deres ledere mer og mer dristige i å fordømme europeeres utøvelse av deres ytringsfrihet og å kreve at den friheten begrenses. Det er dessuten ikke tilfeldig at de har siktet inn mot ytringsfriheten. Hvis man tross alt kan tvinge et samfunn til å tie stille om visse ting, så er samfunnet halvveis erobret. I denne kampen mot ytringsfriheten var drapet på Theo van Gogh en milepæl. Mange muslimske ledere i Europa følte seg tvunget til å fordømme mordet, men tilførte at de ”forsto” det. De fleste politikerne, byråkratene, professorene, journalistene, forfatterne, kunstnerne og intellektuelle som utgjør Europas styrende elite, og som skal være Vestens voktere og forsvarere, burde ha gått i bresjen for ytringsfriheten. Isteden tok mange av dem avstand fra den avdøde van Gogh. Vi hørte at han var vulgær og at filmen var følelsesløs – som om en undertrykkende ideologi fortjente mer hensyn enn kvinnene den undertrykker. Van Goghs morder oppnådde kort sagt sitt mål. Selvsensur spredte seg. Samme skjedde et år senere under karikaturstriden. Det var noen få som viste solidaritet med tegnerne, men stort sett erklærte Europas elite at tegningene var, ja, vulgære og følelsesløse.Hvis eliten har vært rask til å fordømme ytringer og begå selvsensur så skyldes det at de er gode multikulturalister. De har lært å være ettergivende overfor andre kulturers verste sider og å bagatellisere Vestens høyeste prestasjoner og mest dyrebare friheter. I dette henseende danner de en stor kontrast til Europas fundamentalistiske muslimske ledere. Sistnevnte blir rutinemessig skildret som delikate drivhusblomster som er lett såret av et uvennlig ord. Tvert imot. De er sterke og målrettede og vet hva de tror og står for – hva de setter stor pris på og hva de avskyr – og de er fast bestemte på å ikke kompromisse. De er ikke relativister. De er ikke multikulturalister. De har et mål og en visjon og en besluttsomhet som Europas elite i stor grad mangler, og deres forsøk å forvandle Europa har satt Europas besluttsomhet på prøve, hovedsakelig på ytringsfrihetens slagmark.Min bok – som kom ut i februar – heter While Europe Slept, ”Mens Europa Sov”. Tittelen sikter selvfølgelig til at vesteuropeere, og særlig den europeiske eliten, i mange år har sett bort fra at Europa forandrer seg drastisk og at dens friheter står i fare. Terrorangrepene i New York, Madrid og London, Van Gogh-drapet, karikaturstriden osv har jo ført til økt oppmerksomhet rundt terrorisme og integreringsspørsmål, men man hører fremdeles at terroristene har kapret en fredelig og kjærlig religion, at nesten alle muslimer i Europa elsker demokratiet og forakter terrorismen, og at de meget få som sympatiserer med terroristene bare gjør det pga europeisk rasisme, fremmedfiendtlighet og ufølsomhet. Den som kan tro på disse påstandene i året 2006 sover jo dypt. Men i de siste ukene har man hørt fra mange hold at den sovende Europa våkner.11. oktober ble det skrevet i NY Times eksempelvis at ”Europa synes å krysse en usynlig linje….Flere personer i den politiske hovedstrømmen hevder at islam ikke kan forenes med europeiske verdier.” 3. oktober påsto Dagbladet at den norske debatten har blitt forandret av en rekke såkalte ”nykonservative” som har talt saken for vestlige friheter. Og i en anmeldelse av en bok skrevet av en av de ”nykonservative” kunne man lese at ”Noe er helt klart på gang, både i Norge og over hele Europa.” Noe er helt sikkert på gang. Og det som er på gang er at det nå endelig er underveis en virkelig debatt. Begivenheter har gjort det vanskeligere for offentlige skikkelser å ikke ta parti. Noen få av dem har stått frem og forsvart ytringsfriheten i klare ordelag. Samtidig har andre blitt mer høymælte og sofistikerte i sine argumenter for kompromiss og ettergivenhet. Mange som i årevis har rost ”dialog” med radikale imamer som avviser frihet og integrering, viser seg å være mindre enn begeistret over dialog med dem som kritiserer imamene og forsvarer friheten. Man blir fortalt at en slik debatt er farlig. 23. okt. påsto Reuters for eksempel at en ny, mer åpen drøfting av integrering ”risikerer å isolere disse minoritetene videre istedenfor å integrere dem”. Man skader altså muslimsk integrering når man åpent innrømmer at den integreringen har vært en fiasko.Våkner Europa? I hele Vest-Europa er det kun én regjeringssjef som definitivt er helt våken. Danmarks statsminister er unntagelsen som bekrefter regelen. Angela Merkel imponerer riktignok: etter at en forestilling av Idomeneo ble avlyst i Berlin fordi den bød på en rekvisitt som skulle være Muhammeds hode og produsentene fryktet gjengjeldelse, insisterte hun på at operaen blir iscenesatt. Så er det Tony Blair. Han har jo ansvar for at Iqbal Sacranie, som støttet fatwaen mot Salman Rushdie, ble slått til ridder i fjor. Likevel insisterer Blair nå på at islam må avfinne seg med den moderne verden og dens friheter. Bedre seint enn aldri, antar jeg, selv om Blair snart blir pensjonist.I alle fall er disse som sagt unntagelser. Mer typisk er Piet Hein Donner, justisministeren i Nederland, som for et par måneder siden sa at om majoriteten av velgerne ønsket å innføre sharialov i Nederland – hvor muslimer snart blir et flertall i storbyene – så måtte han akseptere det, fordi ”det ville være en vanære å si: ‘Det er ikke tillatt!’” Hva angår Sverige har ting ikke endret seg under den nye borgerlige regjeringen, som har sagt opp en ambassadepraktikant fordi han tilhørte Sverigedemokratene og hadde kritisert landets innvandringspolitikk. For meg er den herskende mentaliteten blant Vest-Europas elite best symbolisert av en gestus som Hege Storhaug beskriver i sin nye bok. I 2004 hilste Norges daværende integreringsminister, Erna Solberg, på en pakistansk islamist i regjeringens kontor ved å legge en hånd inntil brystet og bukke, ”slik en islamist forventer at en kvinne hilser ham”. Det er ingen tvil om at Solberg ville gjøre akkurat det samme i dag. Og i dette henseende er hun altfor representativ. Hun er én av mange som fremdeles tror de skal vinne islamistiske hjerter slik. Isteden avler de forakt, fordi de blir oppfattet som redde sveklinger uten tro, overbevisning eller selvrespekt. Man kan tross alt ikke forvente at en utlending eller en innvandrer vil respektere ens kultur hvis man viser at man ikke respekterer den selv. Våkner Europa? I maktens korridorer vokser tendensen til å begrense friheten ved lov. I Norge er krenkende uttalelser om religion nå forbudt, og man er skyldig inntil det motsatte er bevist. I Belgia, som har en lignende lov, ble en blogger nylig tvunget til å fjerne en angivelig rasistisk tekst fra sin webside. I oktober ble en spansk blogger tiltalt for å ha støttet Israel og motsatt seg palestinerne. Frankrike har ikke enda en lov mot religionskritikk, men siden 46 prosent av franskmenn er imot all kritikk av religion så er en slik lov kanskje ikke langt borte. I mellomtiden har det franske parlamentet vedtatt en ny lov som forbyr benektelsen av at tyrkerne begikk folkemord mot armenerne i 1915. En av lovforslagets tilhengere i parlamentet forklarte at ”Ytringsfriheten ender når et folks erindringer blir misbrukt og deres følelser blir såret av løgner.” Man finner alltid en god grunn til å innskrenke ytringsfriheten.Den stigende tendensen mot sensur rammer altså ikke bare de som skriver om islam eller tegner Muhammed. I Norge ble en mann nylig dømt for jødehets pga et sitat i en avis. Selv synes jeg at det ikke bør være ulovlig i et demokrati å uttrykke hat for en gruppe eller til og med å benekte at Hitler drepte 6 millioner jøder, fordi man derved ikke fjerner fordom, dumhet eller uvitenhet fra samfunnet. Men ettersom det muslimske samfunn er smittet av et kraftig jødehat, som er årsaken til at hyppigheten av antisemittiske overfall stadig stiger i Europa, er det ironisk at den som ble dømt for jødehets ikke var en mektig imam men en marginal, ynkelig eldre høyreekstremist. Der er ikke bare Norge som har vært selektiv i sin rettsforfølging av ytring. I Storbritannia, hvor imamer fortsetter å preke hellig krig uten å bli arrestert, ble en skolepike nylig tiltalt for rasisme fordi hun sa hun ikke kunne kommunisere med en gruppe pakistanske elever som ikke snakket engelsk. Britiske politimenn beskytter islamister når de roper i gatene på drapet på Bush og Blair, men en engelskmann ble nylig dømt for å ha hengt ut en fane som ropte på islamistenes død.Så er det Muhammed al-Dura-saken. I året 2000 sendte France 2 en forfalsket filmrapport om en palestinsk gutt som skal ha blitt drept av israelske soldater. Det var ren antiisraelsk propaganda. Da en journalist skrev om bedraget anla France 2 en injuriesak. For ca. en måned siden, i en kjennelse som var like skammelig som Dreyfus-domfellelsen, vant saksøkeren. Budskapet fra både nyhetsorganet og rettsvesenet var klart: ”gode” løgner blir tillatt; ”slemme” sannheter blir straffet. Det som også er foraktelig her er at de fleste franske medier ikke meldte om rettssaken mens den var på gang, men kjennelsen ble slått stort opp på første sidene. Det var klart at journalistene flest var mindre interesserte i å dekke saken enn i å dekke sine kollegaer. Det er jo våkne journalister i Europa. Nylig sendte Norges TV2 eksempelvis en utrolig oppriktig dokumentar om norske politikeres og medias forræderi mot ytringsfriheten under karikaturstriden. Men de fleste reportasjer om saker som angår islam er nesten konsekvent tendensiøse, utvelgende og preget av en omfattende selvsensur. Jeg hadde f.eks. lest om den aktuelle bølgen av vold i Paris i flere uker før massemediene utenfor Frankrike begynte å komme med korte fremstillinger hvor de pyntet på sannheten. Det har skjedd en rekke andre tumulter i Europa som meget få har hørt om. Nylig var det flere dagers voldsomme opprør i Windsor i Storbritannia. I Amsterdam den 20. oktober gikk en gruppe ungdommer til angrep mot en buss med kjemisk sprengstoff. Antwerp som Paris har begynt å bli utsatt for gateopptøyer. Osv. Men massemediene er stort sett tause. BBC sjokkerte mange da de innrømte forrige måned at deres nyhetssendinger var ensidige, særlig ift islam. På et møte bebreidet erfarne korrespondenter sin arbeidsgiver for dens ”kulturelt liberale partiskhet”. Til tross for denne mea culpa har BBC samtidig brukt masse penger i et forsøk på å undertrykke en rapport som kritiserer den pro-palestinske og anti-israelske skjevheten av korporasjonens midtøstendekning. Gudskjelov for Nettet. Jeg skjelver ved tanken på alt som har skjedd de siste årene som jeg aldri ville ha visst om uten det. Bloggerne har i noen tilfeller meldt om ting som massemediene har forbigått, og i andre tilfeller pekt på utelatelser og fordreininger i massemediedekningen. Ofte har massemediene følt seg tvunget av bloggere til å være oppmerksom overfor saker som de ellers hadde ignorert. Bloggnettverket er en fantastisk måte å spre nyhetene på. Hvis en viktig begivenhet bare har blitt meldt om i én obskur lokalavis, så vil en blogger et sted ha skrevet om den, og andre bloggere vil ha linket til ham, osv., slik at nyheten blir videreført til blogglesere verden rundt. Hvis Europa blir reddet så vil det skyldes Nettet. Sensur og selvsensur har dessverre blitt en vane ikke bare for nyhetsmediene men for et økende antall skribenter og forlag, filmskapere og produsenter, kunstnere og kunstinstitusjoner. Ved universitetene har sensur ikke bare blitt utøvd, men teoretisert om og hevet høyt som en prinsippsak. Etter at en etterretningsekspert nylig advarte at terrororganisasjoner prøver å rekruttere studenter ved universiteter i Storbritannia, ble han utskjelt av den britiske undervisningssektoren og truet med søksmål. For noen uker siden offentliggjorde to statsforskningsråd i Storbritannia som skulle etterforske islamistiske grupper at de hadde trukket seg ut av prosjektet til dels fordi de fryktet islamistene, og til dels fordi de fryktet sine kollegaer, som ville betrakte dem som kollaboratører i et antimuslimsk tiltak. Ved universitetene er ytringsfriheten ofte brukt som grunn til å skaffe islamister og deres forsvarere et forum, mens de som kritiserer islam blir nektet å slippe til på talerstolen fordi universitetet skal være en ”trygg sone” for alle grupper. I oktober ble eksempelvis medlemmer av terroristgrupper invitert til å debattere terrorisme ved Trinity College i Dublin med muslimer som motsetter seg terror. Arrangøren forklarte at det var ”to gyldige sider” i saken. Men han hadde selvfølgelig ikke invitert noen som mente at islam selv var en del av problemet. Poenget er tydelig: støtte til terror er gyldig; islamkritikk er ikke. Vi lever i en tid der radikale muslimer svarer på ytring med vold, og vestlige politikere og media legger skylden på den som snakket, skrev eller tegnet, ikke den som begikk volden. Da muslimer verden rundt reagerte på pavens sitering av en bysantinsk islamkritiker med hærverk og mord, ble paven beskyldt overalt. ”Hva paven gjorde var veldig uklokt og unødvendig”, sa et medlem at det europeiske parlamentet. En foreleser i filosofi ved Oxford skrev om de ”enorme muligheter for skade som kunne strømme ut av noen få ukloke kommentarer av paven”. Og New York Times anklaget paven for å ha ”sådd smerte” og “oppmuntret uenighet mellom kristne og muslimer….Han må komme med en dyp og overbevisende unnskyldning og derved bevise at ord også kan helbrede”. I denne ikke-så-modige nye verden tas det da for gitt at det er umoralsk ikke å la seg bringe til taushet av muligheten for opprør og vold. Det forutsettes at bare en tosk ville ofre sikkerhet i frihetens navn og at det “kloke” er å gi opp ytringsfriheten for å forsikre trygghet.Ja, ikke bare klok, men tapper. Da redaktør Selbekk omsider ba om unnskyldning for å ha gjengitt Jyllands-Posten-tegningene, sa Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre at dette beviste hans ”integritet og mot”. I en lederartikkel i den britiske avisen Independent, som feiret en påstått ”ny følsomhet” – dvs. en ny selvsensur – som ”utvikler seg på mange kanter”, ble Redekers kronikk kalt ”motbydelig” og ”unødvendig anstøtelig”. Det er altså galt å skrive fornærmende sannheter om islam, men greit å skrive fornærmende om den som har skrevet de sannhetene om islam. Poenget er altså at hvis en sannhet muligens er krenkende så må den dumpes i hukommelseshullet. Når slik tenkning råder kan man knapt tviler på at ”krenkende” fakta i historiebøker før eller siden blir fjernet. Eller at europeiske skolebøker snart ligner på skolebøker i den islamske verden, som gjennomgripende fordreier kjensgjerningene.Slike ting kan synes å være unngåelige, fordi en påtatt ”respekt” nå prioriteres over en virkelig frihet. Da filosofilærer Robert Redeker fikk dødstrusler som svar på sin kronikk om islam som sto i Le Figaro 19. september, kalte statsministeren Dominique de Villepin truslene ”uakseptable”, men føyde til at “alle har retten til å uttrykke sine synspunkter fritt – samtidig som de respekterer andre, selvfølgelig.” Dette er en ny regel i demokratisk sammenheng – at man må respektere alle. Villepin sa at lærepengen i Redeker-saken var ”hvor vaktsomme vi må være for å sørge for at mennesker fullt respekterer hverandre i vårt samfunn”. Ikke et ord om friheten. Den franske utdanningsministeren erklærte ”solidaritet” med Redeker, men rådet at ”en offentlig arbeidstager må vise forsiktighet og moderasjon under alle omstendigheter”. Også Pierre Rousselin, sjefredaktøren i Le Figaro, lovet “solidaritet” med Redeker, men senere ba om unnskyldning på Al-Jazeera. Solidariteten er ikke hva den pleide å være. Det er selvsagt ikke “respekt” heller. Den “respekten” som kreves av myndighetene i slike tilfeller er faktisk ikke respekt i det hele tatt, fordi respekt gis fritt og må fortjenes. Når de sier “respekt” så mener de underkastelse. Det finnes andre ord i det nye ordforrådet. Nå er de som forsvarer friheten eksempelvis stemplet som ”fundamentalister” og ”ekstremister”. Da karikaturstriden spredte seg til Norge sa ledende politikere at både redaktør Vebjørn Selbekk, som trykte karikaturene, og de som truet å drepe ham var på en lik måte ”ekstremister”. Timothy Garton Ash, professor i europeiske studier ved Oxford, beskriver Ayaan Hirsi Ali som en ”litt simplistisk opplysningstidensfundamentalist”. Independent-redaktørene påstår at de spenningene over bl.a. Redekers kronikk, den avlyste Mozart-operaen og pavens sitering ikke har noe med ytringsfriheten å gjøre, men ”et sammenstøt mellom religiøse og sekulære fundamentalister.”Et slik ordbruk er problematisk på flere fronter. Ved å kalle Hirsi Ali en ”fundamentalist” sidestiller man en modig frihetsforsvarer med patriarker som mener at homofile og voldtektsofre må henrettes, som tvinger deres døtre til å gifte seg og som er klare til å drepe dem om de ikke adlyder. Selv om denne sidestillingen er motbydelig, er det retorisk nyttig å kunne hevde at en er et fornuftig vesen som står mellom ufornuftige ytterligheter – Osama her, og Hirsi Ali der. Dessuten er det fundamentalt galt å kalle en tilhenger av ytringsfriheten en fundamentalist. En fundamentalist hevder per definisjon å ha funnet den øverste sannheten i et eller annet tankesystem, enten en religion som kristendommen eller islam eller en sekulær ideologi som marxisme eller nazisme. Det å støtte ytringsfriheten – dvs. å støtte en fri utveksling av meninger – er uforenlig med en slik overbevisning. For fundamentalisten er ytringsfriheten ikke et middel som kan bidra til forståelse av en virkelighet som ingen av oss fatter i sin helhet, men en trussel mot den perfekte sannheten han allerede er i besittelse av. For noen kritikere av ytringsfriheten er ordene ”fundamentalist” og ”ekstremist” ikke sterke nok. Redaktørene av Independent stempler den som hever én rettighet over alle andre rettigheter som en ’single-issue fanatic’” – dvs. en fanatiker som er opptatt med en enkelt sak. Man skulle forvente at ordet ”fanatiker” blir forbeholdt noen som sprenger ambassader i luften. Men, nei, den samme medieeliten som nekter å kalle terrorister for terrorister, kaller frihetsforsvarere ”fanatikere”.Derfor var Somerset Maugham en ”single-issue fanatic” da han skrev at en nasjon som setter større pris på noe annet enn sin frihet vil tape den. Derfor var George Orwell en ”single-issue fanatic” da han skrev at ”Hvis friheten betyr noe som helst så betyr den retten til å fortelle mennesker det de ikke ønsker å høre”.EU begriper ikke dette. Heller ikke FN gjør det. Begge ønsker bl.a. at Nettet, som nå styres av USA uten sensur, skal ”internasjonaliseres” – og sensureres. FNs alarmerende stilling kom klart frem på et nylig FN-forum hvor karikaturtegnere fra hele verden drøftet ytringsfriheten. I en såkalt ”oppsummering” av diskusjonen sa FNs undergeneralsekretær Shashi Tharoor at deltagerne hadde ropt på selvsensur og hadde insistert på at ”en riktig balanse…må finnes” mellom frihet og kulturell innlevelse. Dette var en ren løgn. De hadde faktisk beklaget mangelen på ytringsfriheten i flere land, særlig muslimske land. Punktum. Det Tharoor bidro med var ikke en oppsummering men FN-linjen. Det var foruroligende å forestille seg hva FN kunne gjøre med Vestens friheter hvis de hadde myndigheten.Det er ett tema som omringes av en spesielt illevarslende stillhet. Nemlig det faktum at europeiske jøder blir mer og mer sjikanert og overfalt. For to år siden konkluderte en offisiell rapport av Frankrikes utdanningsdepartement at ”jødiske barn ikke lenger kan få en utdannelse” i Frankrike pga muslimske barn som trakasserer dem. Rapporten var så oppsiktsvekkende at myndighetene holdt den tilbake. Den ble imidlertid lekket på Nettet og jeg skrev om den i boka mi. Kort etter at boka kom ut fikk jeg en e-post fra en amerikansk utenlandskorrespondent som er stasjonert i Paris. Han hadde lest om den franske rapporten i boka mi, og spurte om jeg kunne skaffe ham et eksemplar. Jeg var sjokkert over å innse at han aldri hadde sett rapporten. Jeg sendte ham lenken. Det var flere måneder siden. Han har ikke skrevet om den enda. Mer enn 2 år etter at rapporten ble lekket har jeg faktisk ikke sett en eneste betydelig omtale om den i en vestlig publikasjon. En annen lang rapport kom ut i 2003. Den gjaldt antisemittisme i Europa og ble bestilt av EU. Stort sett fortalte rapporten sannheten om at det er unge muslimske menn som begår størstedelen av handlingene mot jøder i Europa. Men det hadde klart vært et systematisk forsøk på å dempe innvirkningen så mye som mulig. Det skandaløse var at den offisielle pressemeldingen og den offisielle oppsummeringen begravde sannheten og la vekt på høyreekstremisters rolle i jødehets, som i virkeligheten er relativt ubetydelig. Med få unntak ignorerte mediene rapporten selv og gjentok isteden fordreiningene som ble presentert i disse kortere dokumentene.Det er flere i mediene som ikke bare tier stille om mishandlingen av jøder, men som også hevder at jøder er dagens nazister. Blant de skyldige er den norske karikaturtegneren Finn Graff. En av Graffs tegninger viser den israelske statsministeren Ehud Olmert som dødsleirkommandant. Tidligere i år sa Graff offentlig at han hadde bestemt seg for å ikke utgi tegninger som kunne krenke muslimer, og innrømte at grunnen var ren frykt. Men han er ikke redd for å sidestille jøder og nazister, nettopp fordi jøder ikke er nazister. Våkner Europa? Noen vanlige borgere gjør det. Men langt fra alle: i mange europeiske land mener et flertall at den største faren i verden i dag er USA. Nederlendere ble vekket av Pim Fortuyn, Theo van Gogh og Ayaan Hirsi Ali, men i det kommende valget der kommer de nok til å avvise partiet hvis leder tenker å ta fatt i integreringsproblemer. En nederlandsk blogger skrev for noen dager siden at ”forsøkene på å regulere og kontrollere ytring, kvele debatt og rense historien” i Nederland ”bare har vokst i intensitet siden den skjebnesvangre dagen” da Theo van Gogh ble drept. Slik er det i hele Vest-Europa, er jeg redd. Selv om enkelte innflytelsesrike personer avfinner seg med det faktum at friheten trues, sover den størstedelen av eliten dypt. Eller kanskje er det mer korrekt å si at mange av Europas makthavere ligger helt våkne med øyne lukket, bevisste på at ytringsfriheten er i fare men skremmende klare til å la den kveles for sikkerhetens skyld. Når jeg tenker på slikt blir jeg minnet på hva Benjamin Franklin engang sa: ”De som kan ofre livsviktig frihet for å erverve litt midlertidig sikkerhet fortjener verken friheten eller sikkerheten”.

15.11.2006 @ 13:11

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/2706942
hits Site Meter